#

2SITERT

Hillary Clinton, Donald Trump og 50 delstater … Hvem vinner, hvordan og hvorfor?

I 2012 tippet Hans Olav Lahlum riktig resultat i 48 av 50 delstater – sjekk hvem han mener går av med seieren i år.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Presidentvalgkampen som nå går inn i sitt siste døgn, har vært en uvanlig dramatisk og polarisert valgkamp utkjempet mellom to uvanlig omstridte kandidater. Delvis preget av det, har meningsmålingene svingt mer enn vanlig frem og tilbake. Ganske jevne meningsmålinger før demokratenes og republikanernes landsmøter i slutten av august, gikk over til en ledelse på 5-6 % for Clinton og demokratene i etterkant av deres langt mer vellykkede og samstemte landsmøte. Clintons sykemelding (og forsøk på å skjule den) ga midt i september Trump en sjanse han brukte godt til å overta initiativet, og meningsmålingene var igjen jevne før den første presidentdebatten 26. september. Clintons seier der utløste, kombinert med Trumps dårlige håndtering de neste dagene, en ny fremgangsperiode for demokratene. Denne andre store oppturperiode for Clinton ble styrket av at hun ifølge meningsmålingene kom best ut også i de to siste debattene, samt av at Trump fikk stor negativ oppmerksomhet rundt et mye omtalt lydopptak med uttalelser om kvinner som ble oppfattet sterkt nedsettende.

To uker før valget ledet demokratene etter dette tilsynelatende helt trygt med rundt 6 % i gjennomsnitt. I nest siste uke før valget var overgangen av velgere mellom Clinton og Trump liten, men Trump fikk et løft på meningsmålingene fordi han mobilisere en del republikanske hjemmesittere og republikanske sympatisører som tidligere hadde sagt at de ville stemme på libertarianeren Gary Johnson. Dette løftet for Trump startet i dagene før FBIs offentliggjørelse om ny etterforskning av Hillary Clintons e-poster, men ble trolig forsterket litt av den. En uke før valgdagen stoppet Trumps løft, og over noe sprikende enkeltmålinger har demokratene i snitt senere ledet med rundt 2-3 % nasjonalt. For valgkampen i et lengre perspektiv har Trump gått opp og ned rundt 39-45 %, og Clinton opp og ned rundt 44-50 %. Trumps makspotensial synes altså klart mindre enn Clintons, men samtidig større enn Clintons laveste nivå. De grønnes kandidat Jill Stein har ligget relativt stabilt rundt 2 % av stemmene, mens libertarianernes kandidat Gary Johnson har falt ned på 4-5 % etter tidligere i valgkampen å ha vært over 10 % på flere målinger.

Lahlums delstatstips tilsier at den ene kandidaten vil vinne med en ganske klar margin på 308 valgmenn mot 230 til den andre kandidaten. Les hvorfor lenger ned i saken.

Selv om snittet av målingene de siste dagene har vært relativt stabile med en liten ledelse for Clinton og liten velgerovergang mellom de to store partiene, er usikkerheten større enn vanlig. Målingene er mange og noe sprikende, og det forblir omstridt hvilken innsamlingsmetodikk som er mest pålitelige. Sammenlignet med tidligere valg er flere av målingene nå basert på relativt små utvalg og noe usikre internettrelaterte innsamlingsmetoder. Mange velgere har beveget seg tidligere i valgkampen, og med to så upopulære kandidater er oppmøtet et større spørsmål enn vanlig på begge sider. Det gjenstår også å se om flere av de som så langt har sagt at de vil stemme på Johnson eller Stein, i siste liten vil hoppe over på en av de to hovedkandidatene.

Antallet forhåndsstemmer kan tyde på en relativt høy valgdeltakelse, noe som trolig vil favorisere Clinton. Det kan også hjelpe demokratene at uvanlig mange forhåndsstemmer ble avgitt tidlig i valgkampen, da Clintons ledelse var større. Andelen velgere som ikke liker Clinton er nå på høyde med andelen som ikke liker Trump, men det er fortsatt klart flere som anser at Trump er uskikket til å være president. Det beste argumentet for at demokratene vil få et oppsving på valgdagen er likevel deres overtak i det som i amerikanske valgkamper kalles «Ground game»: Demokratene har ved de siste valgene hatt en større og bedre organisert valgkamporganisasjon enn republikanerne, og har i år en enda klarere ledelse både på valgkampbudsjett og aktive valgkampmedarbeidere på alle nivåer. Dette er særlig viktig fordi innspurten i 2000-tallets polariserte amerikanske valgkamper for begge parter har handlet om å mobilisere sympatisører særlig i de viktige vippestatene, mer enn om å overbevise de gjenværende svingvelgerne. Demokratene vant mobiliseringsinnspurten og gjorde det litt bedre på valgdagen enn på de siste meningsmålingene både i 2008 og 2012. Ved de tre siste presidentvalgene har trenden vært at den kandidaten som leder på den siste ukens meningsmålinger, vinner litt mer enn ventet på valgdagen. To døgn før valglokalene stengte kom dessuten en for Clinton oppløftende beskjed, om at FBI ikke har funnet i den nye e-postsamlingen som gir grunnlag for videre etterforskning av henne.

Så langt så bra for demokratene: Konvensjonelle kriterier og tidligere erfaringer tilsier at Clinton går mot seier. Det er imidlertid et viktig poeng som gir Trump-tilhengerne nytt håp, at 2016 ser ut til å være et uvanlig usikkert år å basere valgprediksjoner på konvensjonelle kriterier og tidligere erfaringer. Man så i vårens primærvalg hos begge partier et politisk grasrotopprør mot de bestående elitene, og høstens meningsmålinger bekrefter en fortsatt utbredt misnøye med den bestående politiske orden. Hillary Clinton har tilhørt den politiske eliten i nærmere 40 år og er et vandrende politisk etablissement som mange velgere ser på med stor skepsis. Det kan gi den politisk ubeskrevne Trump et mobiliseringspotensial i innspurten, og han er den som har hatt valgkampens siste oppdrift. Det gjenstår å se om mobiliseringen hans fortsetter inn på valgdagen, eller om det meste av potensialet der nå er oppbrukt. Republikanske senatskandidater har siste uke vært på offensiven i flere viktige delstater. Trump har gått hardt ut mot et politisk system han hevder at er rigget mot ham. En del av hans tilhengere hevder at mange velgere som kommer til å stemme på Trump, ikke vil si det til meningsmålere på forhånd. Denne effekten med såkalte «sky velgere» er kjent fra noen høyrepopulistiske partier i Vest-Europa, hvor blant annet Sverigedemokratene og det norske Fremskrittspartiet flere ganger har gjort det bedre på valgdagen enn i forutgående meningsmålinger.

