Den norske legen Katrine (38) trodde jenta i Mosul var død – så våknet hun med et gisp

Lege Katrine Mathisen (38) jobbet en måned ved fronten til den irakiske byen Mosul. Blant de mange sterke skjebnene har særlig en jente brent seg inn i minnet. Jenta Mathisen trodde var død.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Hun ble båret inn på en kjøleskapsdør. Hun var likblek og viste ingen livstegn.

Mathisen var eneste lege på den provisoriske hjelpeplassen som lå rett ved frontlinjen.

Med hjelpeplass menes en enkel, liten base – et midlertidig sted som opprettes for at helsearbeiderne kan hjelpe de som blir skadet ved fronten og lenger inne i Mosul.

Her var første prioritet å redde liv og deretter stabilisere krigsofrene så godt som mulig, før de ble fraktet videre til feltsykehus lengre bak fronten.

Begravet i tre døgn

Jenta som nå kom inn var i slutten av tenårene, og hadde ligget begravet under ruiner i tre døgn.

– Vi fikk inn drepte flere ganger om dagen. Av erfaring visste jeg at de som ser døde ut, som regel er det. Så jeg trodde hun var død.

I slike situasjoner var Mathisen vant til at hennes jobb kun ble å konstatere dødsfallet. Hun startet undersøkelsen av jenta.

– Jeg rister i henne, og plutselig våkner hun med et gisp!

Mathisen dro hjem til Norge senere samme dag. Hun har prøvd å finne ut hvordan det gikk med jenta, men det er nærmest umulig.

På hjelpeplassen hun jobbet gikk all tiden med til livredning, og det var nærmest aldri mulighet til å ta personalia. Dermed blir det også vanskelig å følge opp pasienter, selv om 38-åringen har prøvd å gjøre det med flere.

– Jeg har blitt fortalt at jenta overlevde turen til sykehuset til Leger uten grenser, men det er alt jeg vet, sier Mathisen.

Store kontraster

Nå er Mathisen tilbake i Norge, og i gang med spesialisering innen anestesi på Sykehuset Østfold Kalnes. Hun åpner skuff etter skuff i det velutstyrte rommet, og finner frem det hun trenger til en pasientundersøkelse.

– Her er alle skuffer helt fulle og det er de alltid. Når det nærmer seg tomt, så blir de fylt opp igjen. Men sånn var det ikke i Mosul, når det var tomt så var det virkelig tomt, og sier at de ofte måtte finne på alternative løsninger i mangel på noe annet.

Hun henger opp intravenøs væske, men en rem på beholderen har røket.

– Jøss, utstyr som er litt ødelagt!, sier hun og ler litt.

– Men da har vi selvsagt en ny rett ved siden av. Slik var det ikke i Mosul. Da hadde jeg funnet gaffateip for å fikse den gamle, smiler hun.

Hun trykker på det elektroniske utstyret, som svarer med et bekreftende pip. Maskin etter maskin står på rekke og rad bortover. Hun drar det avanserte lyset over pasientsengen, og smiler fornøyd.

– Her har vi alt vi trenger. I Mosul hadde vi ingenting av elektroniske hjelpemidler. Der hadde vi knapt nok strøm. Hodelykten var min beste venn, for om kvelden og natten var det bekmørkt.

Granat slo ned rett utenfor klinikken

Hun viser oss videoene hun tok under oppholdet. Bomber går av like ved, og hun forteller at granater slo ned like utenfor.

– Det var nære på flere ganger. En gang hørte jeg en granat suse rett over hodet. Så smalt den inn i muren rett utenfor hjelpeplassen, der en stor gruppe flyktninger hadde samlet seg. Heldigvis eksploderte den ikke, men en 14 år gammel gutt ble skadet av splinter.

Mathisen stod like ved og sammen med kollegaene kunne hun straks sette i gang behandling av gutten. Det reddet livet hans.

– Slike historier er oppløftende, det var flaks i uflaks, sier hun.

– Men det var jo bare tilfeldig at du selv ikke ble truffet?

– Ja. jeg tenker jo på at hvem som helst av oss kunne ha blitt rammet. Men det er risikoen man er villig til å ta på slike oppdrag.

Fire nordmenn ved fronten

Tre andre nordmenn har gjort det samme som Mathisen: De har brukt ferier for å hjelpe krigsofrene i Irak. Uten lønn. Dette var tredje Irak-turen til Mathisen.

– Jeg vet at behovet for hjelp er stort. Og når jeg er så heldig at jeg har muligheten til å ta ut ferie og bruke oppsparte midler til å dra ut i felten, så er det min måte å bidra på.

