Bruktbilsøk på Broommarked:

Søk Detaljert søk
Broommarked
Bruktbilguiden
Biltester
Spør Benny
Eierne mener
Broomguiden

Dette er bilen å ha når du skal du krysse en ørken

Vi har vært på en skikkelig ørken- og bushtur i Afrika. Det å ha en pålitelig bil er alfa og omega.
Vi har vært på en skikkelig ørken- og bushtur i Afrika. Det å ha en pålitelig bil er alfa og omega.
NAMIBIA (Broom / TV 2): Gjør du noe feil kan det gå riktig galt.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Ut med lufta i dekkene. Ned til ca. 1,5 bar. Dekktrykklampa inne i bilen kommer til å lyse, men det får vi bare drite i. Her handler det om å komme fram.

– Hva du enn gjør; ikke stopp. Da kan du bli sittende fast og få problemer. Hjelpen vil ikke komme fram hit før i morgen – om du har flaks. Og tro meg – du ikke lyst til å tilbringe natten her ute alene …

Det er guiden vår Danie som sier disse ordene, før vi i skal kjøre oppover et tørt elveleie med bare løs sand, i villmarken i Namibia.

Danie har vært ute, om ikke en vinternatt, så i alle fall en sommernatt før. Han kaller seg selv for Bushman og lever i, av og for nettopp den afrikanske villmarken.

Grisgrendt land

Danie er guiden vår. Har vært ute en sommernatt før og kjører en spesialpreppet Toyota Hilux. Han mener at en mann ikke bør eie mer enn en pickup og det som får plass på den. Mer behøver man ikke.
Danie er guiden vår. Har vært ute en sommernatt før og kjører en spesialpreppet Toyota Hilux. Han mener at en mann ikke bør eie mer enn en pickup og det som får plass på den. Mer behøver man ikke.

Er du blant dem som ikke ser sjarmen med masse snø, bakglatte ski, kalde fingre og gjennomsvett ulltrøye mens du sliter med en meningsløst tung sekk opp mot en snødekt topp? Kanskje du egentlig er mer bygd og konstruert for sol og varme?

Da er nok en ørken-ekspedisjon mer i din gate. Vi dro til Namibia med to mål for øyet. Prøvekjøre den nye Toyota Landcruiser, samt ta en skikkelig tur ut i den afrikanske ørkenen og villmarken.

Namibia ligger i den sørvestlige delen av Afrika. Landet er mer enn dobbelt så stort som Norge, men det har bare halvparten så mange innbyggere som oss. Grisgrendt med andre ord. Faktisk såpass grisgrendt at landet er på topp tre-listen over land med færrest innbyggere per kvadratkilometer.

En av grunnene til at det er slik, er vanvittig mye stein og enda mer sand. Det man med rette kan kalle ørken.

Toyota Landcruiser: Million-SUV med tømmerhogger-faktor

Legg merke til "veien". Det er egentlig bare noen oppkjørte hjulspor og det er milevis med vaskebrett.
Legg merke til "veien". Det er egentlig bare noen oppkjørte hjulspor og det er milevis med vaskebrett.

Må vite hva du gjør

Kult! Tenker du kanskje. Her er det jo bare på pakke ryggsekken, ta med teltet og et par flasker vann, en pose mat og å få med en kompis. Ta fly ned, leie en pickup med firehjulsdrift og legge av gårde på tidenes ekspedisjon – helt uten fare for å fryse på tærne …

Tja … Det er nok dessverre ikke riktig så enkelt. Ref Danies ord innledningsvis. Her skal du virkelig vite hva du driver med. I motsatt fall kan det ta livet av deg. Brutalt, men helt sant.

Vi gjorde uansett det vi fikk beskjed om. Ut med lufta og la i vei oppover elva. Senere kommer vi ut i ørkenen på alvor. Jeg trodde jeg hadde vært i ørken tidligere, men det hadde jeg ikke.

Ut med luft av dekkene og oppover elveleiet i kilometervis med løs, løs sand.
Ut med luft av dekkene og oppover elveleiet i kilometervis med løs, løs sand.

Sandblåst

Her er det, ja det er kanskje feil å si "vei" – for det ville være å ta i, men i alle fall hjulspor å følge og litt fastere grunn. Temperaturen ligger på tett oppunder 40 varmegrader og det blåser en frisk sønnavind. I slik varme må man drikke mye, men som vanlig, det som kommer inn, må etter hvert ut.

Tissestoppene blir ganske hyppige. Ettersom det ute i den flate ørkenen er langt mellom busker og steiner å gjemme seg bak, løser vi det på følgende måte: Herrene på høyre side av bilene og damene på venstre. Vinden skaper også problemer. Det er dumt å tisse i motvind, men medvind er også utfordrende om det er kort vei til tisse-naboen. Den sterke vinden og sanda gjør at man føles sandblåst på leggene. Den driver 20 - 25 centimeter over bakken i vinden. Hvor de på som sitter på huk på andre siden av bilen blir sandblåst tør jeg ikke en gang tenke på …

Danie leder an konvoien. Her er det tisse-stopp. Herrene på den ene siden – damene på den andre.
Danie leder an konvoien. Her er det tisse-stopp. Herrene på den ene siden – damene på den andre.