En usikkerhet som også gir Trump og hans tilhengere håp, er at meningsmålingene har vist seg uventet upålitelige ved flere store valg i 2015-16. Den ofte fremførte sammenligningen med vårens britiske Brexit-avstemning er mer relevante hva angår opprøret mot den bestående eliten enn hva angår meningsmålingene: Exit-siden vant der knepent med 52 % etter at de siste dagenes meningsmålinger hadde vært helt jevne. Problemet var i tilfellet Brexit mer analysene som tilsa et sent oppsving for remain-siden. Meningsmålingene bommet imidlertid kraftig under fjorårets parlamentsvalg både i Storbritannia og Israel, og skivebommet senest under høstens folkeavstemning i Colombia. Man bør etter dette ta høyde for usikkerhet begge veier: Det er fullt tenkbart både med et knepent velgerflertall for Trump og med en seier på 6-7 % for demokratene. Usikkerheten her ble illustrert søndag 6. november, da to nye nasjonale målinger tilsa et knepent flertall for Trump samtidig som fire andre nasjonale målinger tilsa et voksende flertall på 3-5 % for Clinton.

Presidentvalg i USA avgjøres uansett ikke av hvem som får flest stemmer, men av hvem som kan sikre seg minst 270 av de 538 valgmannstemmene. Hver delstat velger ved presidentvalg et gitt antall valgmenn, som i samsvar med delstatenes folketall varierer fra 55 i California og ned til 3 i flere av de minste delstatene. Delstatene har til dels svært ulike forutsetninger hva angår geografi, økonomi, kultur, tradisjoner og befolkningssammensetning, noe som gjør at mulighetene varierer sterkt både for demokrater og republikanere. Til illustrasjon av dette varierte demokratenes oppslutning ved presidentvalget i 2012 fra 24.8 % i Utah til 70.6 % på Hawaii, mens republikanernes oppslutning varierte fra 27.8 % på Hawaii til 72.8 % i Utah. For å vurdere hvem som har best sjanser til å vinne valget i 2016, må vi bevege oss ned fra de nasjonale meningsmålingene – til en konkret analyse at demokratene og republikanernes muligheter på delstatsnivå.

Demokratenes grunnfjell: 14 delstater, Washington D.C. og 185 valgmenn

Demokratene har tradisjonelt stått sterkere enn republikanerne i de fleste store byene, og i forlengelsen av det har de også vunnet klart flere av de mest folkerike statene. Som vanlig er demokratene i år sikret seier i storstatene California (55 valgmenn), New York (29) og Illinois (20). New York får mer oppmerksomhet i år siden det er hjemstaten til begge kandidatene og åstedet for begge valgvakene, men det eneste spennende med valget der er om Clintons seiersmargin blir over eller under 20 %. Videre er demokratene sikret seieren i Connecticut (7), Delaware (3), Hawaii (4), Maine (4), Maryland (10), Massachusetts (11), New Jersey (14), Oregon (7), Rhode Island (4), Vermont (3) og Washington (12). Demokratene har vunnet alle disse delstatene ved de seks siste presidentvalgene, og i 2012 var minste seiersmargin der 12 % i Oregon. I tillegg har demokratene sine 3 aller sikreste valgmenn i District of Columbia, valgkretsen i og rundt hovedstaden Washington D.C., hvor de i 2012 fikk nesten 91 % av stemmene. Demokratenes sikre 14 delstater og Washington D. C. fordeler til sammen 186 valgmenn. Demokratene er imidlertid bare sikret 185. Dette fordi Maine fordeler sine fire valgmenn med to til vinneren av delstaten sammenlagt samt en hver til vinneren av to valgdistrikter – hvorav demokratene leder soleklart i det ene, mens republikanerne har en liten ledelse i det andre.

Republikanernes grunnfjell: 16 delstater og 89 valgmenn

Republikanerne har ved de siste presidentvalgene hatt omtrent like mange sikre delstater som demokratene, men likevel langt færre sikre valgmenn. Dette fordi republikanerne tradisjonelt har stått sterkere ute i distriktene enn i storbyene, og de fleste av deres sikre delstater utløser relativt få valgmenn. Republikanerne har i år ligget litt lavere enn vanlig på meningsmålingene, samtidig som usikkerheten ved målingene er større enn vanlig. Dermed har republikanerne gjennom årets valgkamp bare kunnet være helt sikre på å vinne flertall i de 16 delstatene Alabama (9 valgmenn), Alaska (3), Arkansas (6), Idaho (4), Kansas (6), Kentucky (8), Louisiana (8), Mississippi (6), Montana (3), Nebraska (5), North Dakota (3), Oklahoma (7), South Dakota (3), Tennessee (11), West Virginia (5) og Wyoming (3). Disse delstatene har republikanerne vunnet med klar margin ved alle de tre siste presidentvalgene, og i 2012 var deres minste seiersmargin i disse delstatene 11.5 % i Mississippi. Republikanernes 16 delstater velger til sammen 90 valgmenn. Bare 89 av dem kan regnes for helt sikre. Dette fordi Nebraska fordeler to av sine valgmenn til vinneren av delstaten, og de tre siste til vinneren i tre distrikter – hvorav republikanerne leder klart i to og lite i det tredje.

