Eksplosiv økning av norske barn som vil skifte kjønn

FØDT I FEIL KROPP: Emma Ellingsen (16) ble egentlig født Tobias. Foto: Instagram
FØDT I FEIL KROPP: Emma Ellingsen (16) ble egentlig født Tobias. Foto: Instagram
Flere fagpersoner er redd for overbehandling og at flere vil angre på et kjønnsskifte, men norske sexologer mener behandlingstilbudet er for dårlig og at altfor mange ikke blir tatt på alvor.

Det er en eksplosiv økning i antall barn og unge som ønsker å skifte kjønn.

De siste fire årene har antall henvisninger til kjønnsskifte tredoblet seg i Norge og stadig flere barn og unge får dette innvilget.

– Vi ser både i Norden og verden at det har vært en eksplosiv økning de siste fem-seks årene. Vi ser absolutt en sterk økning, særlig blant de eldste unge i vår gruppe fra 14 til 18 år, sier Anne Wæhre, overlege ved seksjon for psykomatikk og CL-barnepsykiatri ved Oslo Universitetssykehus til TV 2.

I 2016 ble totalt ble 331 personer henvist til Nasjonale behandlingstjenesten for transseksualisme (NBTS), og 148 av dem var barn. I 2013 var det til sammenligning 134 henviste hvor rundt 45 av dem var under 18.

Tallene ble først omtalt i Dagsavisen.

Wæhre mener årsaken er at det har blitt større åpenhet i Norge og at TV-serien «Født i feil kropp», som gikk på TV 2 i 2014, bidro til å sette fokus på kjønnsskifte blant barn og unge.

– Det er bra at det er økt åpenhet og mer tilgjengelig informasjon, så det er et veldig pluss for denne pasientgruppen som ofte lider. Det er veldig viktig at de som skal ha behandling får behandling og at de får det til det tidspunktet de skal.

Frykter overbehandling

Men den eksplosive økningen fører med seg en bekymring. Overlegen er redd barn og unge skal bli overbehandlet.

– Det er klart at vi er bekymret når det er noe vi tenker er en ny gruppe unge som kommer og har en del annen tilleggsproblematikk, blant annet autisme. Hvis de skulle gå inn i en behandling som de ikke har godt av og som de kanskje kan angre på sikt, det er alvorlig, sier Wæhre.

Hun er ikke alene om å frykte overbehandling. Flere fagpersoner er overrasket over utviklingen og Tone Maria Hansen, daglig leder ved Harry Benjamin Ressurssenter, kjenner til flere nordmenn som har angret.

– Ja, vi kjenner til at det er noen som gått igjennom både behandling og kirurgi og som har angret på det. Det er heldigvis ikke mange, fordi på Oslo universitetssykehus så bruker man lang tid på utredning, det er viktig, Hansen.

– Ikke flere som trenger kirurgi

Aldersgrensen for kirurgi er 18 år. Rikshospitalet er det eneste behandlingsstedet for personer som er født i feil kropp i Norge. Av alle som henvises til utredning for kjønnsbehandling, er det i underkant av 50 prosent videre til behandling. En liten andel av disse velger å gjøre kirurgiske inngrep, de fleste går kun på hormonbehandling.

Avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, Ira Haraldsen, tror ikke det eksplosive økningen betyr at flere trenger kirurgi.

– Den eksplosive økningen i nordmenn, både unge og voksne, som ønsker kjønnsbehandling trenger nok ikke kirurgi. For noen er hormonbehandling løsningen, for andre er det psykoterapi, mens for veldig mange handler det mest om å kunne leve uten skam. Vi må befri oss fra tankegangen om at kirurgi er den eneste løsningen. Kirurgi er det riktige for en liten gruppe mennesker, en minimal gruppe sammenlignet med hvor mange nordmenn som har en annen kjønnsidentitet enn det underlivet de er født med, sier hun.

STOR PÅGANG: Avdelingsleder Ira Haraldsen ønsker å gi flest mulig den beste hjelpen. Foto: Kaja Kirkerud TV 2
STOR PÅGANG: Avdelingsleder Ira Haraldsen ønsker å gi flest mulig den beste hjelpen. Foto: Kaja Kirkerud TV 2

Haraldsen forklarer at de i stor grad oppfordrer pasienter til å leve i den kroppen de har, for å unngå overbehandling.

– Å kirurgisk skifte kjønn dreier seg om en irreversibel prosess. Det vil si at du bare kan skifte kjønn én gang i livet.

Haraldsen bekrefter at det finnes flere nordmenn som har angret, og at det er derfor det er viktig med omfattende personlighets-psykiatriske evalueringer.

