Vidar Løfshus på pressetreffet der han delvis la skylden på media for Johaugs positive dopingprøve.
Vidar Løfshus på pressetreffet der han delvis la skylden på media for Johaugs positive dopingprøve. Foto: Pedersen, Terje

Løfshus-uttalelsene minner om Puerto-saken

Mads Kaggestad skriver om stormen rundt langrennssjef Vidar Løfshus.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Landslagssjef Vidar Løfshus var i hardt vær etter uttalelsene om at media har skylden for den positive dopingprøven til Therese Johaug.

I lys av tiden var noen fristet til å sammenligne han med Donald Trump og den amerikanske presidentens kritikk av mediene. Forskjellen på Løfshus og Trump var at den norske landslagssjefen raskt var ute og beklaget uttalelsene.

Sannsynligvis etter sterke reaksjoner fra hans egen organisasjon som nok fryktet at uttalelsene ble oppfattet som skiforbundets offisielle syn.

Vidar Løfshus har grunn til å være frustrert etter mye motvind, og det kan være befriende med ærlige uttalelser.

Utfordringen til Løfshus er at man må legge godviljen til for å forstå hva han mener.

Man kan forstå at han er frustrert over mediedekningen, men uttalelsene åpner for uheldig tolkning som fyrer opp under kritikken av det norske skilandslaget.

Uttalelsene minner meg om hva vi hørte da Puerto-saken sprakk i 2006.

Realiteten da var at sykkelsporten var tungt representert i dopingskandalen rundt den spanske dopinglegen Fuentes. Selvfølgelig ble sykkelsporten kritisert. Sykkelsporten tok også heldigvis tak med etterforskning og utestengning av ryttere, blant dem stjerner som Ivan Basso og Jan Ullrich.

TV 2-ekspert Mads Kaggestad.
TV 2-ekspert Mads Kaggestad. Foto: Bøe, Torstein

Da saken sprakk juni i 2006 ble det full oppstandelse i sykkelsporten. Blant rytterne var det en blanding av lettelse, sinne, skam og frykt. Media var som ventet svært engasjert og de fleste rytterne forstod at dette var en sak de måtte snakke om.

Fra forståelse for medias kritiske dekning av saken minnes jeg en dreining blant rytternes holdning. Etter hvert ble stadig flere lei det stadige fokuset på doping.

Rytterne begynte i stedet å spørre journalistene tilbake om hvorfor de ikke stilte de samme spørsmålene til andre idretter. De var lei av de evige spørsmålene så lenge de følte at sykkelsporten hadde vist ansvar og tatt et visst oppgjør. Men media fortsatte å spørre og unnvikende svar ble tolket som at rytterne ikke tok problemet på alvor. Sykkelsporten hadde grunn til å føle seg urettferdig behandlet.

Ryktene om Puerto- saken var mange, blant annet at flere idretter var involvert. Vi har enda ikke fått frem sannheten selv om WADA sitter på navn etter å ha analysert bevis. Om vi får svar gjenstår å se og i mellomtiden fortsetter spekulasjonene. Samtidig har store skandaler blitt avslørt i andre idretter og publikum forstår at sykkel ikke er alene om utfordringer med doping.

Parallellen til norsk langrenn og Vidar Løfshus kan sikkert virke tvilsom, men man aner en frustrasjon som minner om den gang i sykkelsporten.

Forskjellene er også åpenbare, blant dem at Puerto- saken er vesentlig mer alvorlig. I tillegg har det norske skilandslaget bedt om en gransking som er gjennomført og levert med tilfredsstillende krav til åpenhet.

Dessverre ble ikke kritikerne fornøyd, og uttalelsene til Løfshus skyldes sannsynligvis frustrasjon over hva han han mener er en over- mistenkeliggjøring av eget forbund og utøvere.

Ja. Norge har to svært uheldige dopingsaker hengende over seg, men verken Johnsrud Sundby- eller Johaug-saken er tradisjonelle dopingsaker.

Selv om tiltakene kommer for sent er de satt tross alt i prosess. Flere av forbedringstiltakene i den omfattende granskingen er allerede iverksatt.

Det er lett å forstå at Vidar Løfshus er lei og at han føler kritikken til tider mangler perspektiv. Det er også forståelig at han mener tiltakene som settes inn er et godt eksempel for andre idretter. For hva vet vi egentlig om hvordan det står til med rutiner rundt medisinering i andre land og andre forbund?

Utfordringen til Løfshus er at hans frustrasjon – uansett hvor godt ment – kommer feil ut når kritikerne forlanger utelukkende ydmykhet. Det virker ikke som at Løfshus forstår dynamikken svarene hans skaper i media i lys av all kritikken som har haglet uansett hvor berettiget kritikken eventuelt føles.

Utfordringen til Løfshus og Skiforbundet er i tillegg at de to dopingsakene og søkelyset på astmamedisineringen ikke kommer til å gi seg. Granskingsrapporten vil bli fulgt opp og det viser seg at media bruker lang tid på å fornøye dopingsaker.

I lys av dopingskandalene i sykkelsporten følges fremdeles utviklingen i antidopingarbeidet der med argusøyne av publikum og media. Sykkel må nå bevise at de tar problemet på alvor uansett hvor bra det måtte være i forhold til andre idretter.

Men presset har også bidratt positivt. Sykkelsporten var først ute med blodpassprogrammet og satt i gang tiltak som fremheves som banebrytende av uavhengige eksperter. Sykkelsporten har fått svi, men har i dag grunn til å være stolt over det som er gjort for å skape en renere idrett.

Det norske langrennslandslaget må også forvente at de følges tett og heldigvis har de langt mindre problemer enn hva sykkelsporten en gang hadde da de måtte ta tak. Men skilandslaget vil også i fremtiden få kritiske spørsmål, og de forbedringstiltak som foreslås i granskingsrapporten vil bli gjenstand for oppfølging.

Da må langrennslaget bruke muligheten til å skape stolthet rundt hva de gjør og hvordan de følger opp et arbeid som skal være til eksempel for resten av norsk- og internasjonal idrett. En utfordring er også en mulighet.

Lykke til!