På en av videoene er hun sammen med sykepleier Max-Hendrik Wathne Gelink. De to jobbet som regel sammen i team. På videoen er det en sjelden rolig stund på hjelpeplassen. Mathisen syr en skadet pasient mens Gelink bistår. De prater rolig og hverdagslig om noe som er alt annet enn hverdagslig: At de nettopp ble beskutt av terroristene i IS, eller Islamsk Stat, som de liker å kalle seg.

– Den dagen fløy kulene rundt oss. Men det skjedde flere ganger, sier Mathisen.

– Kulene suser og granatene smeller ned like ved. Ble du ikke redd?

– I starten skvatt jeg. Det smalt ofte og høyt. Men etter hvert ble det som bakgrunnsstøy. Det høres rart ut, men slik ble det. For det skjedde jo daglig.

IS skjøt babyer i hodet

Mathisen og de andre nordmennene har alle bakgrunn fra Forsvaret, men verken Forsvaret eller norske myndigheter var involvert i dette oppdraget. Mathisen arrangerte oppholdet gjennom den slovakiske hjelpeorganisasjonen Academy of Emergency Medicine, som bistår de irakiske spesialstyrkene.

Mathisen forteller engasjert om de mange skjebnene som var innom den provisoriske hjelpeplassen. Hun var forberedt på hvilke typer skader hun ville møte, men ble sjokkert over omfanget - over hvor mange sivile som ble skadet og drept, også små barn.

– Vi mottok små barn på seks måneder som var skutt i hodet, mens foreldrene bar dem i armene under flukt. Det var også mange barn som var skutt i ryggen mens de forsøkte å flykte. IS er åpenbart ute etter sivile og prøver og skape mest mulig frykt.

– Det er bare en utrolig feig måte å drive krigføring på, sukker hun oppgitt.

Behandlet flere IS-terrorister

Men som lege har hun plikt til å behandle alle, også IS-terrorister.

– Det hendte flere enn en gang at mens jeg stod og behandlet så kom noen og hvisket til meg: Bare så du vet det så er dette en IS-kriger. Som lege kan jeg ikke skille på det. Jeg må behandle alle de som jeg får inn til min hjelpeplass. Og det gjorde jeg uavhengig av hvem som kom inn.

– Så i ett sekund behandler du barn som er skutt av IS og i neste sekund så behandler du IS?

– Ja, det er jo også egentlig grusomt å tenke på, men sånn er legeetikken. Man skal ikke skille på en pasient, man skal behandle de som behøver behandling og så får andre være dommere.

Sitter igjen med sterke inntrykk

Hun sier det er umulig å beskrive hvor store kontrastene er mellom krigsherjede Mosul og fredelige Norge og arbeidet her hjemme.

– Det er så fjernt fra virkeligheten her i Norge, sier hun, og tenker tilbake:

– Det er så vondt å se foreldrene som gråter, og søsken som er livredde. Storesøsken som forstår hva som skjer. Innimellom var jeg bare nødt til å ta noen pauser, og puste ut før jeg kunne fortsette.

Likevel håper hun at hun får muligheten til å dra tilbake til fronten for å hjelpe mer, dersom krigen fortsetter. Hun forteller med et smil at det også finnes lyspunkt.

Bleieutslettet som reddet dagen

– De som kom inn var som regel hardt skadet. En dag kom en mor stormende med babyen sin. Jeg tenkte: Å nei, ikke enda et barn. Jeg startet undersøkelsen, men fant ingen skader, forteller Mathisen, og beskriver hvordan hun steg for steg utelukket alle tenkelige skader.

– Men jeg tenkte: Det må jo være noe, det er alltid noe. Så la jeg merke til et utslett, men det var jo… bleieutslett!

Mathisen ler litt, og sier hun etterhvert fikk en tolk til å snakke med moren til babyen. Moren fortalte at hun ikke hadde sett en lege på lange tider, så da hun kom forbi hjelpeplassen mens hun var på flukt ut av byen så øynet hun en mulighet til å omsider få hjelp med det hissige bleieutslettet.

– Heldigvis hadde jeg en sinksalve om ikke annet, smiler Mathisen.

– Jeg smurte på og pakket inn. Og gav hele tuben med sinksalve til moren. Og hun var bare så takknemmlig! Det var en surrealistisk opplevelse midt oppe i det hele, men en veldig søt opplevelse.

Episoden skapte god stemning i den ellers så dystre hverdagen.

– Jeg ropte til de andre: Yes, endelig en helt frisk baby! Alle lo og viste tommel opp, og kom bort for å kose med barnet. Det var heldigvis en del slike søte, små historier innimellom, sier Mathisen, før hun går tilbake til sin vanlige jobb. For nå er "ferien" i Mosul over, ihvertfall for denne gang.