Nesten sikre demokratiske stater: 2 delstater og 15 valgmenn

Minnesota (10 valgmenn) er tradisjonelt en delstat med sterke norske forbindelser og er nå den delstaten demokratene har vunnet flest ganger på rad. Det skyldes at dette er hjemstaten til den tidligere presidentkandidaten Walter Mondale, og var den eneste delstaten han klarte å vinne i 1984. Obama vant Minnesota med 7.7 % margin i 2012, og Clinton har en ledelse rundt 5 % nå. Clinton fikk under 40 % og tapte klart mot Sanders under primærvalget i Minnesota, og republikanske optimister håper fortsatt på et mirakel her.

New Mexico (5 valgmenn) har historisk vært noe mer usikker for demokratene. George W. Bush lyktes med under 1 % margin å vinne New Mexico i 2004, men Obama vant dem med 15 % i 2008 og 10 % i 2012. Raskt økende andel latinamerikanere har bedret demokratenes forutsetninger gjennom de siste ti årene, og tross noe sprikende målinger ser Clinton også her ut til å gå mot en ganske trygg seier.

Nesten sikre republikanske stater: 6 delstater og 90 valgmenn

Utah (6 valgmenn) har tradisjonelt vært en av republikanernes sikreste stater: Demokratene vant den senest under den politiske storflommen i 1964, og Mitt Romney vant med 72.8 % oppslutning og 48 % margin i 2012. I senatsvalget går det med soleklar seier for den sittende republikaneren Mike Lee, men presidentvalget er ganske sensasjonelt nesten blitt spennende her. Det skyldes i stor grad at Utah som eneste delstat har et flertall av mormonske velgere, og at Mitt Romney og nesten alle andre ledende mormonske republikanere der har vært sterkt kritisk til Donald Trump. Lenge var Utah i forlengelsen av det en av de beste statene for libertarianerne og deres presidentkandidat Gary Johnson, men de har også der falt av og ender trolig under 5 %. Utah er imidlertid hjemstaten til den republikanske utbryteren og tidligere CIA-agenten Evan McMullin, som har truet Trumps ledelse på enkelte målinger og fortsatt har over 25 % oppslutning. Målingene spriker betydelig med tre kandidater her, men Trump leder nå på alle og med over 5 % margin på de fleste.

Missouri (10 valgmenn) er hjemstaten til tidligere president Harry Truman, og historisk en stat som ofte har blåst frem og tilbake med valgvinden. Bill Clinton vant den for demokratene både i 1992 og 1996. Republikanerne gjenerobret Missouri i 2000 og har forsvart den senere, men John McCain vant bare med en promilles margin mot Obama i 2008. I 2012 vant imidlertid Romney Missouri med en beroligende margin på 9 %. Trumps ledelse var også her nede på rundt 5 % for et par uker siden, men er nå over 10 %. Missouri er derimot en av de viktige kampsonene i Senatsvalget, hvor den sittende republikaneren Roy Blunt leder knepent foran demokraten Jason Kander.

Texas (38 valgmenn) er vanligvis republikanernes eneste sikre kort blant de fem største statene. Sørstatsdemokraten Jimmy Carter var i 1976 siste demokrat som vant Texas, og det er nå 21 år siden siste demokratiske guvernør i Texas. Romney vant med nesten 16 % margin ved presidentvalget i 2012, og Bush vant på hjemmebane soleklart med nesten 23 % i 2004. Men Bush-familien har i likhet med senatoren Ted Cruz nå vært åpent kritiske til Trump, og en Texas-avsløring i valgkampen var at den nå 92 år gamle George H. W. Bush vil stemme på Hillary Clinton. Clinton gjør det i sør bedre enn Obama gjorde det i 2012, og utklasset Sanders under primærvalget i Texas. Texas får tross sine mange valgmenn ingen betydning for utfallet i år, for dersom det blir jevnt i Texas vinner demokratene uansett med klar margin. Det vil likevel være et gedigent prestisjenederlag for Trump dersom han skulle bli den første republikanske kandidaten på 40 år som ikke vinner Texas. Det ser imidlertid ikke ut til å skje: Trumps ledelse var tidligere i valgkampen nede på rundt 5 %, men har økt igjen de siste ukene og ligger nå rundt 10 %.

South Carolina (9 valgmenn) har også republikanerne vunnet ved alle presidentvalg etter 1976. Romney vant med 10 % margin i 2012, og meningsmålingene tilsier at Trump holder den med litt mindre margin. Senatsvalget gir en overlegen seier for den sittende republikaneren Tim Scott, som leder med over 20 % på mot den demokratiske utfordreren Thomas Dixon. Guvernøren Nikki Haley er en av republikanernes mest profilerte kvinnelige politikere, men er ikke på valg og har dessuten forholdt seg distansert til Trump. Clinton gjorde et sterkt resultat med 73 % i primærvalgene her, men har fortsatt langt frem til å vinne staten ved presidentvalget.

Indiana (11 valgmenn) var en av to tradisjonelt verdikonservative stater som Obama vant knepent mot McCain i 2008, men tapte klart mot Romney i 2012. Indiana er hjemstaten til Mike Pence, som har frasagt seg gjenvalg som guvernør for å kunne stille som Donald Trumps visepresidentkandidat. Godt hjulpet av Pence har Trump opparbeidet seg en ledelse på 7-9 % der. Den hardeste kampen i Indiana gjelder et svært viktig sete i Senatet, hvor demokratenes kandidat Evan Bayh nå ligger like bak republikaneren Todd Young. Indiana er sammen med Kentucky den første delstaten hvor valglokalene stenger, og blir dermed en tidlig og viktig indikator på valgnatten.

