SMÅ, MEN STORE: Nora Mørk og Stine Bredal Oftedal ruver ikke i terrenget, men de er blant VMs største spillere.
SMÅ, MEN STORE: Nora Mørk og Stine Bredal Oftedal ruver ikke i terrenget, men de er blant VMs største spillere. Foto: Ruud, Vidar

Det er ikke størrelsen det kommer an på

De er VMs minste, men beste bakspillerrekke.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Tonje Sagstuen, 187 cm
Tonje Larsen, 184 cm
Kristine Lunde-Borgersen, 183 cm
Katja Nyberg, 182 cm
Cathrine Svendsen, 182 cm
Gro Hammerseng-Edin, 180 cm
Kjersti Grini, 178 cm
Linn Jørum Sulland, 178 cm

Disse spillerne har alle spilt store roller i de norske fremgangene på håndballbanen de siste 30 årene.

Men i dagens norske landslag er det ikke sikkert at de hadde passet inn.

For nå er det fart som gjelder.

Etter kvartfinaleoppvisningen mot Russland, hadde jeg planer om å skrive en hyllestblogg til Stine Bredal Oftedal.

Landslagskapteinen som nå har tatt steget opp i den ypperste verdenseliten, og i mine øyne har vært VMs beste spiller så langt.

Men VGs dyktige håndballmann Jostein Overvik kom meg i forkjøpet.

Så i stedet vil jeg hylle den norske håndballrevolusjonen.

En skal ikke mange år tilbake i tid før man så det som fullstendig uhørt å stille med en backrekke der bare en av spillerne rager over 170 centimeter over bakkenivå.

Høyde og fysikk har i alle år vært en forutsetning for å spille bak på banen internasjonalt.

Da Sovjetunionen herjet på herresiden på 1980-tallet, var det bare venstrevingen Aleksander Karsjakevitsj som ikke var over to meter. På spørsmål om hvorfor han hadde så mange høye spillere, svarte trenerlegenden Anatolij Jevtusjenko følgende:

– Det er lettere å gjøre en spiller på to meter teknisk god enn å gjøre en teknisk god spiller to meter høy!

Også de norske landslagssjefene Sven Tore Jacobsen, Marit Breivik og Thorir Hergeirsson har bygget mye av sin suksess på høytragende jenter.

Jacobsen gikk sågar i sin tid ut i Håndballforbundets eget blad Håndballmagasinet og søkte etter jenter over 180 centimeter. Gjennom den kampanjen oppdaget han Tonje Sagstuen.

Men nå er det turbohåndball som gjelder. For det er ikke størrelsen det kommer an på.

Jeg omtalte den norske bakspillerrekken som bøtteknotter i en tidligere blogg. Da fikk jeg en epost fra Morten Mørk, pappa til Nora, som ikke syntes så mye om begrepet.

Det var bare positivt ment fra min side, men jeg ser at det ikke er den peneste beskrivelsen av VMs beste backrekke. Så fra nå av er det begrepet begravet.

Veronica Kristiansen er kjempen blant de tre. Med sine 175 centimeter, så føler hun seg nok høy i selskap med Stine Bredal Oftedal (168) og Nora Mørk (167).

Thorir Hergeirsson har turt å satse på de tre, og dyrket frem det samspillet de tre har opparbeidet gjennom mange år. Fra tiden sammen på yngre landslag til de nå herjer i VM. Han har turt å satse på en annerledes håndball, der fart erstatter kraft.

I internasjonal klubbhåndball frykter man nå at Györ skal sikre seg Kristiansen også, og dermed samle de tre på samme klubblag.

– Da kan de dele ut Champions League-trofeet i august, ble det skrevet på Twitter.

Det er ikke rart at de andre lagene gruer seg til å møte Norge.

Det er jo egentlig logisk at et forsvar bestående av jenter på rundt 180 centimeter får problemer med å henge med i svingene når de tre setter opp farten.