Vokser én millimeter i året

En annen ting, som man faktisk må tenke på, er at man ikke kjører utenfor hjulsporene, eller veien, som de kaller det.

– Ja, det er ekstremt viktig sier Danie. Her finnes det ikke mange planter. Rett og slett fordi det regner bare én gang kanskje hvert fjerde eller femte år. Men noen finnes og de vokser ekstremt sakte. Bare en millimeter i året.

– Tenk på det. En millimeter! Det vil si at etter 50 år har de blitt 5 centimeter høye. Om en eller annen tulling kjører over disse, så er det helt utilgivelig, sier han morskt og ser strengt rundt på oss. Vi holder oss til hjulsporene ...

Men det finnes også en annen plante her, jeg husker selvfølgelig ikke navnet, for så interessert i botanikk er jeg ikke. Disse er noe større og de eldste av disse har stått her mellom 1.100 og 1.200 år gamle kan Danie fortelle. Det er nesten ikke til å tro. Mer enn 1.000 år gamle!

Det er noe med måten, kroppsspråket og innlevelsen den store, barske og litt brautende mannen forteller om disse tingene på, som gjør at du skjønner at han har oppriktig omsorg og kjærlighet for den nådeløse, og for oss, eksotiske naturen her nede. Historiene hans er både mange og lærerike. Mannen er kunnskapsrik på langt flere områder enn bare det å kunne ta seg fram med bil og å få opp vimsete europeere som kjører seg fast i elvene og i sanden.

Les også: Slik kjører de søndagstur på Island

Toyota Landcruiser og ørken. Det ser lenge likt ut overalt og landskaper fortoner seg etter noen timer som ganske så monotont, men det endrer seg etter hvert.
Toyota Landcruiser og ørken. Det ser lenge likt ut overalt og landskaper fortoner seg etter noen timer som ganske så monotont, men det endrer seg etter hvert.

Ikke høy i hatten

Det er overraskende mange veier her ute. Vi kommer ganske ofte til kryssende hjulspor og noen slags veikryss. Skilter med stedsangivelse og avstand finnes overhodet ikke. Den oppgraderte navigasjonen på den helt nye Toyota Landcruiseren vi kjører viser bare en rød pil midt i ingenting. Ikke en vei, ikke en svak strek. Bare ingenting. Mobildekning har vi ikke hatt siden i går. Dekningen her nede er helt elendig, overalt. Mobilen fungerer kun til å ta bilder med. En skikkelig satellitttelefon er et must om man skal hit.

Skal man ferdes her på egenhånd, må man ha nøye veibeskrivelser. Veikart finnes ikke. Skal man ut hit på egenhånd, må man gjøre grundige forberedelser. Det ser likt ut overalt. Vi ser ikke en bygning, andre biler eller langt mindre folk. Sola kan men heller ikke navigere etter. Den står midt over bilen og det eneste stedet den kaster skygge, er midt under bilen akkurat nå. Man aner virkelig ikke hvor man er, eller hvor man skal. Det er en litt skremmende og uvant følelse. Danie vet så klart veien så vi er i trygge hender.

Men på egenhånd ville jeg ikke vært høy i hatten her nede. Det er helt sikkert.

Dette må kalles skikkelig villmarks-lunsj og etter timer bak rattet var det tiltrengt.
Dette må kalles skikkelig villmarks-lunsj og etter timer bak rattet var det tiltrengt.

Kan ta dager før hjelp kommer

Vi kjører kilometer, på kilometer på grusveier med noen forferdelige vaskebrett. Det vil ingen enda ta og landskapet er monotont. Fjellkjeden i horisonten ser ikke ut til å komme nærmere i det hele tatt.

Etterhvert skifter allikevel landskapet sakte, men sikkert karakter. Det blir mer stein og mindre sand. Vi kjører fortsatt med lite luft i hjulene og har hele tiden skjermbildet med dekktrykk-overvåkingen oppe i bilen. Da ser vi fort om vi punkterer og mister luft.

I tillegg til minst ett reservehjul – helst to, så bør man ha med utstyr for plugging av dekk, samt å kunne bruke det, om man skal ned hit på egenhånd. Det er fort en dagsreise til nærmeste landsby og det kan ta flere døgn før du får hjelp om du blir stående.

Steinene og fjellet vi kjører på består tidvis av sylskarp skifer. Det er som å kjøre på økse-egger. De nye 2018-modell Landcuiserne vi kjører er helt originale og har også originale hjul og dekk. Noen punkteringer blir det, men alt i alt imponeres man av både framkommelighet, komfort og måten bilen håndterer de ekstreme og forskjellige underlagene og situasjonene på. Kjøring i med vann til midt opp på døra. Klatring på lavgir opp bratte steinbakker, gjørme, milevis med vaskebrett, støv, sand. Alt fikses. Det er dette disse bilene egentlig er bygget for.

Dette visste du neppe om Landcruiser – eller?

Lav fart – høyt forbruk

Noen steder skal man ha over middels god fantasi for i det hele tatt å se at det er vei.
Noen steder skal man ha over middels god fantasi for i det hele tatt å se at det er vei.