Georgia (16 valgmenn) er en tradisjonelt konservativ sørstat som fikk sin første og så langt eneste president med Jimmy Carter i 1976. Bill Clinton gjenerobret Georgia i 1992, men tapte den igjen i 1996. Republikanerne har vunnet med godt margin på 2000-tallet, senest med knapt 8 % margin i 2012. Republikanerne går mot en klarere seier i Senatsvalget, hvor sittende Johnny Isakson leder med 12-15 % på utfordreren Jim Barksdale. Demokratene hadde sammenhengende guvernør i Georgia fra 1872 til 2003, men den sittende guvernøren Nathan Deal er republikaner. Georgia har alltid hatt et stort innslag av svarte velgere, og økende andel latinamerikanere gjør at demokratene kan ha potensial for kommende valg her. I 2016 blir Georgia trolig ytterligere en sørstat hvor Clinton vant soleklart mot Sanders i primærvalgene, men taper med hederlige sifre mot Trump. Trump leder imidlertid fortsatt bare med rundt 5 % i snitt her, og en uavgjort måling forrige uke gjør at enkelte optimistiske demokrater fortsatt håper på et spennende løp i Georgia.

De usikre og avgjørende: 12 delstater og 157 valgmenn

Før de usikre delstatene som vil avgjøre valget, antas altså demokratene være sikret 200 valgmenn, mot 179 for republikanerne. Demokratene trenger ytterligere 70 valgmenn og republikanerne ytterligere 91 valgmenn for å sikre seg valgseieren. Siden demokratene er nærmest starter jeg nedtellingen mot 270 fra deres side.

Wisconsin (10 valgmenn) har demokratene vunnet ved de seks siste valgene. Den er likevel blitt omdefinert til en vippestat etter at George W. Bush bare var noen promiller unna å ta den i 2004 – selv om «naboen» Obama vant med 14 % i 2008 og knapt 7 % i 2012. Clinton ligger nå 4-6 % foran på snittet av målingene. Senatsvalget følger her presidentvalget, og den sittende republikanske senatoren Ron Johnson ser ut til å tape med litt mindre margin mot utfordreren (og eks-senatoren) Russ Feingold. Demografien i Wisconsin er ganske lovende for Trump, med et stort flertall av hvite velgere og en høy andel uten universitetsutdannelse. En utfordring for ham har vært betydelig skepsis innenfor det republikanske partiet i delstaten. Trump-kampanjen håper likevel fortsatt på en sensasjon i Wisconsin og har opprioritert satsningen der de siste par ukene.

Virginia (13 valgmenn) er en sjeldent tradisjonsrik delstat i amerikansk politikk: Fire av de fem første presidentene kom derfra. Virginia var en neste sikker republikansk delstat i andre halvdel av 1900-tallet, men Obama vant den med vel 6 % i 2008 og knapt 4 % 2012. Dette er hjemstaten til demokratenes visepresidentkandidat Tim Kaine, som var guvernør 2006-10. Litt hjulpet av det leder Clinton ganske trygt med rundt 5 % her, og forhåndsstemmene tilsier en klar ledelse. Meningsmålingene har imidlertid spriket noe, og Trump var foran på en måling i slutten av oktober. Det er litt ekstra usikkerhet her dels fordi Virginia ikke har noe senatsvalg nå, og dels fordi republikanerne gjorde det klart bedre enn meningsmålingene tilsa ved forrige guvernørvalg. Demokratenes seiersresept blir igjen å vinne stort i den nordlige delen av Virginia, uten å tape for mye i sørvest.

Michigan (16 valgmenn) vant republikanerne ved alle presidentvalg fra 1972 til og med 1988, men bilstaten svingte tilbake til demokratisk side i 1992 og har stått parkert der senere. Obama vant med 16 % i 2008 og med 9.5 % i 2012, tross en svært lav prioritering av delstaten. Romney var sjanseløs på å vinne Michigan selv om han var født og oppvokst der, og meningsmålingene i delstaten viste seg den gang klart å ha undervurdert demokratenes oppslutning. Michigan hører imidlertid nå til rustbeltet at økonomisk pressede gamle industristater med et stort flertall av hvite velgere, og Trump har vært optimistisk for sine sjanser her. Han har trappet opp satsningen også på Michigan i innspurten, men med en ledelse på 4-5 % ligger Clinton fortsatt over sitt landsgjennomsnitt her. Forhåndsstemmene tilsier også en klar ledelse for demokratene. Republikanerne håper på en gjentakelse fra demokratenes primærvalg, da Sanders svært uventet vant etter at meningsmålingene viste seg klart å ha overvurdert Clinton. Michigan har heller ikke senatsvalg nå, noe som også gjør styrkeforholdet mellom partiene mer usikker her. Clinton-kampanjen synes å ha erkjent at det er spenning om utfallet her, og sendte presidentkandidaten innom siste helg før valget.

Pennsylvania (20 valgmenn) har et rykte som en viktig vippestat. Det har vært mer riktig ved valg av guvernører og senatorer enn ved presidentvalgene, for der har demokratene vunnet de siste seks gangene. Obamas seiersmargin her falt imidlertid fra 13.3 % i 2008 til 5.4 % i 2012, mye fordi også dette er en gammel rustbeltestat hvor næringslivet har slitt på 2000-tallet. Clinton har falt litt her og ligger dårligere an enn Obama gjorde i 2012, men leder fortsatt på Trump i alle målinger og med et snitt på 3-4 % i margin. Den vestligste delen av Pennsylvania har de siste årene svingt mot republikanerne, men til gjengjeld har den østligste delen svingt mot demokratene. Valgdeltakelsen begge steder blir da et stort spørsmål. Pennsylvania blir dobbelt spennende og dobbelt viktig fordi det her også pågår en tett senatvalgsduell, hvor demokraten Katie McGinty har en knepen ledelse på den sittende republikaneren Pat Toomey. Man må tilbake til Harry Truman i 1948 for å finne en demokrat som vant presidentvalget uten å vinne Pennsylvania, og et tap her kan bli helt fatalt også for årets demokratiske kandidat.

