AVSIDESLIGGENDE: For andre året på rad skal Hannelore Cuypers bo sammen med tre andre i Port Lockroy i Antarktis. Foto: Tim Burton/UK Antarctic Heritage Trust
AVSIDESLIGGENDE: For andre året på rad skal Hannelore Cuypers bo sammen med tre andre i Port Lockroy i Antarktis. Foto: Tim Burton/UK Antarctic Heritage Trust

Port Lockroy har vært et yndet sted for oppdagere, hvalfangere og forskere – nå er norske Hannelore én av fire beboere på øya

I fem måneder skal norske Hannelore Cuypers (32) bo på en øy i Antarktis, tusenvis av kilometer hjemmefra.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

På vestkysten av Antarktishalvøya ligger bittelille Gaudier Island. Øya er på størrelse med en fotballbane, mangler moderne fasiliteter og har temperaturer som får en dårlig norsk sommer til å minne om et stillehavsparadis.

Noen tusen pingviner holder imidlertid til i området – og ser ut til å trives godt.

I tillegg har øyas havn, Port Lockroy, vært tilholdssted for oppdagelsesreisende, hvalfangere og forskere opp gjennom tidene. Nå bor fire mennesker i Port Lockroy i fem av årets 12 måneder. Én av dem er norske Hannelore Cuypers (32).

For andre året på rad planlegger Cuypers å bytte ut tannlegejobben i Norge med postsortering, pingvintelling, guiding og vedlikeholdsarbeid i Antarktis.

– Jeg har drømt om å reise tilbake, sier hun til TV 2.

Langt hjemmefra

Port Lockroy drives av den britiske organisasjonen UK Antarctic Heritage Trust (UKAHT), som de siste årene har søkt etter fire personer til å drive stedet. Du husker kanskje da organisasjonen søkte etter postmester i Antarktis i 2015?

I fjor ble Hannelore Cuypers én av de fire utvalgte. I år har hun bestemt seg for å dra tilbake, denne gang som teamleder.

Hun og de de tre andre teammedlemmene, som alle er nye for året, var i forrige uke i Cambridge i England for å trene og forberede seg på oppholdet. Tirsdag setter de kursen mot Antarktis, en reise som er en smule mer komplisert enn en gjennomsnittlig pakkereise.

Første stopp på turen er Cambridge.

– Vi skal ta med oss datamaskiner og annet utstyr som er blitt oppbevart der, forklarer Cuypers.

Deretter skal teamet fly til Ushuaia i Sør-Argentina, før det de skal reise med et cruiseskip, eller ekspedisjonsskip som de kalles, videre til Port Lockroy.

– Da vi kom fram i fjor, måtte vi dra nordover på grunn av isen. På andre forsøk hadde isen begynt å bryte opp, men vi fikk ikke gått i land på selve øya, sier hun.

I stedet måtte de gå i land på naboøya.

– Vi fikk assistanse fra ekspedisjonsmedlemmene på skipet til å komme oss over fastisen og til øya, fortsetter hun.

Må grave seg frem

Port Lockroy har blant annet et museum, en suvenirbutikk og et eget postkontor. Da teamet forlot stedet i mars i vår, var det ingen som visste om de skulle tilbake.

– Vi la lapper over alt, blant annet lapper om at sengetøyet er rent og hvor alt ligger, sier Cuypers, som flyttet fra Belgia til Norge da hun var 12 år gammel.

I begynnelsen av sesongen er det også mye snø som må fjernes.

– I fjor måtte vi komme oss over en stor snøhaug og til døra. I tillegg må vi få bygningene fri for snø, for vi må jo male dem, forklarer hun.

TEAMET: Hannelore Cuypers sammen med fjorårets teammedlemmer i Port Lockroy. Foto: UK Antarctic Heritage Trust
TEAMET: Hannelore Cuypers sammen med fjorårets teammedlemmer i Port Lockroy. Foto: UK Antarctic Heritage Trust

Teller pingviner

Vedlikehold av bygningene på øya er én av oppgavene til beboerne. I tillegg må de holde et øye med den lokale pingvinkolonien. Pingvinene må faktisk telles. Opplysningene sendes til forskere, som forsøker å finne ut om menneskenes aktivitet har noen innvirkning på pingvinbestanden.

