I 40 år har de båret på en mørk hemmelighet – for første gang snakker Rune Andersen og søstrene om det som skjedde
VÅRT LILLE LAND (TV 2): Da komiker Rune Andersen og søstrene hans spurte moren om hun ville at de en gang skulle fortelle om alt
det vonde faren deres utsatte dem for i barndommen, svarte hun: «Ja, men vent til jeg er borte.» For tre uker siden døde moren.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Del
Nå forteller de fire sin historie, for å hjelpe barn som opplever det samme i dag.
De beskriver moren sin som verdens snilleste.
Faren derimot, utsatte både dem og moren for grov fysisk og psykisk mishandling gjennom hele oppveksten.
Vondt
– Det er enkelte ting i barndommen som har vært så vonde, så jævlig at jeg har tvilt på om det har vært sant, sier Rune Andersen i programmet Vårt lille land her på TV 2.
Moren har i ettertid bebreidet seg selv for at hun ikke tok med barna bort – men Rune sier at de ikke klandrer moren som var i en fortvilet situasjon.
– Skjønne, snille mamma. Hva skulle hun gjøre? Hun hadde fire unger. Ingen utdannelse. Ingen jobb. Hva skulle hun gjøre?, spør Rune.
RUNE OG MAMMA: Rune Andersens mor døde for tre uker siden. Nå forteller Andersen og søstrene om den mishandlingen de og moren ble utsatt for. Foto: Privat.
Vil hjelpe
Når de fire søsknene nå alle snakker offentlig i Vårt lille land på TV 2, er det for at de håper at deres historie skal hjelpe andre som har vært eller er i samme situasjon som de var i.
– Det blir jo ikke borte selv om du ikke snakker om det. Det er der hele tiden
Rune Andersen
Hovedbudskapet deres til barn som opplever et voldelig hjem er: «Det er en vei ut at dette. Du kan få et bra liv. Det er ikke din skyld hvis mamma eller pappa slår.»
Men de er også opptatt av å få fram at de som har opplevd noe lignende som det de gjorde må bearbeide det i ettertid.
GRÅTKVALT: Rune Andersen klarer ikke å holde tårene tilbake når han snakker om sin egen barndom. Foto: Frank Melhus/TV 2.
Klarte ikke snakke om det
For dem gikk det over 40 år før de klarte å snakke sammen om sine opplevelser.
– Det blir jo ikke borte selv om du ikke snakker om det. Det er der hele tiden, sier Rune Andersen.
– Det river og sliter i oss, enda, sier lillesøster Siv Hellum.
– Det har bare vært en hemmelighet egentlig. Vår hemmelighet, hele tiden, sier Mai-Britt Ljosdal, den eldste av søsknene.
– Mye hadde nok vært annerledes hvis en hadde snakket om det før, tror Bente Andersen, den fjerde i søskenflokken.
REDD: Rune Andersen og søstrene var konstant redde i oppveksten. Foto: Privat
Levde i redsel
De fire søsknene vokste opp i en blokkleilighet i Kjempeveien på Lund i Kristiansand.
Moren var hjemmeværende. Faren var sjømann og borte i lengre perioder.
Han var så ondskapsfull. Jo vondere han kunne gjøre deg, jo bedre hadde han det
Bente Andersen
Så lenge far var borte og mor var alene med barna var det et trygt hjem. Men det endret seg så snart faren kom hjem.
– Da kom redselen, da kom usikkerheten. Da kom det at, til tider så hadde du egentlig ikke lyst til å gå hjem. For du visste ikke hva du kom hjem til, forteller Siv Hellum.
Alle fire beskriver episoder med både psykisk og fysisk mishandling – og dette pågikk gjennom store deler av oppveksten deres.
Ondskapsfull
– At noen kan gjøre noen så vondt som dette. Altså de som egentlig skal være mest glad i, det forstår ikke jeg, sier Mai-Britt Ljosdal.
Del
– Han var så ondskapsfull. Jo vondere han kunne gjøre deg, jo bedre hadde han det, sier Bente Andersen.
Rune Andersen forteller at han husker den vanvittige pipingen etter å ha blitt slått i hodet av faren. Men han synes det verste var å se at søstrene og moren fikk gjennomgå.
FAMILIEBILDE: De fire søsknene Andersen. Foto: Privat
De sa det ikke til noen. De prøvde å holde det hemmelig. Deres største frykt var å bli tatt bort fra mamma og miste hverandre.
– For oss så var jo det med barnevernet og sånn skrekken, sier Mai-Britt Ljosdal.
– Vi var livredde for at vi skulle bli tatt bort fra det som tross alt var hjemmet vårt. Vi hadde det jo fint når han var borte.
Har du behov for å snakke med noen?
Ring alarmtelefonen 116 111
Hvis du trenger å snakke med noen kan du ta kontakt med Alarmtelefonen 116 111. Hos Alarmtelefonen kan de hjelpe deg - alt fra behov for akutt hjelp til noen å prate litt med.
Ring om du trenger øyeblikkelig hjelp, det finnes hjelp å få der du bor.
Ring om du vil at barneverntjenesten skal kontaktes. Det er viktig å si ifra!
Ring også om du lurer på om du kan trenge eller få hjelp. Ingen telefoner er for dumme!
Gratis og anonymt fra hele landet
Alarmsentralen er lokalisert i Kristiansand, og driftes av Barnevernvakta. De svarer på telefoner, e-post og sms fra hele landet og vil sikre at du skal få hjelp så nærme som mulig der du bor.