Colorado (9 valgmenn) var i 2004 fortsatt regnet som en ganske trygg republikansk stat, men bråsvingte over til demokratene med soleklar seier etter en sterk mobiliseringsinnspurt i 2008. Obama vant også klart med 5.4 % margin i 2012. Dette er en av delstatene hvor den underliggende årsaken til et skifte i favør av demokratene er et demografisk skifte i befolkningen: Utviklingen mot stadig flere latinamerikanske velgere som sympatiserer med demokratene har fortsatt de siste årene. Også delstatspolitikken har svingt over mot demokratene, som overtok guvernørboligen i 2007 og nå går mot et trygt gjenvalg av senatoren Michael Bennet. Clintons ledelse på meningsmålingene er bare 3-4 %, men kjente fakta om velgerregistrering og et høyt antall forhåndsstemmer i Colorado tilsier at Trump trenger et middels mirakel på valgdagen for å vinne denne svært viktige delstaten.

New Hampshire (4 valgmenn) kalles granittstaten, og er vanligvis republikanernes beste lille sjanse i New England-regionen. I skyggen av valgdramaet i Florida, var en knepen seier i New Hampshire i 2000 en nødvendig forutsetning for valgseieren til George W. Bush. Demokratene har vunnet her ved alle de tre siste valgene, senest med 5.6 % margin i 2012. Tidligere i årets valgkamp ble Clintons seier her tatt for gitt, men målinger fra de siste ukene har vist en merkelig miks av klart flertall for Clinton og helt jevne eller knepne flertall for Trump. Det pågår intens mobilisering fra begge sider dels fordi de fire valgmennene kan vise seg avgjørende for hele presidentvalget dersom Trump skulle få et nytt oppsving i valgkampens siste dager, og dels fordi senatsvalget her kan avgjøre om demokratene eller republikanerne får flertall der. Den demokratiske utfordreren, avtroppende guvernør Maggie Hassan, har mistet sin tidligere ledelse og ligger nå helt jevnt med den sittende republikaneren Kelly Ayotte. Ayotte kan hvis hun blir gjenvalg bli en stigende stjerne innenfor den republikanske senatsgruppen, og har distansert seg fra presidentkandidat Trump.

Det er kommet en ny spenning om utfallet særlig i Pennsylvania og New Hampshire de siste dagene. Clinton er imidlertid fortsatt favoritt i disse statene, og synes å ha styrket sitt grep om Colorado. Vinner hun dem, er hun oppe på 268 valgmenn. De 268 kan bli 269 hvis demokratene vinner begge distriktene i Maine. For det første er det imidlertid høyst usikkert om de kan vinne distrikt 2 der, og for det andre vil valget dersom ingen når 270 uansett bli kastet over til en svært usikker skjebne i Representantenes hus. Clinton og demokratene trenger kort sagt én delstat i tillegg til de overnevnte.

Nevada (6 valgmenn) er nå den mest nærliggende redningsplanken for Clinton-leiren ved et jevnt valg. Her har delstatspolitikken vært dominert av republikanerne på 2000-tallet, men ved presidentvalgene er Nevada blitt en vippestat som har gått med vinneren ved de siste ni valgene (og ved 24 av de 25 siste valgene). Obamas seiersmargin krympet fra 12.4 % i 2008 til 6.7 % i 2012, og i 2016 har meningsmålingene fra en knapp demokratisk ledelse til helt jevnt. Det pågår kort sagt et uvanlig høyt politisk spill om gamblingsstaten: Det er blitt en stadig mer aktuell redningsplanke at Hillary Clinton kan redde en knepen valgseier ved å vinne Nevada, selv om hun taper Ohio, Florida og New Hampshire. Donald Trump har hatt tilknytning til Nevada gjennom forretningsdrift knyttet til casinoindustrien i Las Vegas, og gjorde et sterkt resultat med nesten 50 % ved republikanernes primærvalg. Også i Nevada hjelper imidlertid velgerdemografien med stadig flere latinamerikanske velgere demokratene, og kjente tall om de tallrike forhåndsstemmene i Nevada tyder på svært gode sjanser for demokratene. Demokratenes leder i Senatet, veteranen Harry Reid, kommer fra Nevada og har nå frasagt seg gjenvalg. Nevada er etter det republikanernes eneste sjanse til å overta en senatsplass fra demokratene. Den republikanske kandidaten Joe Heck har klart distansert seg fra Trump, noe som har ført til noen gnisninger på republikansk side. Demokratenes nye kandidat Catherine Cortez Masto leder knapt, og kanskje kan bedre Clintons mobilisering for presidentvalget i den svært viktige gruppen av latinamerikanske velgere. Valglokalene i Nevada stenger sent, og hvis det blir jevnt nasjonalt er sjansen stor for at casinostaten langt ut på morgenen blir den som gir jackpot for en av kandidatene. Valgnatten i Nevada kan for øvrig bli dobbelt historisk, siden Hillary Clinton kan bli USAs første kvinnelige president og Catherine Cortez Masto den første kvinnelige senatoren med latinamerikansk bakgrunn.

Florida (29 valgmenn) er nå USAs tredje største delstat, den største av vippestatene og en stor matchball for Hillary Clinton. Med seier der kan hun sikre seg presidentvervet selv med uventede tap både i Pennsylvania og New Hampshire – eller eventuelt med tap i Michigan og Wisconsin. Kampen om Florida har ved presidentvalgene vært hard og jevn i 24 år nå: Clinton tapte kampen mot George W. Bush i 1992, men vant den mot Bob Dole i 1996 – før noen få hundre stemmer ved et fortsatt sterkt omstridt valg i 2000 avgjorde både slaget om Florida og Det hvite hus for George W. Bush og mot Al Gore. Bush forsvarte Florida med trygg margin i 2004, men demokratene slo tilbake da Obama vant med 2.6 % i 2008 og med 0.9 % i 2012. Målingene er nå svært jevne og tilsier at det kan bli enda jevnere i 2016 enn det var i 2012. Stor mobilisering av unge og svarte var en viktig del av Obamas seiersresept her. Clinton kan neppe kopiere den, men kanskje kompensere med bedre mobilisering av andre velgergrupper. Forhåndsstemmene viser en ledelse for demokratene, men kan samtidig tyde på at republikanerne vil gjøre det litt bedre enn sist. Demografien har imidlertid også her utviklet seg i demokratenes favør, med et økende innslag av latinamerikanske velgere særlig i sør. Delvis i forlengelsen av det dominerer demokratene i Miami og resten av det sørlige Florida, mens det nordlige Florida med få unntak har et klart flertall av republikanere. Stort innslag av Cuba-amerikanere gjør imidlertid at Florida ikke alltid følger de nasjonale trendene for latinamerikanske velgere. Florida er den av vippestatene som har størst innslag av jødiske velgere, noe som fortsatt favoriserer demokratene. Betydelig tilflytting av såkalte «snowbirds», velstående og hvithårede velgere fra andre delstater, har imidlertid hjulpet republikanerne til å holde seg på banen. Jeb Bush var guvernør her fra 1999 til 2007, og delstatspolitikken har republikanerne dominert på 2000-tallet.

