MÅTTE HOLDE SEG PÅ MATTEN: John Arne Riise og Brede Hangeland slo Arsenal i julefotball i 2012. Mange utlendinger skjønner ikke at det mulig å spille fotball i julen. De må bli fortalt at slik er det, skriver Brede Hangeland om livet som fotballspiller i julerushet. 
MÅTTE HOLDE SEG PÅ MATTEN: John Arne Riise og Brede Hangeland slo Arsenal i julefotball i 2012. Mange utlendinger skjønner ikke at det mulig å spille fotball i julen. De må bli fortalt at slik er det, skriver Brede Hangeland om livet som fotballspiller i julerushet.  Foto: Glyn Kirk

Innsmuglet pinnekjøtt og akevitt var fristende

Brede Hangeland blogger om livet som travel fotballspiller i juletiden.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Se alle julekampene på Sumo!

Som med alt annet, det er plusser og minuser forbundet med å gi seg som profesjonell fotballspiller. Noe av det beste med å gi seg er at jeg for første gang på et tiår kan feire jul i ro og fred med familien. I disse dager sender jeg noen gode tanker til gamle venner og kolleger i Premier League, som nå går inn i den perioden av sesongen som både sportslig, fysisk og mentalt er den mest krevende.

La det ikke være tvil, spillerne i Premier League er ekstremt privilegerte, og har ingen grunn til å klage på noe som helst. Men også livet i Premier League har sine gode og mindre gode tider, og for veldig mange av spillerne er juleprogrammet medaljens bakside. Julen er tiden da man i aller størst grad føler seg som en sirkusartist, i konstant forberedelse på treningsfeltet for å kunne levere fotball til tilskuere i julestemning. Og la det ikke være tvil, fotball i julen, og spesielt Boxing Day (2. juledag), er høytid i England.

I dagene som for folk flest innebærer etegilde og fest, er det som PL-spiller ekstremt viktig å tenke kosthold, restitusjon og hvile i et tett kampprogram. I praksis er det ikke så enkelt å være profesjonell disse dagene, når huset gjerne er fullt av gjester og mat som ikke lar seg forene med fotball på høyt nivå.

I år er de tetteste kampene i nyttårshelgen, tidligere sesonger har det vært i dagene etter julaften. Da kunne det se ut omtrent som følger: Vanlig «run-in» mot Boxing Day, det vil si gjerne trening de 3 siste dagene før 2. juledagskampen. Lille julaften, Julaften og 1. juledag blir dermed en merkelig miks av høytid og julefred på egen hjemmebane, og steinhardt fokus mot kamp på treningsfeltet.

Det er ikke uvanlig at utenlandske spillere opplever en mental sprekk disse dagene. De forstår ikke hvordan noen kan spille fotball i julen! Da må noen, gjerne en trener eller en eldre lagkamerat, forklare hva den engelske julefotballen går ut på. Det er enkelte ting som bare ikke kan fjernes i England, så som fish & chips, breakfast tea og pints of lager. Julefotball er på samme liste.

For meg var det en selsom opplevelse å veksle mellom jul i eget hjem og trening disse dagene. Innsmuglet pinnekjøtt og akevitt var fristende, men det var helt nødvendig å balansere dette mot kravene til fysisk form og restitusjon i julen. Når man endelig står ved avspark på Boxing Day, med tidlig kick-off og feststemt publikum, kjentes det likevel som en helt riktig prioritering å droppe den andre porsjonen pinnekjøtt. Boxing Day er noe helt eget.

Julen er også tiden for 2 kamper på 3 dager, dette særengelske påfunnet der man bare har en hviledag mellom kampene. Det er vitenskapelig bevist at det i gjennomsnitt tar 72 timer, altså 3 døgn, å restituere seg helt etter en Premier League-kamp. 72 timer hvis man ikke har fått seg en smell, og det har man jo stort sett alltid…

2 kamper på 3 dager, som i min tid oftest var 2. og 4. juledag, er derfor etter mitt syn først og fremst en mental utfordring. Fysisk er man uansett ikke klar, så det handler om å akseptere at man føler seg sliten og elendig, og bestemme seg for å løpe gjennom veggen. Min erfaring er at engelske spillere er klart bedre på dette. De har vokst opp med julefotball og har kjent dette på kroppen.

Denne kommentaren får illsinte Arsenal-supportere til å bryte ut i latter

På hviledagen mellom kampene er det trening som vanlig, men man vet at i motsetning til det som ellers er vanlig på dag 2 etter kamp (fridag), så skal det altså spilles igjen i morgen. Det medisinske apparatet er i høyeste beredskap. Det flyter over av proteindrikker, pasta og isbading. Det er en kamp mot klokken. Men uansett hvor profesjonelt man gjør dette, så kommer det til å gjøre vondt på kamp 2. Da er den engelske mentaliteten god å ha. Midtstoppere som kaster seg inn i taklinger selv om det knaser i hofteleddet, midtbanespillere som løper som gale selv om anklene er teipet fast, spisser som stuper inn i bakrommet med tom tank.

Og publikum elsker det. Og derfor, på en eller annen merkelig måte, er det spillere som elsker det også. Ofte engelske spillere…

Pinnekjøtt og Premier League! God jul.