Fargesprakende og proppet med muskler. En 1970 Buick GSX med 7,4-liters V8. Dreiemoment? 691 Newtonmeter! 
Fargesprakende og proppet med muskler. En 1970 Buick GSX med 7,4-liters V8. Dreiemoment? 691 Newtonmeter! 

Topp 5: Derfor var 70-tallet best

Lordens lister: Noen ting var faktisk bedre før. Spesielt på 70-tallet.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Lordens lister handler denne gang om ting han savner fra det fargesprakende 70-tallet.

70-tallet. Farger. Slengbukser. Platåsko. ABBA. KISS. Sex Pistols. Bob Marley. Village People. Donna Summer. Watergate. Deep Throat. Baader-Meinhof. Concorde. Idi Amin. Jimmy Carter. Yom Kippur. Oljekrise. Jonestown. Kevin Keegan. Nadia Comaneci. Björn Borg. Bruce Lee. Gudfaren. Haisommer. Star Wars. CN Tower. Evel Knievel. Farrah Fawcett.

Dette var bare noen stikkord for et magisk tiår. Men tiåret var også magisk for de bilinteresserte. Her er fem gode (og høyst subjektive) grunner til det:

Biler blir ikke barskere enn dette. Enkelt og greit.
Biler blir ikke barskere enn dette. Enkelt og greit.

1. Muskelbiler

Hvem savner ikke amerikanske muskelbiler? Fantastisk design matet med de største motorer man fikk i sin samtid. Nå fikk man selvsagt varierende innmat under panseret, men med de voldsomste kraftpakkene som den sagnomsuste Hemi-motoren kunne en Hemi-bil kjøre fra enhver europeisk superbil i aksen fra 0-100 og 0-200 km/t i 1970 og 1971. Sammen med nydelige karosserier som 1970 og 1971 Dodge Challenger og Plymouth Barracuda er det ikke rart at disse bilene med 426 Hemi er verdt en formue idag. Finner du attpåtil en av de råsjeldne Convertible-utgavene snakker vi gjerne over 20 millioner kroner. Apropos Hemi skal man selvsagt ikke glemme vingebilen Plymouth Roadrunner Superbird fra 1970.

Nå kan disse bli regnet som en sykkel

Men muskelbilene handler ikke bare om de dyreste bilene, det er mengder av herlige biler. Ford Mustang gjorde genren populær (den ble kalt Pony Car, det samme ble dens konkurrenter, men med årene er begrepet muskelbiler gjerne blitt gangbar mynt for alle disse bilene, det være seg pony cars eller muscle cars), og selv om den ikke hadde så mye muskler de første årene (med mindre vi snakker Shelby-utgaver), så ble det alvorlig med krutt etter hvert. En 1970 Boss 429 er noe av det mest brutale som noensinne er laget for gatebruk. Men det holder fint med en 1971 Mustang Boss 351 også. Den går godt, og designet er flott.

Andre designperler er 1970 Mercury Cougar, aller helst i den brutale Eliminator-utgaven med 428 Cobra Jet under panseret. AMC AMX Javelin som kom til modellåret 1971 og gikk til 1974 er også aldeles nydelig med sine svulmende skjermer, og var en av de som holdt ut til slutten med å faktisk tilby litt krefter i 401-motoren. For fra modellåret 1972 sank effekten betraktelig i alle bilene, grunnet strenge forsikringsvilkår og diverse avgassrensende mikk-makk man begynte å kvele motorene med, som igjen ble fulgt av oljekrisen. Synd og skam.

En verdig og nydelig representant for 70-tallets dekadente og herlige land-yachts: En 1975 Mercury Grand Marquis. 
En verdig og nydelig representant for 70-tallets dekadente og herlige land-yachts: En 1975 Mercury Grand Marquis. 

2. Fullsizere

De gedigne amerikanske fullsizerne fra syttitallet er noe av det deiligste som noensinne er laget på fire hjul. Gedigne, dekadente og vulgære på en aldeles praktfull måte! Landyacths ble de gjerne kalt, og på syttitallet var de på sitt aller herligste største. Flere av dem bikket 5,90 meter i lengde, og vinneren var 1975 Buick Electra med en lengde på 592,8 cm.

Men det florerte av herlige landyachts, og nesten alle merkene hadde slike modeller. Luksusmerkene Lincoln, Cadillac og Imperial var kanskje de som utmerket seg aller best, og alle deres modeller fra 1970 til 1975 er deilige monumenter over en tid hvor man skjønte at det å ha god plass rundt seg når man kjører bil er herlig. Dessverre ødela oljekrisen for det som på norsk ble hetende «flak» og stygge ord som downsizing dukket opp. Dermed var moroa over. Synd og skam.

Hvordan få en trøtt Ford Mustang II til å bli sporty? Less den ned i grafisk dekor og fartsstriper, og kall den Cobra II. 
Hvordan få en trøtt Ford Mustang II til å bli sporty? Less den ned i grafisk dekor og fartsstriper, og kall den Cobra II. 

3. Vill dekor

Syttitallet var årtiet for dekortrimming, med fartsstriper og alskens dekaler som man kunne få kjøpt. Men også bilfabrikantene utstyrte bilene sine med voldsom grafikk. BMW skapte ramaskrik med sin speilvendte 2002 Turbo dekal på framspoileren, og måtte fjerne den etter dårlig PR. I USA fikk man Ford Mustang II Cobra II med voldsomme striper og dekaler, mens vakker skrift preget nederst på karosserisiden ble brukt av både Porsche og Ferrari.

