GLEDET SEG TIL DRØMMEÅRET: Det å være utvekslingsstudent var ikke slik Mathias hadde trodd. Nå advarer han andre og ber om bedre rutiner hos selskapene som formidler oppholdene. Foto: Privat.  
GLEDET SEG TIL DRØMMEÅRET: Det å være utvekslingsstudent var ikke slik Mathias hadde trodd. Nå advarer han andre og ber om bedre rutiner hos selskapene som formidler oppholdene. Foto: Privat.  

UTVEKSLINGSSTUDENT MATHIAS kom hjem med dårlig karakter:

– Vertsfamilien min låste meg inne i kjelleren i en uke

Det første halvåret i USA var så skremmende at Mathias hadde mareritt i lang tid etterpå. Nå frykter han at andre får liknende opplevelser, og krever skjerpet sikkerhet for barna som reiser ut.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

I helgen fortalte TV 2 om de traumatiske opplevelsene Tim og Kathrine hadde i sine vertsfamilier under utvekslingsåret i USA.

I kjølvannet av dette har TV 2 mottatt rundt 50 henvendelser av ungdom som kan fortelle om liknende opplevelser.

En av de som tok kontakt med TV 2 er nå 19 år gamle Mathias.

Han reiste til USA sommeren 2014, gjennom utvekslingsbyrået Explorius. De samarbeider med flere underorganisasjoner i USA, og han ble oppfordret til å reise gjennom en helt ny organisasjon. Han ble lokket av at han skulle få gå på privatskole, med godt faglig og sportslig tilbud.

«En vegg av kattepiss»

Men ukene gikk og skolestart nærmet seg, og Mathias fikk ikke tildelt familie. Først 8. september kom mailen om at de hadde funnet en familie i delstaten Michigan. Familien besto av et eldre par og en hund. Skolen var en liten privatskole.

– Dagen jeg skulle dra fikk jeg høre at ekteparet var i Florida på ferie. Jeg hadde derfor fått en annen familie jeg skulle bo i midlertidig. Jeg turte ikke å fortelle dette til mamma og pappa, men dro som planlagt, sier Mathias, som var 16 år da han satte seg på flyet.

Vel fremme på flyplassen ble han hentet av en dame med to barn. Han syntes det var rart at hun ikke hilste eller ønsket ham velkommen. Vel fremme i huset ble han møtt av en vegg av kattepiss og hundemøkk.

– Da jeg tittet under sengen lå det hundebæsj der. Det var veldig ekkelt. Jeg klarte ikke å spise mens jeg bodde der. Jeg begynte på skolen, men ble plassert på et veldig høyt nivå, så jeg sleit med fagene. Det var heller ikke mange fritidsaktiviteter slik jeg var blitt lovet.

Overvåket og kontrollert

Etter to uker fikk han beskjed om at de hadde funnet en ny familie til ham. De bodde i et renere hus, men problemene var likevel ikke over ennå. Familien var veldig konservative og kristne. Mathias sier at vertsfamilien stilte mange spørsmål og han følte seg overvåket. 3-4 ganger i uken måtte han bli med i kirken.

– En gang var jeg syk, men måtte bli med likevel. Det endte med at jeg hostet under gudstjenesten. Jeg hadde glemt å ta med pastiller. Da ble vertsfaren min veldig sint. Han tok meg med ut på gangen og kjeftet skikkelig på meg. Det endte med at jeg fikk husarrest i to uker. Jeg fikk gå på skolen, men måtte rett hjem etterpå. Det var egentlig da helvete startet.

Mathias forteller at familien var ekstremt opptatt av karakterer.

Han fikk vanligvis gode karakterer, men naturfag var vanskelig. En gang kom han hjem med karakteren D på en kjemi-prøve fikk han beskjed om at han skulle lese en uke i strekk og så ta opp igjen prøven.

– De stengte meg fysisk inne på rommet mitt i kjelleren i en hel uke. Jeg fikk gå på badet, men maten ble servert på rommet.

– Fikk du ikke gå på skolen?

– Nei, de sa jeg var syk.

Mathias forteller at han satt i kjelleren en uke. På et tidspunkt hoppet han ut av vinduet og ringte politiet. Men politimannen som kom kjente godt til vertsfaren, og han hørte bare Mathias sin historie mens faren sto ved siden av.

Tryglet om hjelp

Unggutten turte ikke å fortelle foreldrene sine hjemme i Norge om problemene. Men han kontaktet Explorius i Norge, først på mail og så snakket de sammen på Skype. I mailen, som TV 2 har fått tilgang til, fortalte han at han sleit og var utslitt og ville bort. Han sier at han i Skype-samtalene fortalte at han ble holdt inne mot sin vilje.