Det er gratis å ringe Alarmtelefonen og du kan være anonym dersom du ønsker det
http://www.116111.no/ Telefon: 116 111 (gratis og anonymt) SMS: 41 71 61 11 E-post: alarm@116111.no Telefon fra utlandet: 0047 95 41 17 55
Åpen hverdager 15:00 - 08:00 og hele tiden i helgene
– Ingen måtte få vite det. Vi kunne ikke ringe politiet, vi kunne ikke ringe barnevernet eller si i fra på skolen. For det vi kunne risikere da, tenkte vi, var at de kom og hentet oss fra mamma. Også ble vi spredd, og mistet både mamma
og hverandre, fortsetter Rune Andersen.
Selv om de prøvde å holde det hemmelig er de overbevist om at det var mange som visste hva som foregikk hjemme hos dem. Både naboer og skole. Men det var ingen meldte fra til myndighetene.
– De snakker så mye om nabokjerringen som følger med og får med alt. Vi hadde jo dem vi også, men akkurat når det gjaldt å sladre om dette eller gå videre med dette her, det var det ingen som gjorde. Men alle visste det, sier Bente
Andersen.
FRYKTET BARNEVERNET: Mai-Britt Ljosdal var redd for å bli tatt vekk fra moren. Foto: Frank Melhus/TV 2.
Viste forakt
De fire søsknene forteller mange historier om alkoholmisbruk og voldsbruk fra faren. Men det de trekker fram som det vanskeligst er den psykiske påkjenningen. Og farens tilsynelatende forakt for dem.
Det var fryktelig vondt å få beskjed om at jeg var for stygg for å være datteren hans.
Siv Hellum
– Jeg kan aldri huske at jeg noen gang jeg fikk en klem av min far eller opplevde at han viste at han brydde seg om oss, på noen måte, sier Mai-Britt Ljosdal, tydelig beveget.
– Jeg har alltid fått høre at jeg ikke er fin nok. At jeg er dum, idiot. Han sa han ikke var faren min. Han nektet for at han var faren min fordi han hadde ikke vært med på å skape noe så feit og stygt og jævlig som det jeg er, sier
Siv Hellum.
– Det var da jeg tenkte at: Det at du slår meg og sparker meg og hiver meg i veggen det gjør jo ingenting. Det går jo over. Men det var fryktelig vondt å få beskjed om at jeg var for stygg for å være datteren hans.
VONDT: Siv Hellum fikk høre at hun ikke var bra nok til å være datteren til sin egen far. Foto: Frank Melhus/TV 2.
Stengte det inne
Faren døde i 1985. De fire søsknene la lokk på det som hadde skjedd og snakket aldri om det.
– Jeg tok vel et valg om at skal jeg komme meg videre, så må jeg legge det fra meg. Jeg må ikke dra på det. Det har skjedd, det har vært, det er over, sier Bente Andersen.
– Vi har jo alle på hvert vårt vis klart å få bra liv. Så da har i alle fall jeg prøvd å trøste meg selv med at; Da er det vel greit da. Da går det vel bra da, sier Rune Andersen.
Men hver for seg har søsknene slitt med det de opplevde som barn.
– Når en får en tung periode hvor ting er vanskelig, det kan være en bagatell som har gått imot deg, så kommer pappas ord: «Du er ikke verd noe. Du er dum. Du er en idiot. Du skulle ikke vært født. Du er stygg», forteller Siv Hellum.
Hellum gikk til psykolog som ung og har i voksen alder vært i behandling hos en psykiater.
– Jeg er veldig utrygg. Jeg har ikke så lett for å stole på folk, sier Bente Andersen.
– Det er noe du vil bære med deg hele livet. Det er noe du vil ha vondt av hele livet. Du kan fortrenge mye, men noen ting vil du alltid huske. Det er ting du aldri glemmer, sier Mai-Britt Ljosdal.
Redd for å få barn
Rune Andersen var i mange år livredd for at han hadde noe av sin far i seg. Livredd for at han kunne bli som han. I lang tid våget han derfor ikke å bli far.
– Jeg tenkte: «Jeg vil heller være en kul onkel jeg enn en dårlig far». Jeg vil heller det. Det var en sorg det og. Å ikke tørre det å få barn, sier Rune Andersen.
FAR OG SØNN: Rune Andersen og sønnen Edvard. Foto: Privat
Til slutt overvant han frykten og ble far likevel.
– Jeg var 42 år da jeg endelig ble pappa til Edvard. Det er det største som fins i hele verden, smiler han tydelig rørt.
– Men kjenner stadig på frykten. Frykten for å ligne, bare ligne fjernt på noe som var min far. Den frykten for det, den bærer jeg med meg resten av livet.
Tømmer ryggsekkene
Da de først åpnet seg hverandre for et drøyt år siden hjalp det dem alle fire.
Rune Andersen beskriver prosessen slik:
– Vi har gått og båret på hver vår ryggsekk, hele livet. Det vi gjør nå er at vi tar av oss disse ryggsekkene. Så setter vi oss ned, og åpner dem, tømmer dem og ser: hva er dette? Det er jævlig vondt, det er fryktelig vondt. Men så
er det ganske mye lettere å gå videre etterpå.
– Mye hadde nok vært annerledes hvis en hadde snakket om det før, sier søsteren Bente Andersen.
– Det som er det beste med denne prosessen for meg er at jeg føler ingen skam lenger. Jeg føler ingen skam lenger, og det er kjempegodt!
