Foto: Øijord, Thomas Winje

Hva skjedde med Norges sjel?

– Her er det jeg mener var og fortsatt bør være de viktigste suksesskriteriene for Norge, skriver tidligere landslagsspiller og TV 2-kommentator Solveig Gulbrandsen.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I dag spilles EM-kvartfinaler uten Norge for første gang på 20 år. Det kan bli lenge til neste gang om ikke landslaget finner tilbake til seg selv.

– Du får gjøre comeback, Solveig.

Joda, veldig hyggelig at du tenker at jeg har vært god, men jeg skal fortelle deg at jeg hadde prestert dårligere enn det alle på den norske midtbanen har gjort. Og det selv om jeg hadde vært i toppform. For det var ikke og først fremst jeg som var god da jeg var aktiv, det var planen som var god. La meg prøve å forklare.

Jeg ble tatt ut til min første samling som 17-åring, helt uventet, i 1998. Jeg hadde vært ute et helt år med korsbåndskade og noe landslag var ikke i tankene. Per-Mathias Høgmo tok sjansen og jeg fikk allerede på denne samlingen debuten min mot Tyskland. Etter noen innhopp på kanten ble jeg ganske tidlig fast som indreløper.

Men jeg forstod vel egentlig ikke noe av hva jeg var med på. Jeg var ung og uredd. Jeg Synes selv jeg var god og var ikke spesielt redd for å gjøre feil. Legg gjerne til at jeg var ganske egosentrisk. I ettertid ser jeg at jeg var mer opptatt av å få spilletid enn hvordan laget egentlig presterte. Både under og etter OL i Sydney, for eksempel, var jeg irritert over hvor lite involvert jeg var som midtbanespiller. Jeg fikk sjelden ballen i mellomrom og rettvendt som var min sterke side. I stedet måtte jeg jage de såkalte andreballene. Vi vant jo OL-gull.

Per Mathias var ekstremt opptatt av defensiv organisering og var nådeløs i sine krav til lojalitet mot systemet. Bytter før pause var ikke uvanlig. Hvis vi ikke utførte oppgavene våre fra start, kunne han sette innbyttere i oppvarming allerede etter ti minutter. Jeg husker jeg stirret bort langs sidelinjen. «Shit, er det Unni Lehn som er i oppvarming allerede? Her må jeg jobbe hardere.» Flere dårlige minner? En gang på et spillermøte frøs Per-Mathias videoanalysen på et bilde som viste at jeg stod med hoftefeste på defensiv corner. Jeg fikk ikke starte neste kamp... Det var enkelt og klare roller, en rød tråd hele veien. Men jeg ønsket å bruke mine kvaliteter mer! Vi var inne i et generasjonsskifte. Flere gode tekniske spillere slo gjennom i Toppserien. Jeg var en av dem. Vi identifiserte oss ikke like mye med de fysisk robuste spillerne som vi hadde vokst opp med. Vi ville at landslaget skulle bli mer spillende og fikk gehør for det. Men vi kvalifiserte oss ikke til OL i 2004. I mellomtiden hadde vi gjort to halvbra mesterskap.

For meg var denne nedturen et vendepunkt. For året etter - EM i 2005 - spilte jeg mitt første virkelige gode mesterskap. Jeg presterte stabilt på høyt nivå for første gang. For nå var jeg var blitt en toveisspiller. Jeg hadde sluttet å jukse i mellomrommet i håp om bli spilt fri der. Jeg likte både å falle ned i rammen og å jage i høyt press. Jeg ble trigget av at laget så mulighetene til å skape brudd og ubalanse. Jeg fikk faktisk godfølelsen når vi ikke hadde ball, men hadde kontroll. For jeg hadde akseptert at hvis jeg gjorde en solid jobb defensivt, ville jeg være i en gunstig posisjon for å få ballen eller vinne den selv. Jeg begynte rett og slett å likne en norsk lagspiller.

