#

2SITERT

Nulltoleransen mot doping er død

Lausanne, Sveits 20170606.Mads Kaggestad i TV2, utenfor idrettens voldgiftsrett (CAS) i Lausanne.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Lausanne, Sveits 20170606. Mads Kaggestad i TV2, utenfor idrettens voldgiftsrett (CAS) i Lausanne. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto: Ruud, Vidar
Mads Kaggestad mener idretten ikke er skikket for å straffe jukserne på rettferdig måte.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Russland-saken er ekstremt komplisert. Når idretten primært er rigget for tradisjonell dopingtesting med positiv eller negativ prøve som metode, så har avsløringene ført idretten i en svært vanskelig situasjon.

Russland som lag er avslørt med et regime og ukultur som bør være tilstrekkelig til å utestenge hele laget fra de olympiske leker. Samtidig er det et dilemma at det kan gå på bekostning av enkeltutøvere som kan være uskyldige og at mangel på tilstrekkelig bevis går imot visse rettsprinsipper.

Det er bra at idretten reflekterer grunnleggende rettsprinsipper, men vi må ikke mist gangsynet. Det er ingen menneskerett å delta i OL. Ingen blir kastet i fengsel selv om det selvfølgelig føles hardt for en heltidsutøver ikke å få delta.

Idrettens mål om en sunn og rettferdig idrett uten doping henger dessverre ikke med i forhold til dagens virkelighet med gode nok kontroll- og etterforskningsrutiner. Idretten handler ikke om amatørskap og idealisme. Profesjonelle utøvere satser hele livet på idretten med alle de dilemmaer og utfordringer som hører med. Med dagens realitet bør man for eksempel omdefinere det som i idretten omtales som juks til økonomisk svindel, og forfølge det opp gjennom tilstrekkelig etterforsking og påfølgende rettsprosess.

Problemet for idretten er at den ikke har politimyndighet til å drive tilstrekkelig etterforskningsarbeid. På tross av at idrettens egen etterforskning rundt russisk idrett er sjokkerende, så mangler fellende bevis til å utestenge enkeltutøvere og det russiske laget. Avsløringer har blant annet vist at en mengde utøvere fra samme nasjon ikke har vært en del av et troverdig antidopingarbeid. Antidopingarbeidet i Russland er fremdeles ikke troverdig på tross av år med innsats og avsløringer.

Sannsynligvis har antidopingarbeidet til Russland alltid vært nedprioritert, og det forblir et spørsmål om Russland noen gang vil ha incentiv og interesse til å prioritere dette fremover? Så hvordan skal man skape et incentiv for en nasjon til å bygge opp et troverdig antidopingarbeid? Hvordan snur man en ukultur?

Det er kanskje derfor en kollektiv utestengelse kanskje kunne bidratt til å skape den nødvendige motivasjonen for å komme tilbake på banen? Kanskje kollektiv straff kan være det som bidrar til at rene utøverne reagerer og som konsekvens tar føringen for å presse frem en endring fordi de blir ekskludert?

Kanskje naivt, men i sykkelsporten er det skapt en endring gjennom mer indre justis for å forebygge doping. Det er fremdeles store utfordringer, men det er et annet klima enn det en gang var, og testarbeidet til det internasjonale sykkelforbundet mottar i dag anerkjennelse.

Russland-saken viser at antidopingarbeidet er en eneste stor suppe. Det er lett å miste håpet uansett hvor mye man tviholder på troen om positiv endring over tid. Dessuten, Russland-avsløringene viser at lovnadene om nulltoleranse mot doping passer best i festtaler. Vi ser tydeligere enn noen gang at nulltoleranse mot doping kun er opp til et visst nivå. Idretten er rigget til å håndtere individuelle saker og kan være knallharde til å statuere eksempel på individnivå. Når problemet blir stort nok, mister idretten evnen til å vise konsekvent handlekraft. At situasjonen er ute av kontroll viser at det er andre hensyn som veier tyngre enn antidoping, blant annet det kommersielle og storpolitiske.

Med en pragmatisk holdning er dette kanskje greit? I den store sammenheng er det kanskje forståelig at doping blir nedprioritert fordi idretten også er en viktig arena for dialog om viktige politiske mål som verdensfred, verdenshandel med mer. Mikhail Gorbatsjov uttalte noen lignende da IOC før jul advarte mot å utestenge Russland fra OL: – Skandale! Dette er idrett. Skal vi misbrukte muligheten en slik arena gir oss til å møtes for å snakke om virkelig store og viktige ting?

Jeg ser poenget hans. Kanskje vi bare må akseptere at dette med doping ikke er prioritet når det kommer på et visst nivå hvor det er langt lettere å stikke hodet i sanden. Vi må bare innfinne oss med at reglene ikke er like for alle. Therese Johaug må sone 18 måneder for sitt "regelbrudd", mens et helt lag kan slippe unna storskala svindel som undergraver idrettens idealer og ødelegger dets omdømme. Det viser bare at idretten er lik resten av samfunnet. Internasjonalt er det for eksempel konkurransevridende forskjeller innen skattepolitikk, konkurranseregler og miljøstandarder for næringslivet. Vi må allikevel fortsette arbeidet med internasjonale avtaler og håpe det blir fulgt opp. Idrett er også politikk og vi må bare leve med dopingproblematikken og fortsette arbeidet med å skape like konkurransevilkår gjennom myndigheter som tror på verdien av en dopingfri idrett. Det er nok å ta tak i. De siste skandalene viser idretten som handlingslammet i møte med sitt eget uttalte mål om nulltoleranse.

Lik TV 2 Sporten på Facebook