På ett av kjørestrekkene ser jeg på bilens kjørecomputer at vi har hatt en gjennomsnittsfart på 14 km/t og et dieselforbruk på 2,5 liter på mila, så det er ikke akkurat motorvei vi har kjørt på.

Det at vi bor i enkle teltcamper på natta, underbygger bare villmarksfølelsen. Lukten av leirbål og nygrillet mat samt en stjernehimmel man ikke trodde var mulig, gjør heller ikke saken dårligere. Sanitæranleggene er bak enkle levegger og ofte uten tak. Afrikanere er dårlig på dette med låser, så man bør ikke være veldig sjenert.

Nok en gang forandrer landskapet seg gradvis. Det blir grønnere og frodigere. Fort og mye. Vi har kommet fram til en del av landet hvor det er mer fuktig og innimellom regner. Vi ser fugler for første gang på flere dager. Vi ser også noen digre møkkhauger – det ser nærmest ut som små halmballer.

Underveis bor vi i enkle telt-camper. Leirbål, grillet kjøtt og en stjernehimmel man aldri har sett maken til hører liksom med på en slik tur.
Underveis bor vi i enkle telt-camper. Leirbål, grillet kjøtt og en stjernehimmel man aldri har sett maken til hører liksom med på en slik tur.

Dyreliv

– Fersk elefantmøkk, forklarer Danie når vi stopper for en lunsj ute i bushen ett sted. Og han legger til.

– Hold dere i nærheten av bilene. Det er ville dyr her, det lukter mat og jeg vil helst ha med dere alle tilbake.

Det går rykter om en gammel, utstøtt, og litt aggressiv hannløve som holder til i nærheten. For å si det slik – du stikker ikke langt inn i bushen for å slå lens da.

Ville dyr har vi allerede sett. En flokk bavianer forsvant oppover lia da konvoien vår med biler kom. Vi så også noen grå, gaselle-lignende raringer med horn som rømte da vi kom. Så at det er dyreliv her er det ingen tvil om.

Elefanten brydde seg ikke nevneverdig om vårt besøk. Han løftet bare på halen og slapp en klatt...
Elefanten brydde seg ikke nevneverdig om vårt besøk. Han løftet bare på halen og slapp en klatt...

Den definitivt kuleste dyre-opplevelsen var allikevel elefanten som plutselig bare sto der. Vi kom rundt en sving og der var den. Kanskje bare 10 meter fra bilene stod den fredelig og gresset som om ingenting hadde hendt.

– Ikke forstyrr den. Ikke stopp. Ikke gå ut av bilen. Den er vill, tung og uberegnelig. Vi er bare på besøk. Ta ett bilde og kjør rolig videre, er den tydelige ordren fra Danie over radiosambandet vårt.

– Den er også en gammel hanne som er utstøtt av flokken. Den holder seg ofte her i nærheten, forklarer Dani når vi har passert den, like tilforlatelig som om det skulle vært en gammel kompis han snakket om.

– Ofte så streifer det flokker på flere dyr her også, forklarer han. Med tanke på all elefantmøkka vi ser, så er det helt sikkert riktig.

Eier du en Toyota Landcruiser? Fortell oss om det her:

En slik tur byr på mye variert underlag og natur. Vi begynte i sand og avsluttet i vann. Landcruiseren takler alt med glans.
En slik tur byr på mye variert underlag og natur. Vi begynte i sand og avsluttet i vann. Landcruiseren takler alt med glans.

Inn i sumpene

Vi kjører videre gjennom det irrgrønne landskapet som blir mer sumpaktig. Vannet står til midt opp på hjulene. Lavgiret må inn igjen og midtdifferensialen låses.

Det spraker i walkie talkien igjen, og stemmen til Danie høres.

– Dere må nå over en grøft fylt av vann. Plutselig vil dere bare merke at bilen dupper ned foran. Det er gjørme og gress på bunnen. Kjør en og en. Ikke for mye gass, da vil dere grave dere ned. Ikke for lite, da kommer dere ikke over og opp på andre siden... Denne er litt vrien, sier Danie som allerede har kjørt over og står klar med slepetau på andre siden. Ikke uten grunn. Mange kommer ikke over og må taues opp på den andre siden.

– Begge bilene med norske motorjournalister klarer det med glans. Men ikke bilen med svenskene. Den står bom fast. De punkterte også på turen. Det gjorde ikke vi. 2-0 til oss, og du kan jo da gjette hvem av oss som måtte ta bar-regningen da turen var over og skulle oppsummeres...

Den oppsummeringen gikk i korthet ut på at skal du krysse den afrikanske villmarken, så finnes det neppe noen bedre og mer egnet skyss enn en Toyota Landcriuser. Om vi ikke var helt enige om det med barregningen, så var vi i alle fall enige om det.

Les også: Forrige gang vi kjørte Landcruiser var vi her:

Se alle bildene her:

^
Lik Broom på Facebook
404 Not Found

404 Not Found


nginx/1.14.2
404 Not Found

404 Not Found


nginx/1.14.2