De lovte å hjelpe ham, og de tok kontakt med underorganisasjonen i USA. Men deres kontaktperson var også god venn av familien, så det eneste som skjedde var at han fikk en ny runde med kjeft. Etter dette turte han aldri igjen å fortelle hva som foregikk.

Ifølge Mathias varslet ikke Explorius foreldrene hans i Norge, noe han mener de burde gjort siden han bare var 16.

Også i helger kunne de ifølge Mathias finne på å låse ham inne i kjelleren. Det hendte også at de reiste vekk, og satte på innbruddsalarmen, som Mathias ikke hadde koden til. Da kunne han ikke fortalte huset.

Oppholdet i familien endte med krisemøte hvor beskyldningene haglet mot Mathias. Han forteller at familien påsto at han var slem, lat og ikke gjorde nok i huset.

– Utvekslingskoordinatoren sa at hun skulle ta en kopi av det jeg hadde på mobilen min for å ha det som bevis. Hun sa at hun skulle hjelpe meg. Men det hun gjorde var å slette alle bildene mine. Jeg hadde tatt en del dokumentasjon, men alt ble borte. Jeg følte meg helt hjelpeløs.

Det endte med at familien sa at de ikke ville ha ham lenger. De ba ham pakke sakene sine i løpet av natten, og ta med alt på skolen dagen etter. Da hadde han bodd hos dem i tre måneder.

Ville ikke gi opp

Mathias fikk besøke San Fransisco mens han var i USA. Foto: Privat.  
Mathias fikk besøke San Fransisco mens han var i USA. Foto: Privat.  

Da gikk ferden videre, og han havnet hos det eldre ekteparet som skulle vært hans opprinnelige vertsfamilie. De hadde ikke noe rom til ham, så han ble liggende i den kalde kjelleren, i en seng midt på gulvet blant masse rot.

– Etter to dager fikk jeg kjeft og vertsmoren sa at hun ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. Hun sa at hun godt forsto den andre familien, og at alt var min egen feil. Jeg begynte nesten å tro på det selv. Jeg følte ikke at jeg levde. Jeg forsøkte bare å konsentrere meg om skolen.

– Vurderte du å reise hjem?

– Ja, men jeg hadde ikke lyst til å gi meg. Jeg hadde gledet meg så lenge, og ville så gjerne at året skulle bli vellykket.

Men da juleferien nærmet seg, skulle vertsfamilien nok en gang til Florida, og de ville finne et nytt, midlertidig hjem til Mathias. Da klarte han å overtale dem til å la ham reise hjem til Norge i juleferien.

Han forteller at foreldrene, og spesielt mamma, fikk sjokk da de så sønnen. Den 177 cm-høye gutten, som tidligere veide 66 kg var blitt en radmager gutt på 49 kilo. Men han forteller at han ikke ville engste dem, så han sa bare at han hadde spist veldig sunt og trent mye.

– Det var forferdelig og måtte å dra tilbake etter juleferien, men jeg bare ville at det skulle fungere. Jeg ble værende hos det eldre ekteparet i to uker, før underorganisasjonen klarte å finne en ny familie til meg i Kentucky, en delstat lenger sør. Det var også et eldre ektepar, men de var snille mot meg. Jeg følte en enorm lettelse.

Dessverre var ikke skolen Mathias begynte på der det han hadde håpet på. Det var en svært konservativ privatskole og han sier at han følte at alle behandlet ham som han var 10 år. Men han klarte å fullføre året som planlagt, selv om han var preget av opplevelsene han hadde hatt i de tre første vertsfamiliene. Marerittene kom hyppig.

– Problemet er at de norske utvekslingsbyråene samarbeider med lokale underorganisasjoner i USA, og at de derfor ikke har kontroll over hvordan elevene har det, sier Mathias.

Han mener at et annet stort problem er at de lokale koordinatorene skaffer vertsfamilier blant folk de kjenner fra før. Det er noe som går igjen i svært mange av henvendelsene TV 2 mottar fra tidligere utvekslingsstudenter.

– De får penger for å skaffe familier, og overser problemer fordi de vil at det skal fungere. Jeg hadde månedlige samtaler, men følte ikke at jeg ble tatt på alvor.

Mathias sier at han følte seg hjelpeløs og sliten da han kom hjem. I dag angrer han veldig på at han ikke sendte inn klager på selskapet, men på dette tidspunktet måtte han bare bruke energien på å komme i gang igjen i Norge. I dag har han det bra, men er fortsatt sjokkert over opplevelsene han var utsatt for. Men nå sier han at dette ikke er en kamp man kan la vær å kjempe for. Han mener noe må gjøres og at rutinene må endres.

– Det er helt sykt at det går an. At man kan sende barn over på den måten, og at de kan bli skadet gjennom opplevelsene.

