Martin falt pladask – kjøpte bil uten å sjekke med kona

”Det er jo bare en gammel 99 med 900 sedan-hekk”, var omkvedet da Saab 90 ble lansert som merkets nye økonomiutgave i 1984.

Jaså, ”bare”? Saab hadde til da, med få unntak, i over 30 år lansert nye modeller ved å bytte ut fremre eller bakre halvpart av en eksisterende.

Mens Saab i 1984 tok enda et trinn opp i segmentene med den nye 9000, slet de med å ivareta kundekretsen som merket hadde bygget seg opp på – de som ville ha en god og avansert mellomklassebil til relativt overkommelig pris. Kundene som hadde hengt med fra totakternes og V-firerens gylne tid.

Brannslukker-modell

Tanken var at Lancia Delta, ombrandet til Saab-Lancia 600, fra 1980 skulle overta V4s rolle som Saabs innstegsmodell, men Delta var en helt annen biltype som dertil var beheftet med barnesykommer, til dels forårsaket av Saabs egne tilpasninger av modellen til et nordisk klima. Hele satsningen klappet totalt sammen på et par år.

Saab måtte derfor finne en annen vri. Den ble altså å forlenge livet til den større, men aldrende 99, med aner fra 1967. Grepet ble å ribbe den for utstyr og ta ned en moderne hekk fra 900-hylla til å koble framparten med. Dermed fikk man en modell på prisnivå med andre 2-litere av typer som Opel Rekord, Toyota Camry, Peugeot 505, Mazda 626, Nissan Bluebird, Fiat Argenta og Volvo 360.

Saab 90 så ikke så aller verst ut, og teknikken var gjennomprøvet og trygg. Så selv om ekstrautstyrstilbudet var minimalt (5-trinns kasse var det mest profilerte) ble drøye 25.000 eksemplarer solgt i de to neste årene. Da skulle nye grenser for CO2-utslipp tre i kraft, noe som 2-litersmotoren ikke kunne møte i sin eksisterende form, og Saab valgte å avvikle 90 fremfor å investere mer i å utvikle modellen.

Fra nå av var den 12 prosent dyrere 900 i basisversjon den rimeligste Saaben, og noen mindre Saab kom aldri mer i produksjon. Senere har analytikere ment at fraværet av en mindre og mer folkelig Saab var den egentlige begynnelsen til slutten for hele merket.

Overbevist Saab-familie

Anne Gaarder Viktorin fra Oslo arvet sin pasjon for Saab fra sin far, og har siden slutten på 1970-tallet overført viruset til både ektemannen Martin og deres døtre. Familien har da også vært innom de fleste typer fra 92B 1955 og oppover.

Som bruksbil skaffet Anne seg med tiden en 90 som etter lang tjeneste fikk ruste bort. Denne ble i 2004 erstattet av en 900 fra merkeforhandleren Sverre Haugli Bilforretning på Hønefoss, som også sto for serviceunderholdet i tiden som fulgte. Da ble det selvsagt snakket Saab med gutta samtidig.

Et halvt år etter kjøpet ringte Hauglis selger til Martin Viktorin og fortalte at de hadde fått inn en en-eiers 1985 5-girs Saab 90 med kun 90.300 km på telleren i kommisjon. Martin tok første buss fra Oslo og oppdaget at eksemplaret var dødsstrøkent: Første eier hadde foretatt underspyling etter hver tur, og setene hadde fortsatt plasttrekket fra fabrikken intakt – etter 20 år!

Martin fikk sånn hastverk med å få kjøpt bilen at han ikke engang rakk å ringe Anne først.

– Men jeg tenkte OK, hun var jo redaktør i Gammalsaabens Venner, bemerker han, med understatement.

Senere kjøpte ekteparet enda en 90 på samme sted – også denne rød metallic som de to foregående, men 4-girs og temmelig rufsete i finishen. Den ble datteren Saras første bil etter at hun tok lappen.

– For teknisk var den tipp topp, og biltypen tåler jo også en dult hvis uhellet er ute. Det eneste aberet er at 90 ikke har servostyring, og det merkes ved parkering, bemerker faren.

«Ikke pen nok»

Til å begynne med syntes Sara det var litt flaut å kjøre rundt i en så gammel, litt rar og utvendig slitt bil når venninnene kom i mindre, nyere og mer moteriktige biler. Helt til en av dem skulle hente Sara i en fin, hvit Golf for å dra på harrytur en iskald februardag. Da ville ikke Golfen starte, men det ville Saaben, og dermed ble også Sara overbevist Saabist. 90-en hennes endte riktignok som delebil, men hun kjører 9000 nå.

– Faktisk har alle våre tre 90-er vært ekstremt driftssikre biler, forteller Martin. – Og 99-seriens ry for å være vanskelige å skru på er jeg ikke enig i, selv om enkelte større operasjoner krever spesialverktøy. For litt siden brukte jeg under 10 minutter på å fikse en lekk bensinpumpe med å sette inn nytt rep-sett, for pumpa sitter på toppen av motoren.

Fortsatt er bilen helt original, og den har svært sjeldne designfelger som ble fremskaffet av Saab selv. De ligner de tilsvarende til 900, men har andre avstander mellom festeboltene. En 2 cm lakkripe i den ene døra, en antydning steinsprut på panseret og et hakk i speilramma på passasjersiden er all utvendig tilleggslitasje bilen har fått i de ni årene Viktorin-familien har eid den. Men i løpet av de årene har den bare gått noe over 3.000 km, så det er fortsatt et godt stykke igjen til 100!

– For en tid tilbake la jeg bilen ut på nettet for salg i et svakt øyeblikk, og da kom det en interessent og kikket på den. Men da han kommenterte at den ikke var pen nok, fikk han et foredrag om bilhold hele veien tilbake til sin egen bil, og siden har jeg valgt å beholde 90-en, avslutter Martin Viktorin leende.

Denne artikkelen ble først publisert hos Norsk Motorveteran.

Se video: Saab gikk konkurs, men her lever bilene videre