Langtekkelig prosess

Men nettopp på grunn av den omstendelige prosessen på Rikshospitalet, er det flere utålmodige som oppsøker privat hjelp.

– Overbehandling er absolutt en bekymring for vi ser jo at det er aktører utenfor universitetssykehuset, som kommunale eller private behandlingstjenester som nå setter barn og ungdom på blant annet hormoner nokså raskt, og det er en stor bekymring. Det er problematisk fordi all behandling skal skje på ett sted i Norge. Det er absolutt en utfordring, sier Tone Maria Hansen.

Wæhre deler bekymringen over at flere oppsøker andre behandlingssteder. Hun forklarer at hvis pasienter med kraftig kjønnsdysfori får hormonbehandling i ung alder et annet sted, så kan det være vanskeligere for ekspertene på universitetssykehuset å foreta riktig avgjørelse ved ønske om kjønnsskifte senere. Den største frykten er at de skal feilbehandle noen.

– Nå håper vi at vi ikke skal feilbehandle og derfor er det viktig å ha fokus på denne gruppen og gjøre grundige utredninger i det barnepsykiatriske miljøet på sykehuset, også håper vi at vi ikke skal feilbehandle, så det å bruke lang tid på utredning er viktig, Wæhre.

Tone Maria Hansen gikk selv gjennom et kjønnsskifte på 80-tallet og vet hvor viktig det er å bli tatt på alvor og få både tidlig og riktig behandling.

– Det er livsviktig at et slikt tilbud eksisterer, fordi det er en forferdelig opplevelse at du er et kjønn som ikke samstemmer med kroppen. Og hvis du da ikke får hjelp, så går det utover den psykiske helsen, sier Hansen.

15 av 681 personer angret i Sverige

Fra 1. juli 2016 trådte lov om endring av juridisk kjønn i kraft. Det er skattekontoret som håndterer endringene og de opplyser at det siden lovendringen har blitt behandlet 672 søknader om endring av juridisk kjønn.

Cecilia Dhejne ved Karolinska Institutet i Sverige, har forsket på hvor mange som har angret på å ha skiftet kjønn juridisk mellom 1960 og 2010. Av 681 som hadde gjennomgått en kjønnsskifteoperasjon, så angret 15 personer.

Den nederlandske kjønnsforskeren og legen Michael Van Trotsenburg har tidligere uttalt til VG at mange barn med tidlig kjønnsdysfori angrer i puberteten.

– Jeg synes seks år gamle barn er for unge til å ta slike avgjørelser. De bør absolutt få profesjonell støtte og bli møtt med forståelse og aksept fra omgivelsene, men forskningen vår viser at fire av fem kjønnsinkongruente barn ombestemmer seg når de kommer i puberteten. Det er ikke nødvendigvis lett for dem som endrer juridisk kjønn i tidlig alder å endre tilbake til kjønnet de ble født som. Barna bør heller settes på pubertetsblokkende behandling, som er fullt reversibelt, og vente med endring av juridisk kjønn til etter puberteten, sier Van Trostenburg til avisen.

– Bombesikker på at jeg ikke kommer til å angre

I 2014 ble mange TV-seere kjent med Emma Ellingsen. Da hun kom til verden stod det Tobias på navnelappen på sykehuset. Hun var født i feil kropp.

Det var da Emma gikk i tredjeklasse på barneskolen at hun sendte melding til mamma og spurte om når hun skulle få bli jente. Mens tvillingbroren Truls oppførte seg som gutter flest, trivdes ikke Emma med guttesveis og gutteklær.

Nå er Emma blitt 16 år og får pubertetsutsettende sprøyter hver fjerde uke.

– Jeg var veldig sikkert på at jeg ikke var jente i ung alder og jeg har aldri vært usikkert siden det. Jeg er fast bestemt på at jeg ønsker å operere meg når jeg fyller 18, og selv om jeg mange ganger har tenkt på om jeg kommer til å angre senere i livet, så er jeg bombesikker på at det aldri vil skje, sier hun til TV 2.

16-åringen har heller ikke møtt andre barn og unge som er født i feil kropp, som er usikre på om det de opplever er midlertidig.

– Det kan jo hende at noen trenger mer tid til å finne ut av det enn andre. Det er en stor beslutning, så det er viktig å bruke tid, men jeg tror at når man først har bestemt seg, så er det ikke noe alternativ å ombestemme seg.

Emma har fått voldsom respons etter at hun valgte å stå frem med sin historie og la TV-kameraene følge henne på veien. Hun får ukentlig respons fra folk som takker henne for åpenheten. 16-åringen tror den økte åpenheten generelt er årsaken til at det nå er en stor økning i antall barn og unge som ønsker behandling.