Vil du høre mer om hvorfor dette tiåret var best, kan du høre på episode 17 av "Lordens Garasje", hvor du får servert ytterligere fem grunner til hvorfor 70-tallet var magiske greier for bilentusiasten. Trykk på denne linken.

De såkalte Indy 500 Pace Car bilene var ofte ekstremt nedlesset i grafiske merker og dekaler, og der tok Buick sin nydelige Century Pace Car Replica fra 1976 kaken. Noen vil nok kalle det en smakløs nedlessing av dekaler, jeg kaller det magnifikt. Hva er vel forresten deiligere enn en Pontiac Firebird Trans-Am med sin supergigantiske panserørn? Den har ingen matchet verken før eller siden. Synd og skam.

Det florerte av kule bilfilmer på syttitallet. Her den mest politisk ukorrekte av dem alle:
Det florerte av kule bilfilmer på syttitallet. Her den mest politisk ukorrekte av dem alle: "Death Race 2000" fra 1975. 

4. Bilfilmer

Nå til dags er man heldig om det kommer ut en bilfilm i året, men på syttitallet spydde man ut bilfilmer. Fra velregisserte karakterstudier som «American Graffiti» laget av George Lucas, til spenningsthrilleren «Duel» av Steven Spielberg. Begge brukte pengene de tjente på disse til å gå videre til større ting, og de to sto bak 70-tallets to største kassasuksesser: «Jaws» og «Star Wars».

Men det meste handlet om å bare kjøre fra politiet, som f.eks «Vanishing Point» hvor en hvit Dodge Challenger var stjernen, til den beste av dem alle «Dirty Mary, Crazy Larry». Mest berømt ble «Smokey and the bandit» fra 1977, hvor Burt Reynolds ble superstjerne i sin sorte Pontiac Firebird Trans-Am. Burt kjørte også Trans-Am året etter i «Hooper», men denne gang med en 14.000 hesters rakettmotor i baken. Mest ødelagte biler fant man i «Gone in 60 seconds» fra 1974, med historiens lengste biljakt på 40 minutter. Visstnok ble over 90 biler vraket.

Denne satte en vanvittig salgsrekord i 2016

Historiens beste bilfilm ble også laget på syttitallet, nemlig «Le Mans» med Steve McQueen fra 1971. En episk duell mellom Porsche og Ferrari, med absolutt magisk filming, fantastisk action, og ingen dataanimert juksekjøring av noe slag, som dagens bilfilmer ofte lider under. «The last american Hero» fra 1973 må også nevnes, som en kul og realistisk film om Nascar-legenden Junior Johnson. Apropos racing, kommer vi selvsagt ikke unna vår egen «Flåklypa Grand Prix».

I den helt andre enden av skalaen finner vi «Death Race 2000» som er tidenes mest politisk ukorrekte bilfilm. Skrekkfilmen «The Car» handler om en bil som på egenhånd kjører ned folk, mens truck-fansen flokket til «Convoy». Ellers hadde man filmer som «Cannonball», «The Driver», «The gumball rally», «The Seven-ups», «Two-lane blacktop» osv. Det beste tiåret noensinne for bilfilmer ble avsluttet med den ekstremt dystre «Mad Max», hvor veiene var overtatt av voldsglade bøller på jakt etter bensin.

Men dette var bare noen av de gode filmene, det florerte av B og C-filmer av typen «Purken biter i støvet» også videre. I tillegg var det ofte masse biljakter i ulike krimserier som Starsky & Hutch, Cannon, Baretta, Rockford, Kojak, og ikke minst «The Dukes of Hazzard» som hadde premiere i 1979.

Kort sagt, på syttitallet var sjansen for å se fete biler og fete biljakter tilstede i enormt mye av det du så på TV eller på kino. Den rollen bilen spilte da, vil den aldri få igjen. Synd og skam.

Med 64 hk innabords kunne det sikkert være greit for Zastava å ha andre salgstricks i bakhånd. 
Med 64 hk innabords kunne det sikkert være greit for Zastava å ha andre salgstricks i bakhånd. 

5. Upolitisk korrekt reklame

På syttitallet nådde fenomenet med panserdamer sitt høydepunkt, både i reklamesammenheng og på bilmesser. Det florerte av lettkledde damer på standene til de ulike bilmerkene, og halvnakne eller helt nakne damer prydet diverse annonser, alt etter hvilket blad annonsen kom på trykk i. I 1976 ble James Hunt verdensmester i Formel 1, og hvis du googler litt vil du finne bilder av ham i kjøredress sammen med hans McLaren Formel 1 bil (for øvrig nedlesset i Marlboro sigarettreklame) i en fotoseanse med to fullstendig nakne damer. Ser du for deg Nico Rosberg stille opp på lignende bilder?

Rekorden tok for øvrig britiske TVR, et sportsbilmerke som alltid utmerket seg med å være så lite politisk korrekt som mulig. Ved et par anledninger på syttitallet stilte de med et par helt nakne damer på standen sin på pressedagen før en utstilling. Det ble fullstendig kaos, og blitzene gikk amok. Men det funket som bare det. TVR fikk maksimum pressedekning, og ingen ble støtt over sånt på syttitallet. I dag ville et slikt stunt ha betydd at man ville blitt saksøkt i hue og ræva, for nå til dags blir alle så støtt over alt mulig. Synd og skam.

Råere stasjonsvogn skal du lete lenge etter