Og det er her min erkjennelse ligger. Det tok meg nærmere syv år og fire mesterskap å skjønne at det var jeg som hadde tatt feil: Det er kollektivet som er Norges beste spiller. Følelsen av å ha lagvenninner som du vet ofrer seg i alle dueller, løper opp både gode og dårlige pasninger, som sikrer for deg, som rydder opp etter deg, som støter høyt i flokk når motstanderen er «sloppy» på egen halvdel, som gir deg tryggheten om at vi er vanskelige, nesten umulige å score på og som gir deg den deilige følelsen av å se franske og amerikanske spillere bli fortvilet når de ikke finner rom å spille i.

Allerede etter Nederland-kampen (0-1) i EM fikk jeg flashback fra mange kamper jeg har spilt. Følelsen av å være helt rævva. Følelsen av å løpe alene og bli helt utslitt. Ikke tørre å ta ned ballen. Ikke vite hvor medspillerne er. Jeg visste at Marit Fiane eller Trine Rønning beskyttet bakrommet om presset på ballfører sviktet. I Nederland så jeg en Elise Thorsnes som måtte klare seg alene. Det var kun trist. I skjebnekampen mot Danmark var det helt umulig å se hvordan Norge skulle presse. Noen går høyt, andre står og ser på, mens enkelte snur ryggen til og er på vei tilbake til egen halvdel. Når defensiv struktur og kontroll blir borte, er det blytungt å være fotballspiller. Jeg kunne nevnt en haug med eksempler, for det systemet Norge forsøker å mestre har jeg vært med på før. Det kan funke veldig bra når man er bedre enn motstander og har kontroll, men når man møter et bedre lag, er det et sant mareritt.

Martin Sjögren er ikke den første landslagssjefen som er kommet inn med flotte ord og solgt inn at «nå skal vi spille fotball». Hvorfor er det galt å satse på struktur i stedet for å bli en dårlig utgave av Tyskland? Hva var galt med det som ga suksess? Ta Norge–Danmark-kampen nå i EM som et eksempel. Vi har jo byttet personligheter totalt. Før elsket de possession over alt på jord og våget jo knapt å avslutte et angrep. I EM var de langt mer direkte enn oss.

EM-fiaskoen skal evalueres av både spillergruppen, trenerteamet og Norges Fotballforbund.

Jeg har spilt 184 landskamper under syv forskjellige trenerteam. Jeg har deltatt i fire VM, fire EM og to OL. Syv ganger kom vi til semi- eller finale. Her er det jeg mener var og fortsatt bør være de viktigste suksesskriteriene til et norsk landslag:

God defensiv struktur

Knallhardt arbeid og stor løpskapasitet

Tar vare på kontringene og utnytter dem

Farlige dødballer

Samhold og aldri-gi-opp-holdning

Relasjonelleferdigheter

Jeg håper Matin Sjögren er rette mann til å forvalte disse verdiene som en grunnmur til å bygge et sterkt lag. Det er når dette har vært på plass vi har lyktes. Dette har gitt oss både OL-gull og EM-finale så sent som i 2013. Ok, vi var ikke like underholdende å se på. Og det var ikke alle treningsøkter som var like artige. Men det vi gjorde ga oss selvtillit. SAMMEN. Utviklingen av norske fotballspillere må starte tidligere slik at man etterhvert kan beherske flere deler av spillet bedre. Det er jo ikke sånn at de andre nasjonene sover mens vi utvikler mer tekniske spillere. På et A-landslag er det kun resultater som betyr noe! Hvis ikke vi tar dette tilbake, frykter jeg det kan ta lang tid før vi får oppleve suksess igjen. Det som betyr noe nå er å komme til VM!

Det blir spennende å følge utviklingen til dette mesterskapet videre. Kan Sverige, Østerrike og England med fokus på defensivt struktur klare å stoppe offensive ferdigheter som Spania og Frankrike. Vil maskineriet til Tyskland nok en gang ta et EM gull?