Trump gjorde et av sine mest imponerende resultater fra primærvalgene i Florida, da han fikk 46 % av stemmene og slo hjemmefavoritten Marco Rubio ut av nominasjonsløpet. I skyggen av presidentvalget kjemper Rubio nå for sitt politiske liv ved senatsvalget i Florida. Rubio ligger litt bedre an enn Trump på meningsmålingene her, og har rundt 5 % ledelse på den demokratiske utfordreren Patrick Murphy. På republikansk side kan Trump kanskje få litt drahjelp av Rubio, men den effekten er usikker siden forholdet mellom de to har vært svært anstrengt. Senatsvalget innebærer her også et internt dilemma for demokratene: Clinton-kampanjen vil gjerne mobilisere Trump-fiendtlige republikanere, noe Murphy-kampanjen har langt mindre interesse av. Utfallet i Florida er helt åpent – og interessen for det blir enda større siden det blir en av de første delstatene hvor valglokalene stenger.

Ohio (18 valgmenn) er Vippestaten med stor V i nyere amerikansk historie: Ingen president er etter 1960 valgt uten å vinne Ohio – og ingen republikansk president er noen gang valgt uten å vinne Ohio. Trump kan nok heller ikke bli president uten å vinne Ohio, men det er ganske sannsynlig at han kan vinne Ohio uten å vinne presidentvalget. Dessverre for Trump er Ohio mindre viktig enn den var på begynnelsen av 2000-tallet, da Ohio var den viktigste vippestaten: En knepen seier her ble i 2004 direkte avgjørende for gjenvalget av George W. Bush. Obama vant senere med 4.6 % i 2008 og 3 % i 2012. Ohio er imidlertid en gammel industristat hvor økonomien har gått ganske trått også under Obama, og demokratene har blitt stadig mer presset. Delstatspolitikken i Ohio har de siste årene vært dominert av et relativt moderat republikansk parti: I senatsvalget går det mot et svært trygt gjenvalg for den sittende republikaneren Rob Portman, og John Kasich sitter som en profilert og populær guvernør. Den relativt liberale Kasich var ønsket som visepresident av Trump, men sa nei til det og har demonstrativt offentliggjort at han stemmer på John McCain ved presidentvalget. Clinton fikk 56 % og utklasset Sanders ved demokratenes primærvalg i Ohio, mens Trump med 36 % tapte klart mot Kasich. Velgerdemografien er imidlertid godt tilpasset Trump, med alt overveiende hvite velgere, lav andel med høyere utdanning – og høy andel frustrerte middelklassevelgere. Demokratene har slitt mer i valgkampen her enn på landsbasis, og meningsmålingene har svingt fra 2-3 % ledelse for Clinton via helt jevnt til 2-3 % ledelse for Trump. Obama tapte 66 av 88 fylker i Ohio da han vant delstaten i 2008, og seierssjanser for demokratene forutsetter igjen god mobilisering i de befolkningstette områdene. Ohio stenger også valglokalene tidlig og ligner også en tidlig matchball for Hillary Clinton, men sjansen for at hun kan vinne den synes mindre enn i Florida.

Iowa (6 valgmenn) har vanligvis vært en ganske trygg delstat for demokratene, selv om George W. Bush i 2004 snappet seieren her med 0.7 % margin. Obama slo hardt tilbake her og vant med 9.5 % i 2008 og 5.8 % i 2012. Forhåndsstemmetallene tilsier samtidig at demokratene fortsatt ikke er sjanseløse. Velgerdemografien er imidlertid også her gunstig for Trump, med en svært høy andel hvite velgere og en betydelig misnøye med den økonomiske situasjonen. Landbruksnæringen er viktig i Iowa, og Trumps ønske om vernetoller har betydelig støtte der. Iowa er dessuten en av delstatene hvor det republikanske partiet har stilt seg helhjertet bak ham: Trumps støttetropper inkluderer her den levende legenden Terry Branstad, som etter snart 22 år ved makten er den lengst sittende guvernør i USAs historie. Senatsvalget i Iowa gir en trygg seier for republikaneren Chuch Grassley, som leder med 15-20 % over utfordreren Patty Judge. Presidentkandidat Donald Trump får mindre oppslutning enn senatskandidat Chuch Grassley – men leder på meningsmålingene likevel mot Hillary Clinton.

Sørstaten North Carolina (15 valgmenn) var en av sørstatene som skiftet side fra demokratene til republikanerne til demokratene under borgerrettskampene på 1960-tallet, og har ved presidentvalg de siste tiårene for det meste vært en trygg republikansk stat. Obama vant den smått sensasjonelt med 0.3 % margin i 2008, men Romney gjenerobret den for republikanerne med en margin på 2 % i 2012. Clinton gjør det i sør litt bedre enn Obama gjorde i 2012, og North Carolina ser ut til å være hennes beste sjanse til å vinne en stat han ikke vant da. For et par uker siden ledet Clinton med 2-3 % her, men i tråd med utviklingen på de nasjonale målingene er Trump og republikanerne nå helt oppe på siden. Oppmøtet er et særlig stort spørsmål her: Skuffende deltakelse på republikansk side avgjorde for demokratene i 2008. Forhåndsstemmene leder demokratene trolig, men med mindre margin enn da de tapte i 2012. Clinton har sjanser til en overraskelse her, men vinner trolig uansett valget hvis hun vinner i North Carolina. North Carolina blir en spennende delstat dels fordi valglokalene her stenger tidlig og dels fordi det her er jevnt ved presidentvalget, guvernørvalget og senatsvalget. I sistnevnte holder den sittende republikaneren Richard Burr seg et par prosent foran utfordreren Deborah Ross. Delstatspolitikken i North Carolina var lenge dominert av demokratene, men den sittende guvernør Pat McCrory er republikaner – og kjemper hardt for gjenvalg nå.

