#

2SITERT
Hvorfor er ikke norske medier i Iran?

Hvorfor er ikke norske medier i Iran?

Det er opptøyer og demonstrasjoner mot myndighetene i Iran. Men hvorfor er ikke TV 2 og andre norske medier på plass og dekker det som skjer?

Svaret er enkelt.

TV 2 er ikke i Iran fordi vi ikke har pressevisum. Ingen andre norske medier er til stede der akkurat nå.

Det er nemlig ikke bare å sette seg på et fly og reise til Teheran med kamera og mikrofon.

Sensur og sperring

Iran er et lite tilgjengelig land for journalister. Det vet jeg fordi jeg har vært der to ganger.

Første besøk var i 2012. Da brukte vi ett år på å få pressevisum. Iranerne hadde da ikke gitt visum til norske medier siden presidentvalget i 2009. Da ble det massive opptøyer og regimet mislikte den kritiske utenlandske dekningen. Til slutt ble reportere fra en rekke land kastet ut av landet.

Etter tre års blokade slapp de inn to norske mediehus, TV 2 og NRK.

Jeg husker godt hvordan vi sjekket inn på et av de bedre hotellene i Teheran. Vi var overrasket over hvor bra hastighet det var på det trådløse nettverket. Men nedturen kom raskt. Både Twitter og Facebook var blokkert.

Nettsiden til TV 2 og Dagbladet var også sperret. Men både VG og Aftenpostens nettsteder fungerte fint. At et strengt konservativt regime ikke liker sosiale medier var ikke overraskende. Mer vanskelig var det å forstå vilkårlig sensur av norske nettsteder.

Tøffe arbeidsforhold

Etter de siste dagers demonstrasjoner i flere byer har iranske myndigheter stengt kommunikasjonsappen Telegram. Appen har hele 40 millioner brukere i et land med en befolkning på over 80 millioner mennesker.

Slik blir folk forhindret i å sende meldinger, samt laste opp videoer av demonstrasjonene. I en slik opphetet situasjon er det enda vanskeligere å få pressevisum. Og selv om man skulle få det, er det tøffe arbeidsforhold.

Under presidentvalget i 2013 var TV 2 eneste norske mediet som fikk tillatelse til å dekke valget. Det var året da president Hassan Rouhani ble valgt for første gang. Han var mannen som skulle få atomavtalen på plass og få fjernet sanksjonene. Lovnaden var bedre økonomi, flere arbeidsplasser og økt levestandard. Alt skulle bli så mye bedre.

Tillatelser til filming

Sammen med kollega Aage Aune var vi TV 2s utsendte team til Iran. All internasjonal presse fikk beskjed om å bo på det samme hotellet i hovedstaden. Myndighetene ville ha oversikt og kontroll over hva vi drev med.

Skulle vi rapportere direkte ville de at vi skulle bruke direktelinjene til den statlige iranske fjernsynskanalen. I Iran er det også slik at utenlandske journalister må bruke et lokalt nyhetsbyrå som skaffer en «fikser». Det er en person som fungerer som både tolk og guide. Og trolig også som myndighetenes ører og øyne.

Men vedkommende bestemmer ikke hva vi skal filme og hvem vi skal intervjue. Det gjør vi. Haken er bare at det må søkes om alt. Skal et spesielt gatehjørne eller vei filmes må det søkes om tillatelse. Det samme gjelder intervjuobjekter som professorer og politikere. Til og med filming på metroen, kinoen eller restauranten krever tillatelse.

Fordelen vår var at etter turen i 2012 skjønte vi hvordan det rigide systemet i Iran fungerte. Det hjalp da vi skulle dekke valget året etter. Da hadde vi ordnet tillatelser til det meste.

Men selv med alle papirer i orden og en tolk på slep var det stadig nye hindringer. Det tok ikke mange minutter før sivilt eller uniformert sikkerhetspersonell dukket opp og spurte om ID og pressekort. Det skjedde hele tiden. Iranerne la ikke skjul på at de fulgte godt med på hva vi drev med.

En episode jeg husker svært godt er da vi skulle intervjue den norske ambassadøren i Teheran. På vei ut fra ambassaden observerte jeg en bil med to menn med solbriller. Det var som en scene tatt ut i fra en dårlig spionfilm. «Følger de med på deg eller oss», sa jeg spøkefullt til ambassadøren. Vi kjørte ut fra området med egen bil. Bak oss kom ambassadøren i en egen bil. Bak der igjen kom gutta med solbriller.

Kollega Aage Aune filmet dem gjennom bakvinduet.

Åpenlys spaning

Dn åpenbare forfølgelsen var så spesiell at vi bestemte oss for å stoppe i veikanten på motorveien. Da måtte de vel kjøre forbi, tenkte vi. Neida. Vi stoppet. Bak oss stoppet ambassadøren. Og bak der igjen stanset agentene med solbriller. De bare satt i bilen og stirret.

Vi gikk ut og intervjuet den norske topp diplomaten i veikanten. Etter intervjuet satte ambassadøren seg i bilen og kjørte videre. Iranerne la seg på hjul bak ham.

De fulgte ikke etter oss. Nei, de ville vise ambassadøren at de hadde kontroll. De ville vise at de visste hvem han snakket med.

Vi opplevde det hele som så frekt at vi bestemte oss for å lage en sak om det på TV 2 nyhetene. Det er jobben vår. Vi formidler det vi ser og opplever. Det er hovedårsaken til at det er få utenlandske journalister i Iran akkurat nå.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook