Det var sensommer i 2012 og Solveig Mathea Voldheim, som da var 33 år, hadde akkurat flyttet inn i en ny leilighet etter et samlivsbrudd.
Da hun våknet etter å ha tilbragt sin første natt i leiligheten, som skulle symbolisere en ny start og et nytt liv, ringte telefonen.
– Det var legen min som sa at jeg hadde utviklet livmorhalskreft. Jeg måtte komme inn for å ta biopsi og starte behandling umiddelbart, forteller Voldheim som husker dagen som om det var i går.
– Tenkte ikke på det gynekologiske
Beskjeden var som et knyttneveslag i magen, og barndomsminnene om moren som også hadde livmorhalskreft, veltet frem.
– Heldigvis er jeg en ganske pragmatisk type. Jeg forholdt meg relativt rolig og ville ikke ta alle sorgene på forskudd. Men mamma var selvsagt den første jeg ringte, spesielt fordi hun hadde gått igjennom det samme selv over 20 år tidligere.
Én uke før sjokkbeskjeden kom, hadde Voldheim vært hos legen. Da var det fem år siden sist hun hadde tatt celleprøve.
– Ettersom jeg hadde vært i et fast forhold i mange år, så var det egentlig ingen grunn til å tenke på det gynekologiske. Og sånn opplever jeg at det er for veldig mange andre voksne også, at med mindre man har plager, så er det lite som tiltrekker kvinner til gynekologen. Det er jo ikke akkurat favorittaktiviteten vår.
– Veldig brutalt
For moren hennes holdt det med én operasjon, men for Voldheim skulle det ta fem år før hun ble friskmeldt.
– Det første jeg fikk beskjed om var at jeg skulle gjennom cellegift. Jeg håpet at jeg skulle komme raskt tilbake på jobb, men da jeg måtte på cellegift forstod jeg at jeg kom til å bli redusert i lang tid.
Her får Kreftforeningen penger fra Thea Steens familie
Det startet med at hun måtte flytte til Trondheim, fordi det ikke var plass til henne på sykehusene på Østlandet. Heldigvis bodde søsteren og broren der, men opplevelsen var brutal.
– Å gå fra å ha et høyt tempo og stor arbeidskapasitet, til å bli syk – og bare syk – var tøffere enn jeg hadde trodd. Behandlingen var veldig brutal for kroppen og jeg ble aldri helt vant til å være syk heller, å måtte hjelpes i dusjen og mates. Alt handlet om sykdom og alle rundt meg behandlet meg som et sykt menneske.
Kan ikke få barn
Månedene i Trondheim ble lange. Alt i alt måtte hun igjennom cellegift, operasjon og strålebehandling. Sistnevnte har gitt henne flere vonde senskader.
– Jeg har mye plager med tarm og blære, smerter i underlivet og kan ikke få barn, sier hun og fortsetter.