Arizona (11 valgmenn) har tradisjonelt vært en trygg republikansk stat: Clinton vant den mot Dole i 1996, men det er demokratenes eneste seier etter 1948. Romney slo Obama med 8.8 % her i 2012, og lite tydet da på at det skulle bli spennende her i 2016. Det er det likevel blitt: Arizona er nest etter North Carolina Hillary Clintons beste sjanse til å vinne en delstat som Obama ikke vant i 2012, og kampanjen hennes har troppet opp sin innsats her i innspurten. Demokratenes fremgang henger sammen dels med Clintons appell i sør, og dels med et raskt økende antall latinamerikanske velgere. På republikansk side har man en litt intrikat situasjon idet deres presidentkandidat fra 2008, den nå 80-årige superveteranen John McCain, går mot et trygt gjenvalg til Senatet – men har bekjentgjort at han ikke vil stemme på Trump ved presidentvalget. Meningsmålinger har svingt fra helt jevne til et lite overtak for Trump, men er få og noe sprikende. Republikanerne vinner alltid et klart flertall av fylkene i Arizona, så seierssjanser for demokratene forutsetter også her god mobiliseringsinnspurt i de mest befolkningstette områdene.

Konklusjoner om vinstsjanser – og vinstplaner

Summa summarum styrker denne gjennomgangen av de usikre og avgjørende delstatene at Hillary Clinton fortsatt er klart nærmest til å vinne presidentvalget, men også at Donald Trump kan ha seieren innen rekkevidde dersom han får litt høyere oppslutning enn de nasjonale meningsmålingene tilsier. Den mest nærliggende vinstplanen for Clinton har vært å holde Virginia, Wisconsin, Michigan, Pennsylvania, Colorado og New Hampshire. Colorado var lenge regnet som det svakeste leddet i den kjeden, men synes nå rimelig trygg. Lille New Hampshire er blitt litt mitt usikker for demokratene, men til gjengjeld synes det nå mest sannsynlig at de vinner litt større Nevada.

Trumps beste vinstplan er etter dette at han beholder Arizona og North Carolina, og i tillegg til å vinne Iowa, Ohio og Florida kan overraske i Michigan og/eller Pennsylvania. Den kan gå hjem også om Clinton takket være storseire i California og New York (samt økt oppslutning som ikke gir noen valgmenn i Texas), vinner et knepent flertall av stemmene nasjonalt. Motsatt vei kan Clinton også ta seieren selv om Trump får et lite flertall av stemmene nasjonalt, dersom hun drar i land knepne seire i Michigan, Pennsylvania, Colorado og Nevada eller New Hampshire, samtidig som Trump vinner i Florida, Ohio og North Carolina. Et scenario hvor en av kandidatene vinner med presidentvalget med et mindretall av stemmene, forutsetter imidlertid ganske sikkert at marginen der er under 1 %, og trolig at den under 0.5 %. Clinton har flere sikre valgmannsstemmer enn Trump, og det er flere kombinasjoner som går opp til 270 for henne enn for Trump. Hun får flere matchballer enn Trump, som definitivt må vinne både i Ohio og Florida, og trolig også i Pennsylvania eller Michigan, for å kunne vinne presidentvalget. I skyggen av all oppmerksomheten om Florida og Ohio, er de fem viktigste delstatene for utfallet i år trolig Pennsylvania, Michigan, Colorado, Nevada og New Hampshire.

Valglokalene stenger ved midnatt norsk tid i mesteparten av Indiana, og om Trump går mot en sikker seier der blir en første test på nattens trend. 01.00 stenger valglokalene blant annet i Florida, Georgia og Virginia, og 01.30 er det stengetid i Ohio og North Carolina. Virginia er en viktig stat å holde for Clinton, men ellers kommer presset først på Trump. Skulle det rundt klokken 02-02.30 på valgnatten stå klart at Trump har vunnet Florida, North Carolina og Ohio, flyttes presset over på Clinton: Hun må i de neste timene da vinne stater som Pennsylvania, Michigan, Colorado og Wisconsin. Skulle derimot Trump klokken 02.30 ha tapt i Ohio eller North Carolina uten å ha vunnet Virginia er han ille ute, og skulle han ha tapt i Florida er håpet nærmest ute for ham. Det vil bli en svært spennende start på denne valgnatten, og avgjørelsen kan komme tidlig hvis Trump gjør det litt dårligere enn forventet. Skulle han derimot gjøre det bedre enn ventet kan det bli en lang og spennende valgnatt, hvor Nevada med stengetid 04.00 kan tenkes å bli den avgjørende delstaten.

Sammenligner man med de tidligere presidentvalgene på 2000-tallet så det for 1-2 uker siden ut til å kunne gå mot et 2008-scenario, hvor Clinton kunne vinne med over 7 % margin nasjonalt og vinne alle de tradisjonelle vippestatene samt noen til. Selv om utfallet fortsatt kan bli en seier på 5-6 % og utklassing i valgmannskollegiet, synes det mest sannsynlige nå å være et 2012-scenario hvor demokratene vinner med 3-4 % nasjonalt, og med litt færre delstater og valgmenn enn Obama vant da. Det er i så fall overveiende sannsynlig at demokratene i 2016 vil tape noen få av statene de vant i 2012, mest aktuelt Ohio, Iowa og/eller Florida, men samtidig en sjanse for at demokratene kan vinne nytt land i sør med North Carolina og/eller Arizona. Republikanerne kan fortsatt håpe på et 2000-scenario, hvor marginene i Florida og tilstrekkelig mange andre vippestater vipper i favør av republikanerne med en nesten jevn fordeling av stemmene nasjonalt.