– Det har nok blitt mer aksept for dette i Norge ved at flere personer har snakket høyt om sin historie. Det har nok mange kjent seg igjen i og ønsket å gjøre noe mer det selv også. Også har folk lært mye mer om hva det vil si å være født i feil kropp og da er det kanskje lettere å bli tryggere på at det man føler ikke er unormalt. At det er mange andre i samme situasjon, sier hun.

Mener altfor mange ikke blir tatt på alvor

Professor i sexologi, Esben Esther Pirelli Benestad (68), har jobbet med personer med kjønnsinkongruens, det vil si uvanlig kjønn og kjønnsoppfatning, i over 30 år. Hen mener det er ytterst få som endrer oppfatning av eget kjønn når de kommer i tenåringsalder.

Esben Ester Pirelli Benesta.d
Esben Ester Pirelli Benesta.d Foto: Kjell Inge Søreide

– Det er vanlig å kjenne på opplevelsen av hvilket kjønn man er helt ned i treårsalderen og oppover. De fleste som endrer oppfatning av eget kjønn gjør det innen de er 13 år, sier Benestad og forklarer at hvis et barn har følt seg som et annet kjønn enn hva det ble tildelt ved fødselen i mer enn to år, vil det trolig vare.

Hormonbehandling er alfa omega

Hen mener derfor at alle i tenåringer som har behov for det, skal få hormonbehandling for å bremse puberteten og få et pusterom før en eventuell krevende kjønnsbehandling.

– Min erfaring er at tilbudet til denne gruppen er for dårlig. Av de pasientene som kommer til meg som allerede har vært på Rikshospitalet, så opplever mange at de enten ikke ble tatt på alvor eller blir krenket for å ikke være feminin eller maskulin nok. Men det er dessverre mange som heller aldri kommer seg til Rikshospitalet for behandling fordi de har støtt på feil fastlege eller psykolog først, sier Benestad.

Ask Berglund (21), politisk nestleder i Skeiv Ungdom, er enig med Benestad i at prosessen for å få behandling i Norge er for dårlig og tungvint.

– Utredningstiden altfor lang. Vi kjenner til eksempler hvor det tar opp tiltre år før det kommer en bestemmelse på om man får hjelp eller ikke. Og for mange handler det jo ikke om å skulle skifte kjønn fysisk – for noen ungdommer er det viktigste å få hormonbehandling. Puberteten er vanskelig nok som den er, så det å skulle gå igjennom en pubertet man ikke ønsker, er enda verre, sier Berglund.

Blir forsøkt behandlet ut av «lidelsen»

I Norge har det blitt utdannet sexologer ved Universitetet i Agder siden 2001, men foreløpig er de ikke formalisert i det norske helsevesenet. Det mener Benestad er svært problematisk.

– Sexologer har mye mer kunnskap om kjønnsidentitet enn andre profesjoner, så hvorfor det ikke er standardisert at personer som ønsker å snakke med noen eller ønsker kroppsjusteringer blir henvist til sexolog er uforståelig for meg, sier hen og legger til:

– Du er heldig hvis du treffer en psykolog med nok kunnskap om tematikken. Altfor mange blir værende hos en psykolog som prøver å behandle dem «ut av kjønnsidentiteten». Det er ekstremt uetisk i 2017.

Høye selvmordstall

Psykiatrisk sykepleier og sexolog Anders Røyneberg fra Sex og Samfunn, forteller at de møter mange unge transpersoner som er fortvilte over behandlingssituasjonen i Norge.

– Mange tenker Norge har ett godt behandlingstilbud, men sammenlignet med for eksempel Sverige og andre nordiske land, er behandlingstilbudet langt dårligere her til lands. Flertallet av de som søker om kjønnsbekreftende behandling på Rikshospitalet, får avslag. Dette fører til fortvilelse og iblant selvmord, sier han.

Han forklarer at de fleste har fra tidlig alder en opplevelse av at kjønnet de ble tildelt ved fødsel, ikke er rett. Andre forstår det i voksen alder.

Anders Røyneberg fra Sex og Samfunn. Foto: Privat
Anders Røyneberg fra Sex og Samfunn. Foto: Privat

– Mange undertrykker sin kjønnsidentitet i frykt for negative reaksjoner fra sine omgivelser. Selvmordstallene er høye blant transpersoner. Det er viktig å si at så lenge transpersoner opplever støtte, forståelse og får tilbud om behandling, så får de gode liv. Møter de motstand og blir diskriminert, blir livet vanskelig. Det høres ut som en selvfølge, men det er viktig å si fordi foreldre, venner, lærere, helsesøster og andre kan utgjøre en stor forskjell ved å vise forståelse og gi støtte.

