Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Concours-utstillinger følger stort sett strenge mønstre. Det handler først og fremst om biler du ikke ser hver dag. De skal være fra et visst tidsrom i historien, og aller gjevest er det hvis bilen har en spesiell historie, som f.eks karosseri fra en spesiell karosseribygger eller løpshistorikk.

Felles er uansett at bilen ser strålende ut, eller rettere sagt: Penere enn ny.

Dette har ført til at enkelte biler kanskje blir det man omtaler som «over-restaurert». Alt er skinnende blankt og nytt ned til minste mutter, og i de mest ekstreme tilfellene er det eneste originale som er igjen et chassisnummer.

En mot-trend til dette har dukket opp de siste årene i form av såkalte «låvefunn». Prisene har formelig eksplodert for gamle biler som trekkes fram fra et lager, skur, låve eller kjeller, etter å ha stått der i årtier.

Felles for dem alle er at tilstanden naturlig nok har blitt ganske dårlig, med alt fra et lettere lag med mose og overflaterust, til helt ihjelrustne biler som man må være ytterste forsiktige med å frakte ut, av frykt for at alt kollapser.

Dette beviset bør du ha i hanskerommet

Et annet fellestrekk er også at slike låvefunn oppnår absurde priser på auksjon. Mer enn en gang har en ihjelrustet Lamborghini eller Aston Martin oppnådd en auksjonspris, som den nye eieren kunne kjøpt et fint velfungerende eksemplar for. Og da har man ikke engang begynt å regne på prisen for en restaurering av en slik bil…

Ikke en fryd for øyet hva angår lakken. Eller?
Ikke en fryd for øyet hva angår lakken. Eller?

Baillon-samlingen

Et av de mest spektakulære låvefunn de senere år, var da auksjonhuset Mercurial solgte den såkalte Baillon-samlingen fra Frankrike i februar 2015. Auksjonen inneholdt hele 59 biler fra samlingen til Roger Baillon, som gjorde sine penger innen transportindustri på 50 og 60-tallet. Men da økonomien ble dårligere på 70-tallet, ble bilene stående rundt omkring i ulike skur og lagre.

Nå kommer luksusbilen deres til Norge

Det var først da arvingene begynte å forhøre seg med ulike auksjonshus, at man oppdaget hvor mange biler det handlet om, og hvilke godbiter som skjulte seg. Alt fra en Ferrari 250 GT California Spyder til et par spesialbygde Talbot-Lago. En annen godbit var en 1956 Maserati A6G/2000 Gran Sport, med karosseri av Frua.

Sliten og medtatt, men mekanisk i god stand.
Sliten og medtatt, men mekanisk i god stand.

Kjøres og brukes

Den ble kjøpt av Jonathan Segal fra USA under auksjonen, og han tok et dristig valg. De fleste ville satt bilen inn for en komplett og grundig restaurering, men i stedet ønsket Segal å beholde så mye av patinaen som mulig.

Det medførte at han fikk overhalt alt mekanisk som bremser, girkasse og motor, slik at bilen kan kjøres og brukes. Men alt av rust, bulker og blemmer beholdt han. Han har nå kjørt 3000 km med bilen, og ble invitert til den særdeles prestisjetunge Concorso D’Eleganza Villa D’Este nå nylig.

En slik look er ikke dagligdags på en kjørbar Maserati fra femtitallet.
En slik look er ikke dagligdags på en kjørbar Maserati fra femtitallet.

Blandete reaksjoner

Der vakte bilen blandete reaksjoner. Noen mente det var herlig å se en bil med litt patina, spesielt satt opp mot alle de andre superskinnende bilene på utstillingen. Dessuten var jo også bilen kjørbar, noe som gjorde totalinntrykket enda bedre.

Andre derimot mente at dette ikke var patina, men forfall. Poenget deres var at patina er noe som kommer på en bil opp gjennom årene etter mye kjøring og bruk. Mens det å stå ensom og forlatt i et skur uten å bli brukt, ikke er patina, men forfall. Dermed burde den heller blitt restaurert.

Personlig vet jeg ikke helt hva jeg syns. Nå liker jeg gjerne en Rat Rod med masse rust her og der, men en Maserati fra 1956 er ikke akkurat i rod-land. Samtidig har vel verden nok av over-restaurerte Maseratier, så dermed er jeg litt i villrede. Hva mener du? Bør en slik bil beholdes som den er, eller bør den restaureres?

Se hva som har blitt ambulanse nå