Tips for utfallet i 50 delstater

Mitt tips blir etter dette at demokratene som ventet vinner i California, Connecticut, Delaware, Hawaii, Illinois, Maine, Maryland, Massachusetts, Minnesota, New Mexico, New Jersey, New York, Oregon, Rhode Island , Vermont og Washington, samt i District of Columbia, mens republikanerne som ventet vinner i Alabama, Alaska, Arkansas, Georgia, Idaho, Indiana, Kansas, Kentucky, Louisiana, Mississippi, Missouri, Montana, Nebraska, North Dakota, Oklahoma, South Carolina, South Dakota, Tennessee, Texas, Utah, West Virginia og Wyoming. Hva angår de usikre statene tror jeg at demokratene vinner i Virginia, Wisconsin, Michigan, Pennsylvania, Colorado, Nevada, New Hampshire og Florida, mens republikanerne vinner i Ohio, North Carolina, Iowa og Arizona.

Jeg var fra start mest i tvil om Florida, men ble til slutt mest i tvil om North Carolina – og landet altså nå med en av dem på hver side. Hva angår de to delstatene med mulig oppdeling av valgmannsstemmene tror jeg at republikanerne vinner alle de tre distriktene i Nebraska og får alle de fem valgmannsstemmene derfra, og at demokratene vinner begge distriktene i Maine og får alle de fire valgmannsstemmene derfra.

Mine delstatstips tilsier at Hillary Clinton og demokratene vil vinne med en ganske klar margin på 308 valgmenn mot 230 for Trump. Seieren kan lett bli større hvis hun i tillegg kan vinne for eksempel North Carolina og/eller Ohio. Det skal likevel ikke mer til enn at Trump vinner med knepen margin i Florida og Michigan, før flertallet i valgmannskollegiet svinger over til ham.

I tidligere episoder har mine forhåndsrapporter truffet på 46 delstater i 2008 og 48 i 2012. De to delstatene jeg bommet på i 2012 var Florida og Colorado, som begge ble vunnet av demokratene. Alle de fire delstatene hvor jeg ikke forutså utfallet i 2008 var også stater demokratene vant relativt knepent. Denne artikkelen er forsøkt korrigert for min tidligere tilbøyelighet til å være litt for optimistisk på republikanernes sjanser.

Et viktig kongressvalg – og en kronglete vei videre

Valget av USAs 45. president er selvsagt valgnattens største spørsmål. Hvis eller når det er avklart, vil imidlertid et svært viktig spørsmål bli kampen om flertall i Kongressens to kamre. I Senatet har republikanerne nå et flertall med 54 av de 100 senatorene. Demokratene skal midlertid bare forsvare et utsatt mandat bare i Nevada, mens republikanerne forsøker å redde mer og mindre utsatte mandater i Florida, Illinois, Indiana, Missouri, New Hampshire, North Carolina Pennsylvania og Wisconsin. Dersom demokratene beholder presidentmakten trenger de «bare» å overta fire mandater for å overta flertallet i Senatet, siden visepresidentens stemme der avgjør avstemninger ved 50-50. Det kan se ut til å være helt på vippen om demokratene klarer å overta Senatet, noe som vil få svært stor betydning for presidentens videre muligheter til å få gjennom sine forslag der. Senatsvalget kan dermed gjøre valgnatten til en thriller også dersom presidentvalget skulle bli avgjort tidlig.

I Kongressens andre kammer, Representantenes hus, er alle de 435 medlemmene på valg samtidig. Med så mange og så ulike valgkretser er alle prognoser usikre. Republikanerne har i øyeblikket imidlertid 247 representanter, og en for dem svært gunstig valgkretsstruktur gjør det der overveiende sannsynlig at de der vil beholde et større eller mindre flertall.

På valgdagen 8. november er Hillary Clinton 69 år og Donald Trump 70. Det er i uvanlig stor grad vinn eller forsvinn for begge to i årets største og viktigste politiske duell. Morgenen 9. november vil en av de to være valgt til verdens mektigste politiker for de kommende fire årene, mens den andre vil være en politisk pensjonist uten noen folkevalgte verv. Både av aldersmessige årsaker og fordi begge er sterkt omstridte i eget parti, er det svært lite sannsynlig at den som taper nå kan være en aktuell presidentkandidat igjen i 2020. Den som vinner i 2016, vil uansett også stå overfor store utfordringer med å lede videre en sterkt splittet supermakt med store utfordringer både innenriks og utenriks. Som fremgående av denne artikkelens gjennomgang av delstatene er USA geografisk sterkt delt, og uansett hvem som vinner valget vil opp mot halvparten av velgerne og rundt halvparten av delstatene ha stemt mot den nye presidenten. Mest sannsynlig vil under 50 % av de som avga stemme og under 30 % av de stemmeberettigede ha stemt for den nye presidenten.

Underlagstallene fra meningsmålingene viser enda dypere splittelser i den amerikanske befolkningen. Etter alt å dømme vil et klart flertall av de mannlige velgerne stemme for Trump og et klart flertall av de kvinnelige stemme for Clinton. Rasespørsmål har vært mer fremme enn i de siste valgkampene, og man ser tankevekkende store forskjeller i velgernes preferanser ut fra etnisitet. Dette gjelder særlig i det dype sør, hvor tidligere historie for rasesegregering fortsatt kaster lange skygger. Til kort illustrasjon går Trump mot en sikker seier i delstaten Louisiana selv om han der trolig vil få stemmene til under 5 % av de svarte velgerne. Uansett hvem som vinner presidentvalget i 2016 får den nye presidenten en lang og kronglete vei frem til et eventuelt gjenvalg i 2020 – og en enda lenger vei frem til å gå inn i historien som en stor og samlende president.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook