Nå er en Dodge Challenger i en litt uvanlig machofarge til salgs. Faksimile: Finn
Nå er en Dodge Challenger i en litt uvanlig machofarge til salgs. Faksimile: Finn

Tor Raymond: – Noen mener det er «kjerringfarge»

Amerikansk muskelbil i fargen Panther Pink til salgs på Finn.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Dette er en morsom bil som må sees!

Det sier Tor Raymond, eieren av denne 1971 Dodge Challenger. Og det har han nok helt rett i. For det som virkelig gjør at den står ut i myriaden av nyere triste biler i sort/grått/sølv/hvitt er fargen. Rosa! Og ikke la deg lure. Rosa var en farge som Chrysler-konsernet kunne levere på flere spreke biler, og den heter Panther Pink.

– Panther Pink kunne leveres på Challenger, men min bil ble ikke levert rosa, ei heller med 360-motor som står i nå. Originalt var det en 318. Men nå sitter det en nybygd 360 med smidd innmat og nye alutopper og innsug, og en effekt godt utover det som var i den originalt. Det er bare gromme deler i den, og den går veldig bra. Automatkassen er en 904-kasse med Hughes forsterket converter, så denne tåler litt, forteller bileieren.

– Den vekker jo endel oppmerksomhet med denne fargen, og folk er nok litt delte i synet på om dette er et riktig fargevalg til en så macho bil. Noen synes det er kjempekult, og helt riktig, mens andre kaller det en "kjerringfarge". De sistnevnte blir litt forundret når jeg kommer kjørende med langt skjegg og uten hår på hodet, men da sier jeg at fargen er for å komme i kontakt med min myke side, ler Tor Raymond.

Klikk her for å se annonsen på bilen

Challengeren har gått 3000 km etter motorbytte, og er nå til salgs for 240.000 kroner. Challengere er populære biler i Amcar-miljøet, men som med alle andre biler er det høyest verdi på matching numbers biler med Big Block. Derfor blir en som ikke er helt original, og heller ikke kan by på de heftigste BB-motorene, såpass rimelig som dette, og bileieren forteller om stor respons på annonsen.

Interiøret er originalt i bilen. 
Interiøret er originalt i bilen. 

Den vakreste av dem alle?

Dodge Challenger dukket opp høsten 1969 som 1970-årsmodell. Den skulle konkurrere mot biler som Ford Mustang og Chevrolet Camaro i det stadig tøffere Ponycar-markedet, og mange mener at Challengeren (sammen med sitt konsernsøsken Plymouth Barracuda) ble den vakreste ponycar av dem alle.

Dette er den eneste av sitt slag i Norge

Det gjorde heller ingenting at Chrysler-konsernet hadde mengder av voldsomt sterke motorer som kunne bestilles under panseret på Challengeren og Barracudaen. Standard var en sløv 3,7-liters sekser (225 kubikktommer) på 145 hk, fulgt av en 318 V8 (5,2-liter) på 230 hk.

Effektmessig kan 360-motoren som sitter i bilen, by på langt mer effekt enn det var originalt.
Effektmessig kan 360-motoren som sitter i bilen, by på langt mer effekt enn det var originalt.

Disse ga ikke bilen nevneverdige ytelser, men man kunne også få en 340 V8 (5,6-liter) på 275 hk og en 383 V8 (6,3-liter). Sistnevnte leverte 335 hk i R/T-utgaven, og den sporty R/T-utgaven kunne også by på to andre godbiter: 440 V8 (7,2-liter) med 375 eller 390 hk, samt den allmektige 426 Hemi (7-liter) med 425 hk.

Akset fra alle superbiler

Utstyrt med sistnevnte motor var en 1970 Dodge Challenger R/T istand til å akselerere fra alle europeiske superbiler. Det fantes også en T/A-versjon (kun for modellåret 1970), som var en slags gateversjon av Trans-Am raceren som med sin 340 Six Pack hadde 290 hk. Car Craft testet en Challenger R/T med 440 Six Pack med automat og standardutveksling på 3.23:1. Det holdt til en kvartmilstid på 13.62 sekunder. Hemi-utgaven ble målt til 13,1 sekunder med fire-trinns manuell.

Nå skal Mercedes gjøre noe helt nytt

Challengeren fotografert under et Amcar-treff på Lillehammer. 
Challengeren fotografert under et Amcar-treff på Lillehammer. 

Til sammenligning klarte superbilen Maserati Ghibli kvartmilen på 15,1 sekunder, mens en De Tomaso Pantera brukte 14,5 sekunder. Mer vanlige europeiske sportsbiler som f.eks BMW 2800 CS brukte 17,4 sekunder, Mercedes-Benz 280 SL brukte 17,1 sekunder, Jaguar E-Type brukte 15,7 sekunder og Porsche 911E brukte 16 sekunder blank. Kongen av europeiske superbiler var i 1970 Lamborghini Miura S, og den brukte 13,9 sekunder når Road & Track testet den.

Mindre effekt

Motorutvalget for 1970 fortsatte for 1971, men til modellåret 1972 var det nye tider. Big Block motorene forsvant, mens de andre motorene fikk mindre effekt grunnet lavere kompresjon. Det betydde at man bare kunne velge mellom 225 sekseren på 110 hk, 318 V8 på 155 hk og 340 V8 på 240 hk. 1972-modellen hadde også ny grill og bakende, som ikke ser like tøft ut som de to første årgangene, og dette kombinert med mangelen på sterke motorer, gjør at samlere ikke har brydd seg stort om 1972-1974 modellene.

Sekseren forsvant i 1973, og 340-motoren ble erstattet av en 360 V8 (5,9-liter) på 245 hk i 1974. Her er det verdt å merke seg at fra og med 1972, begynte man å måle motoreffekten som vi gjør nå, nemlig med alt tilleggsutstyr påmontert. Det gjorde man ikke før 1972, så det er lett å la seg blende av tallene. På den andre siden hadde man pga forsikringskrav interesse av å innrapportere for lave tall, slik at effekten for mange av de sterkeste motorene er oppgitt vel konservativt i enkelte tilfeller.

Snart kan denne være historie