Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Det var en julaften at vi virkelig skjønte at noe var galt, forteller Victoria.

Familien hadde en pakkelek med enkle regler. Men for Steinar (68) ble det som skulle være en artig lek, til en tung opplevelse.

– Han ble frustrert og slo hånden i bordet og sa at dette her ville han ikke, fordi han hadde null peiling på hvordan leken foregikk, forklarer Victoria.

– Hadde full kontroll

Steinar var bare 63 år gammel da han fikk diagnosen Alzheimers. Av de 76 000 tusen som lever med demens her i Norge, er 4 500 av disse under 65 år gamle. Sammen med søsteren Caroline (30) forteller Victoria på God morgen Norge hvordan det var å vokse opp med en far som gradvis ble overtatt av sykdommen.

– Pappa var, og fremdeles er, en god mann. Han hadde full kontroll fra morgen til kveld – på alt fra matpakkesmøring til oppfølging på fotballbanen, forteller Caroline smilende.

Det er vanskelig å si akkurat når fembarnsfaren først fikk Alzheimers, selv om diagnosen kom da han var 63.

– Der var en lang prosess som kom snikende, så det er ikke lett å si når det startet. Men når diagnosen kom skjønte vi at det var en del tegn der i forkant, sier Victoria.

FEMBARNSFAR: Det tok tid før familien skjønte at det var noe alvorlig galt med faren. – Da vi var på butikken og skulle betale kunne han bare stå og se på pengene i hånden uten å vite hva han skulle gjøre, forteller Victoria.
FEMBARNSFAR: Det tok tid før familien skjønte at det var noe alvorlig galt med faren. – Da vi var på butikken og skulle betale kunne han bare stå og se på pengene i hånden uten å vite hva han skulle gjøre, forteller Victoria.

Victoria, som bare var 13 år gammel på dette tidspunktet, følte seg ofte dratt mellom å skulle være ute med venner, og være hjemme med faren sin.

– Dårlig samvittighet er det første jeg tenker på. At jeg ikke gjorde nok for pappa for å gjøre hverdagen hans enklere, sier Victoria.

– Ikke med i vår verden

Etterhvert ble demensen så framskreden at Steinar måttet flytte på sykehjem. Søskenflokken er ofte på besøk og det fungerer godt, selv om det kan være tungt.

– Han er ikke så mye med i vår verden, forteller Caroline.

– Noen dager kan han si «hei, jenta mi,» mens andre dager enser han ikke at jeg er der. Men han kan likevel ta meg i hånden og merke at det er en kjent person som sitter ved siden av han, utdyper Victoria.

Søstrene valgte helt fra startet av å være åpne om sykdommen. De innrømmer at det er tungt å se at personen som pleide å ta vare på de, nå ikke er i stand til å ta vare på seg selv en gang.

– Det er helt feil. Det er en spesiell situasjon å se at han beveger seg bakover. Det må oppleves for å forstås, sier Caroline.

Se hele innslaget med søstrene i videovinduet øverst