Mathias sier at dra han dro til USA var han en eventyrlysten gutt på 16 år, som var klar for å oppleve et annerledes, men spennende år som Explorius hadde lovet ham.

– Jeg kom hjem som en mye mer voksen og ansvarsfull 17-åring året etter. Jeg klarte heldigvis å vokse på erfaringene. Men i verste fall kunne jeg hatt problemer i mange år etter at jeg kom hjem, og slik skal det ikke være.

– Vanlig med tilpasningsperioder

TV 2 har tatt kontakt med Explorius i Oslo.

Beate Sletten, som er landansvarlig i Norge, sier at et godt utvekslingsprogram vil alltid medføre at studentene går ut av komfortsonen, og det er viktig å skille mellom vanlige utfordringer og mer alvorlige omstendigheter.

– Det er nettopp forskjellene og de dagligdagse utfordringene som gjør at studentene får mestringsfølelse, utvider horisonten sin, og får en ekte forståelse for andre kulturer, levemåter og hverdager, sier Sletten.

Hun forteller at de ser at både studenten og vertsfamilien har en tilpasningsperiode. Dette kan handle om rutiner og regler i hjemmet, og forventninger til hverandre.

– Basert på tilbakemeldingene fra Mathias og mange andre andre – har dere gode nok rutiner/kontroll på utvelgelsen av vertsfamilier?

– Alle vertsfamilier i USA må være godkjent av U.S. State Department, og det blir foretatt en bakgrunnssjekk med politiattest av alle familiemedlemmer over 18 år som bor i huset. Den potensielle vertsfamilien må også gjennom et intervju og vertsfamiliebesøk, hvor den lokale organisasjonen får se at huset og rommet som er tiltenkt en utvekslingsstudent er innenfor rammene til U.S State Department og oss.

Tilsvarende har Department of Homeland Security ansvar for F1 visum. I tillegg kreves det naturligvis at familien er interessert i andre kulturer, og har de rette motivene for å være vertskap for en student.

– Men her forteller jo Mathias om graverende tilstander?

– Jeg kan ikke kommentere denne saken spesielt.

– Kan dere garantere for sikkerheten til barn som reiser på utveksling?

– Vi fokuserer på kvalitet, personlig service og trygghet. Dette inkluderer obligatoriske forberedende møter for student og foresatte, og et utvidet kontaktnettverk i Norge og i vertslandet. Alle våre samarbeidsorganisasjoner er godkjente av offisielle myndigheter i sine respektive land. I USA jobber vi kun med organisasjoner som er godkjente av US State Department eller Department of Homeland Security.

– Er det, som Mathias hevder, et problem at koordinator velger vertsfamilier som vedkommende kjenner fra før?

– Våre partnerorganisasjoner bruker sine nettverk for å finne og godkjenne vertsfamilier. Det er naturlig at kontaktpersonen har kjennskap til noen av familiene da er bosatt i samme skolekrets og lokalområde. Studenten vil få kontaktinformasjonen til den regionale representanten, og vertsorganisasjonen på plasseringsdokumentet de mottar før avreise. Alle studenter får dessuten kontaktinformasjon til den lokale kontaktpersonens nærmeste sjef og/eller hovedkontoret. Dette er nettopp for å sikre at studenten har flere steder å henvende seg om de opplever problemer, sier Sletten.

– Mathias sier at han varslet dere om alvorlige tilstander i vertsfamilien. Dere kontaktet ikke hans norske familie og informerte dem om tilstanden. Er dette i tråd med deres retningslinjer?

– Våre retningslinjer er å ha god kommunikasjon med alle parter, følge opp problemet som ble forelagt oss, og finne en løsning som partene er fornøyd med. I noen tilfeller må vi først innhente mer informasjon fra vertsorganisasjonen før vi kontakter familien i Norge, men vi skal agere umiddelbart ved slike henvendelser gitt at vi har blitt oppmerksomme på forholdene.

– Flere av de vi har snakket med sier at de sleit psykisk etter utvekslingsoppholdet. Hvilke rutiner har dere for oppfølging/evaluering?

– Våre studenter fyller ut evalueringsskjema fire ganger i året og vi har en sammenkomst med studentene når de kommer hjem. Vi ønsker å være tilstede for studenten og familien og følger opp i de tilfellene det er behov for.

– Elevene betaler en høy programavgift. Hva går disse pengene til?

– Programavgift dekker oppfølging og administrasjon før, under og etter utvekslingen, informasjonsmøter, flybilletter, «soft landing» (startsamling) og «year end camp» (avslutningssamling). I noen av våre programmet, slik som Select programmet, går også noen av pengene til vertsfamiliestipend og skolepenger, sier Sletten.