Alexander Stöckl gjør suksess med de norske hopperne.
Alexander Stöckl gjør suksess med de norske hopperne. Foto: Pedersen, Terje

Gi denne mannen et norsk pass. Snarest!

De norske hoppgutta er fantastiske idrettsutøvere. Men bak dem står en bauta av en mann.

Når en idrettsutøver vinner OL-gull, er det alltid utøveren selv som har den største æren. Men i dag tror jeg hele Hopp-Norge er enig med meg i at Alexander Stöckl skal få en like stor bit av OL-gullet som guttene selv.

Ingen liker seg bedre i bunnen enn hoppere. Da snakker vi selvsagt om bunnen av bakken. På resultatlista søker man toppen.

Og etter en fjorårssesong der vi bare var nest best, så tok hoppleiren en samling på vei mot bånn. Anført av Alexander Stöckl satte man i gang et imponerende nitid arbeid rundt sammenhengen mellom utstyr og hoppteknikk.

Østerrikeren ga sin assistent Magnus Brevig ansvaret for den jobben. Og den har han utført til nitten i stil. Teorien har vært at utstyr og teknikk er like viktig for at man skal havne i bunnen av bakken. Gjennom videoanalyse, forskning i vindtunnel, kombinert med menneskelig spisskompetanse, har det norske landslaget i år vært ledende i utviklingen av hoppsporten.

For det er her Alexander Stöckl er så unik. Selv er han et følelsesmenneske, og en usedvanlig empatisk leder. Men han lar seg ikke lure av det. Eller av synsing. Han setter fakta foran følelser. Og han har forstått at kompetanse er det aller viktigste for å bli en god skihopper.

Derfor har han insistert på at de norske hopperne skal ta trenerkurs. Han har oppmuntret dem til å lære seg så mye som mulig om hoppteknikk.

Jeg har fulgt hopperne tett i mange år. Lederstilen til Stöckl skiller seg fra det meste jeg har sett i norsk idrett. Han lar folk vokse seg store i sin rolle. Uansett om du er trener, eller utøver.

Når de har videoanalyse, er det ikke Stöckl som sitter og forteller hopperne hva de gjør rett og galt. De gjør det selv. Så diskuterer de seg i mellom hva som kan forbedres, og hvilken oppgave de skal ha i neste svev. Det er nøkternt. Og det er faktabasert.

Hopp er en komplisert idrett der utøvere og trenere ikke alltid skjønner selv hva som fungerer. Men i det øyeblikket man begynner å lete etter en god følelse, så vet alle hoppere at de er på villspor. Jobber du med konkrete oppgaver, basert på nøktern og kald analyse, så er sjansen for å lykkes større.

Det Alexander Stöckl er så god til er å balansere dette ekstremt pirkete og faktabaserte arbeidet med å være en empatisk leder og sjef.

Det har skapt ro, og det har skapt en tillit blant en gruppe idrettsfolk som er unik.

Jeg kjenner nordmenn som snakker dårligere norsk enn Alexander Stöckl. På imponerende kort tid har han ikke bare lært seg språket, men også kulturen og sjargongen i norsk idrett. Grunnen til at han har gjort det er nettopp fordi han har skjønt hvor viktig det er for å skape den nødvendige tilliten hos utøverne.

Siden forrige OL har han byttet ut et helt landslag. Alle gutta som tok OL-gull i dag var debutanter da mesterskapet startet.

At de da står her som vinnere av lag-gullet i dag, ja, det er rett og slett en gigantisk bragd. Tenk deg langrenn uten Bjørgen, Weng, Jacobsen, Falla, Johnsrud Sundby, Didrik Tønseth, og Ingvil Flugstad Østberg. Det er ikke sikkert stafettgullene hadde gått til Norge da.

Skipresident Erik Røste bør bare legge pengene og rammebetingelsene på bordet for å holde Stöckl i jobben i mange år framover.

Så har jeg lyst til å slenge på én bønn til immigrasjonsmyndighetene. Sørg for at Alexander Stöckl blir norsk. For alltid. Det er bare å gi denne mannen et norsk pass.

Snarest!