Når pingvinene får kyllinger, øker antallet betraktelig.

– Vi telte først 500 par, altså 1100 pingviner. Men når småpingvinene kommer, så er man fort oppe i 2-3000 stykker, forteller Cuypers.

NABOER: Bildet viser noen av menneskenes pingvinnaboer. Foto: Tim Burton/UK Antarctic Heritage Trust
NABOER: Bildet viser noen av menneskenes pingvinnaboer. Foto: Tim Burton/UK Antarctic Heritage Trust

I fjor klekket det første egget rett før jul. Etter hvert vil pingvinkyllingene ut og oppdage verden, noe som kan ha store konsekvenser.

– Vi har rovfugler og leopardseler. De (pingvinkyllingene, journ. anm.) synes ikke vann er gøy, men etter hvert forstår de at det er en ny verden under vann. Å få oppleve det ganske tett på, er fascinerende, fortsetter hun.

Hun forteller at menneskene må ha stor respekt for pingvinnaboene, som hovedsakelig tilhører arten bøylepingvin. I fjor laget teamet egne stier, som både de og alle besøkende måtte bruke, for å sørge for tilstrekkelig avstand til de spesielle fuglene.

– Det er en klar regel. Når pingvinene kommer til deg, blir du stående stille. Da er det ok at de kommer nærmere, men som person skal du aldri gå nærmere enn fem meter, forklarer tannlegen.

Å være pingvinnabo har også en annen utfordring.

– De lukter forferdelig, og vi lukter det samme som pingvinene. Men sånn er det.

Får besøk

Å bo sammen med tre andre i Antarktis kan høres ensomt ut, men det er faktisk ikke tilfellet.

I fjor fikk øya besøk av hele 17.761 personer, et tall som inkluderer turister på små cruiseskip og forskere, samt personell fra både den britiske og den chilenske marinen.

– Vi ser mennesker nesten hver dag. På begynnelsen av sesongen er det to uker uten noen form for skip eller besøk. Ellers er det også tider med isolasjon, men stort sett er man ikke isolert, sier 32-åringen.

Øya har en kapasitet på bare 60 personer samtidig, eller totalt 350 personer i døgnet. Ofte får beboerne besøk av to skip om dagen, ett om formiddagen og ett om ettermiddagen.

Hurtigruten er ett av skipene som kommer innom, og i fjor hadde mannskapet tydeligvis fått med seg at det er en nordmann på øya.

– Vi fikk brunost og spekeskinke. Det var utrolig kjekt, sier Cuypers.

ARBEID: Ifølge Hannelore Cuypers er det mer enn nok å gjøre på øya. Foto: Tim Burton/UK Antarctic Heritage Trust
ARBEID: Ifølge Hannelore Cuypers er det mer enn nok å gjøre på øya. Foto: Tim Burton/UK Antarctic Heritage Trust

Spennende historie

Pingvinene er naturligvis et trekkplaster for turistene. I tillegg kommer mange innom museet.

– Det er et historisk sted. Når man kommer seg inn i museet, så er man tilbake på 1950- og 1960-tallet. Det er også en suvenirbutikk som gir inntekt, forklarer Hannelore Cuypers.

Port Lockroy har nemlig en interessant fortid. Tidlig på 1900-tallet ble stedet benyttet som havn for flytende hvalkokerier. I 1944 ble det bygget en britisk base her, i forbindelse med Operasjon Tabarin.

Etter andre verdenskrig ble basen omgjort til en forskningsstasjon. I 1962 ble forskningsstasjonen stengt, og stedet forlatt. Først i 1996 begynte arbeidet med å restaurere de gamle bygningene. Stiftelsen The United Kingdom Antarctic Heritage Trust overtok i 2006.

Verdens sørligste postkontor ligger også i Port Lockroy, og mange vil åpenbart sende et postkort når de først er på øya. I fjor ble det sendt hele 63.050 postkort til over 100 forskjellige land.

– Det er mye jobb. Det er alltid ett eller annet å gjøre. Vi har en stor «to do»-liste, og det er en kort sesong.