Det er viktig for Røyneberg å legge til at det har skjedd mange positive endringer den siste tiden, blant annet muligheten til å endre juridisk kjønn fra 16 års alder. Han mener slike rettigheter er viktige fordi de anerkjenner transpersoner, og viser de har rettigheter på lik linje med alle andre.

«Du er sikkert bare forvirret»

Røyneberg, i likhet med Benestad, at det fremdeles finnes holdninger i helse-Norge om at transpersoner er psykisk syke fra fødsel. Han mener det er nettopp denne holdningen som gjør at mange unge får psykiske plager.

– Å ha en transidentitet er ikke en psykisk lidelse som kan behandles. Derimot er det dessverre ikke uvanlig at transpersoner får psykiske lidelser på grunn av belastningene omgivelsenes kunnskapsmangel, fordommer og misoppfatninger medfører, sier han og legger til:

– Fremdeles får mange unge transpersoner beskjeden «dette er en fase som går over» eller «du er sikkert bare forvirret». At et medmenneske er åpen og forteller om sine utfordringer knyttet til kjønnsidentitet, er en tillitserklæring som ikke bør misbrukes. Jeg vil slå et slag for retten til å være det kjønnet man er, uten at andre skal avfeie dette. Det går ikke over.

– Vi må ikke sykeliggjøre alle

Ira Haraldsen, avdelingsleder ved Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, syntes kritikken fra Benestad om at mange pasienter ikke opplever å bli tatt på alvor på Rikshospitalet er trist.

– Det er helt klart en psykisk belastning å bli avvist for behandling på Rikshospitalet, fordi det ligger mange forventninger i å ha blitt henvist til oss. Men det er også viktig å formidle at det finnes flere løsninger enn kirurgi. Det er svært mange av de kom kommer til oss i dag som bare trenger aksept for å få leve som de er, som kanskje trenger hjelp til å integrere kjønnsidentiteten i livet sitt, og som bare trenger terapi for å kunne akseptere og leve godt med den kroppen de har. Det er mange variasjoner av kjønnsidentitet og vi må ikke sykeliggjøre alle.

Hun forklarer videre at hun er enig i at alle som trenger behandling bør får det, men understreker at det er svært få som faktisk trenger kirurgisk behandling for å leve et godt liv.

– Forskjellen på å ha kjønnsdysfori og få diagnosen transseksualisme, baserer seg på en rekke medisinske skjønn. Det handler om hvor mye stress kroppen medbringer og hvor stor lidelsen er. Transseksualisme er ikke noe man kan måle i blodet, så vi må ta en avgjørelse på hvor redusert livskvalitet vedkommende har og kommer til å fortsette å ha ved å leve i sin tilstand. De som får diagnose og henvises til kirurgi har vært igjennom en nøye kartlegging fordi kirurgi bør være siste utvei, ikke en enkel løsning. Det handler ikke om hvor mannlig eller kvinnelig du er, sier hun.

Uenig i kritikken

Avdelingslederen tror det er viktigere å få på plass et tilbud til alle de som blir avvist for kjønnsskifteoperasjon enn å skulle behandle flere. I dag må de som får nei oppsøke lege eller psykologisk hjelp selv, og hun tror det er de pasientene Benestad og Sex og Samfunn ser mange av.

– Det er ikke slik at alle som definerer seg som transperson er psykisk syke selv om vi diagnostiserer mange med en alvorlig lidelse. Vi anser det som en lidelse når en person ønsker å forandre kroppen sin. Å gjennomgå kirurgi er det bare personer som har en lang historie med mye stress og vonde følelser som vil. De må vi ta på alvor, for de har et enormt lidelsestrykk, og for å få offentlig hjelp må det ligge en diagnose til grunn.

At Røyneberg fra Sex og Samfunn mener mange blir psykisk syke av å gjennomgå utredning, mener hun er feil.

– I vårt moderne helsevesen er det en ventetid på under 66 dager, og ingen blir psykisk syk i løpet av den ventetiden. Å tilby noen kjønnsbehandling er ikke akutt hjelp, det er hjelp til en tilstand som har var lenge og da er det viktig at vi også gir den riktige hjelpen. Det er en større psykisk belastning å skulle angre på et kjønnsskifte, sier hun og legger til:

– Å være transperson er en humanitær rettighet. Ikke en psykisk sykdom.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook