Arbeiderpartiet fikk bare 35,0 prosent av stemmene, og tilbakegangen gjorde at Jagland dermed kastet kortene.
I forkant av valget hadde statsminister Thorbjørn Jagland (Ap) satt et ultimatum på hvor stor oppslutning partiet måtte ha for å fortsette i regjering etter valget.
Om lag en måned før valgdagen sa Jagland på ulike valgarrangement i Buskerud og Østfold at regjeringen ville gå av dersom velgerne ga Arbeiderpartiet mindre oppslutning enn ved valget fire i 1993. Fire år tidligere fikk Arbeiderpartiet 36,9 prosent.
«Om andre får økt oppslutning, må de ta konsekvensen, av hensyn til demokratiet. De andre partier krever ny kurs og ny regjering. Vi skal ikke gjøre det dårligere enn ved forrige valg. Da må de andre ta ansvar og danne regjering. Det står jeg fast på », sa Jagland.
På spørsmål om dette skulle tolkes bokstavelig som et ultimatum på 36,9 svarte Jagland bekreftende, men la til at «vi teller jo ikke hundredeler da». På dette tidspunkt i valgkampen lå Arbeiderpartiets oppslutning på rundt 30-prosent på meningsmålingene.
Selv om Arbeiderpartiet gikk markant frem under valgkampen, endte valgresultatet på 35,0, og Jagland varslet at regjeringen ville gå av.
Selv om Arbeiderpartiet var på vei ut av regjeringskontorene, gjorde Høyre sitt dårligste stortingsvalg og var etter valget landets fjerde største parti med 23 representanter på Stortinget.
Kristelig Folkeparti hadde gjort et brakvalg med Valgerd Svarstad Haugland som partileder og Kjell Magne Bondevik som statsministerkandidat.
Fire år etter at Venstre gjorde comeback på Stortinget med Lars Sponheim fra Hordaland, krøp de under ledelse av sin nye partileder over fire prosents oppslutning og fikk seks representanter på Stortinget. Dette var første gang siden splittelsen på Røros at Venstre samlet over fire prosent ved stortingsvalg.
Valget førte til at Norge fikk en sentrumsregjering bestående av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. De tre partiene hadde bare 26,1 prosent av velgerne i ryggen, og dermed et svakt parlamentarisk grunnlag.
Kjell Magne Bondevik ble den andre statsministeren fra Kristelig Folkeparti, etter Lars Korvald (1972-1973). Den gang var Bondevik personlig rådgiver.
Regjeringsskiftet i 1997 var farvel med flere profilerte statsråder fra Arbeiderpartiet som hadde vært med i toppolitikken i mange år.
Samtidig var flere av de nye statsrådene fra de tre sentrumspartiene temmelig ukjente fjes for mange.
Frp-formann Carl I. Hagen feiret en klar fremgang fra 6,3 prosent i 1993 til 15,3 prosent i 1997.
Fremskrittspartiet fikk nest størst oppslutning ved dette valget.
Her finner du artikler om flere historiske valg
Her finner du artikler om partienes historie
