Psykolog Lars Dehli er blant de 300.000 som har sett klippet der programleder Jannecke Weeden har panikkanfall på direkten, mens hun var gjest i God morgen Norge.
– Det ser jo ganske rolig ut på utsiden, men det er tusen ganger sterkere på innsiden, beskriver Dehli som svært ofte behandler pasienter med panikkangst.
Én av fire
Det at Weeden kan sitte på tv og beskrive hvordan anfallet oppleves, betyr ikke at det ikke oppleves alvorlig for henne.
– Hun har vel hatt det så lenge at hun har noen strategier for å komme seg gjennom det. Det er veldig vanlig, sier han.
Panikkangst er én av de mest utbredte psykiske lidelsene. Én av fire har det i løpet av livet. Men det er også en av de få psykiske lidelsene man kan bli helt kvitt med riktig behandling.
Derfor har Dehli og to kolleger laget et Digitalt behandlingsopplegg slik at pasienter som ikke har tilgang på gode behandlere allikevel skal kunne få god hjelp. Man kan brukte teknikkene ti minutter en dag, fem en annen. Ta det i eget tempo når man har overskutt til det, beskriver han.
– Pasientene jeg behandler bruker appen i hjemmelekse. Da kommer resultatene raskere, mener han.
Også andre aktører, både i Norge og internasjonalt, har laget digitale hjelpemidler for å håndtere panikkangst.
Takler det, men blir ikke frisk
Dehlis erfaring er at mange som sliter med panikkangst finner måter å håndtere det på som gjør at de takler hverdagen, men ikke nødvendigvis blir kvitt panikkangsten. Han mener de finner trygghetsstrategier.
– Alle har trygghetsstrategier. De går ut av situasjonen som utløser angsten, tar en valium, drikker alkohol eller andre ting som gjør at man er trygg akkurat da. Men selv om det fungerer for mange, er det ikke en god løsning på lang sikt. Da blir man avhengig av trygghetsstragegiene, forklarer han.
I appen de har laget i samarbeid med uppsych, Every breath you take, handler det isteden om å gå frykten i møte. Som kognitiv atferdsterapeut har han tro på at det som hjelper aller best er å legge bort trygghetsstrategiene, utsette seg for farene og så oppleve selv at det ikke er farlig.
– Hvis de har angst for å kjøre i tunnel, kjører vi i tunnelen, er de redde for å kaste opp, skal vi kaste opp og så videre. Man blir etterhvert redd av de fysiske symptomene fordi man tror de er farlige, men isteden må kroppen vennes til at de ikke er farlige. Da vil det etter hvert stoppe helt opp.