Sesong 1 av «Stranger Things» slo ned som en nostalgi-bombe og var for meg en av fjorårets seriehøjdare. Jeg hadde derfor høye forventninger til sesong 2, og var superspent: Ville den gi bare svake etterdønninger eller ville den smelle til igjen med mer deilig 80-talls nostalgi blandet med horror? Svaret er vel et «tja» …

Sesongen starter med et veldig hjertelig gjensyn med de kuleste nerdekidsa ever, og jeg fikk tilbake følelsen fra 1ern, den følelsen jeg fikk av familiefilmene fra 80-talls Spielberg, som «Stand by me», «E.T.» og «The Goonies». Gjengen er blitt eldre, men rollefigurene er fremdeles skjønne og skuespillerne glitrende. Håret er fremdeles luftig, synth-musikken akkurat passe stemningsskapende og aldri enerverende, og det er en fryd å se hele gjengen i hjemmemekka Ghostbusters-kostymer på Halloween.

«Stranger Things» stjeler voldsomt fra andre filmer og ulike genre, men for et deilig tjuveri! Den happy-going familiefilm-følelsen varer imidlertid ikke lenge, for mørket er tilbake i den lille byen Hawkins, og det til gagns. Horror-stemningen som var i sesong 1 kommer krypende tilbake, og når Winona Ryders nye kjæreste gir råd til Will om hvordan han skal møte marerittene, at han ikke lenger må gjemme seg, men møte monsteret, så skjønner vi at dårligere råd i uhyrebefesta Hawkins, skal man lete lenge etter.

Blant de nye rollefigurene er det noen som funker som bare rakkern, blant annet den kule nye jenta (Mad-)Max, mens andre nye karakterer er for meg helt uforståelige og totalt unødvendige, som Max sin ste-storebror. Vi skal selvsagt ikke glemme denne seriens store heltinne, Eleven, eller Elle. Vi får tidlig vite at hun har overlevd og lever i skjul hos Sheriff Hopper. De første episodene er rett og slett en fryd av gjensynsglede til hele gjengen og til den nostalgi- og horrorstemningen som jeg likte så godt i første sesong.

STJERNE: Winona Ryder som Joyce Byers i «Stranger Things» sesong 2. Foto: Netflix/via Stella Pictures
STJERNE: Winona Ryder som Joyce Byers i «Stranger Things» sesong 2. Foto: Netflix/via Stella Pictures

Men så, etter at gjensynsgleden har lagt seg, flater historien ut for meg. Det er et sidespor med Elle, som er bare irriterende og kjedelig. Jeg kjøpte dette merkelige, skakke «Stranger things»-universet i hele sesong 1 og i de første episodene i sesong 2. Og selv om alle 80-talls klisjeene ble smurt utover, og uhyrene var overnaturlig uhyrlige, opplevde jeg det hele både troverdig og engasjerende.

Ved Elles sidespor utenfor den lille byen Hawkins, blir klisjeene for tydelige og fordummende, det samme gjelder den allerede omtalte ste-storebroren til Max. Når troverdigheten glipper, så glipper også interessen og engasjementet.

Den store forskjellen på sesong 1 og 2 er at ved sesong 1 ble jeg tatt helt på senga, jeg ante ikke hva som foregikk, alt var totalt uforutsigbart og det var en magisk stemning gjennom alle episodene. I sesong 2 er universet veletablert, og her ligger også utfordringen. Jeg synes ikke de klarer å bevare magien gjennom alle episodene. Det er underholdende, men altfor ujevnt.

Likevel skal man lete lenge etter mer sjarmerende rollefigurer enn disse nerdegutta – og jentene, som for øvrig kler overgangen til ungdomstiden, med gryende forelskelser og pubertetsutfordringer. Og Winona Ryder fortsetter å gnistre som bekymra og handlingskraftig mor.

Sesong 2 av «Stranger Things» tar seg godt opp igjen mot slutten, og klarer å gi en såpass actionfylt og til dels rørende avslutning, at jeg ser fram mot sesong 3, men håper den vil klare å hente tilbake mer av magien i den neste sesongen.

Terningkast 4