Forsvarsspillerne er vant til å skulle stoppe spillere som kommer inn i midten. Men mot Norge må de bevege seg sidelengs, og det er ikke alle som er like kjappe i retningsforandringene.

Norge har et tempo i angrepsspillet som få klarer å stå mot. Sverige klarte det. Da hadde spillerne klar beskjed om ikke å bevege seg. De skulle stå i posisjonene sine og la de norske bakspillerne få skyte fra distanse. De var disiplinerte og fulgte planen til punkt og prikke.

Men det klarer ikke svenskene en gang til. Blir det en naboduell i finalen, så er jeg overbevist om at det er noen i gult som kommer til å bli skikkelig svimle.

Å se Bredal Oftedal og Mørk herje i mesterskap etter mesterskap gir håp for mange unge håndballspillere, som sikkert har gått rundt og vært frustrert fordi de ikke blir høye nok. Sånn sett viser de vei for spillere som i alle år har spesialisert seg som kantspillere, fordi de ikke har hatt noe håp om å kunne spille bak på banen.

For disse spillerne baner vei for både jenter og gutter, som ikke ruver i terrenget, men som har tempo og teknikk. Spillere som for noen år siden ville fått beskjed om at de er for små til å bli bakspillere når de vokser opp. Nå ser de at det er mulig å bli god. Til og med best i verden – selv om man ikke er høyest på banen.

Norges Håndballforbund har et veldig fint prosjekt for høye jenter. Der de tar vare på høye spillere, som gjerne trenger litt lenger tid for å utvikle seg på banen. De gir dem oppfølging og spesialtrening, for å utvikle dem til å bli toppspillere.

Men hva med et prosjekt for lave spillere? Spillere som kanskje ikke får mulighetene de trenger for å spille bak på banen. Kan vi dyrke frem flere verdensstjerner i samme støpeform som Bredal Oftedal og Mørk?

Jeg kan ikke avslutte uten å si noen ord om kapteinen.

Etter VM i 2013 hadde jeg nærmest gitt opp Stine Bredal Oftedal som en internasjonal toppspiller. Jeg syntes det ble mye sidelengs og lite konstruktivt spill med henne. Det ble mer tekniske feil enn scoringer. Jeg trodde rett og slett ikke at hun hadde det som skulle til for å ta steget helt opp.

Ett år senere skrev jeg en uforbeholden unnskyldning til henne. For i EM 2014 var hun hjernen bak den norske triumfen. En stjerne var født.

Nå er hun på et helt eget nivå. Og det varmer et gammelt håndballhjerte. Et hjerte som alltid har banket for de spillerne som gjør dem rundt seg bedre. Som ser et trekk frem i tid og ikke bare målet foran seg.

For det er ikke Stine Bredal Oftedal som pleier å toppe toppscorerlistene. Hun er heller ikke den som har flest innspill til Heidi Løke. Men hun er spilleren som får Nora Mørk og Veronica Kristiansen til å skinne.

Bredal Oftedal gjør den "usynlige" jobben der hun engasjerer to forsvarsspillere og skaper rom og overtall for de andre. Når du da har verdens tøffeste håndballspiller til høyre for deg, så blir det noen målgivende pasninger.

For Mørk trenger ikke mange centimeterne for å sette full fart og satse på luken.

Nå har Bredal Oftedal lagt til en ekstra dimensjon i spillet sitt. Etter overgangen til Györ er hun blitt mye mer målfarlig selv. Hun har selvtillit til å skyte fra distanse, og det har vært tydelig i VM. Det er faktisk bare Mørk som har scoret flere mål enn henne i den norske troppen. Og ingen er i nærheten av henne på VMs assistliste.

Jeg skjønner ingenting hvis hun ikke blir kåret til VMs beste spiller. Hun har vært så god at den diskusjonen burde være over allerede. Selv om både semifinaler og finale gjenstår.

Skal jeg være helt ærlig, så er dette den morsomste utgaven av det norske kvinnelandslaget som jeg kan huske å ha sett.

Mye takket være VMs minste, men beste bakspillerrekke.