LENE MARIE (30) SLUTTET Å SPISE FOR 20 ÅR SIDEN:

– Når jeg ser meg selv i speilet ser jeg et beinrangel og et lik

Ti år gammel sluttet fotograf Lene Marie Fossen (30) å spise. Nå håper hun fotograferingen kan bli hennes vei ut av sykdommen.

Fotograf Lene Marie Fossen (30) var bare ti år gammel da hun sluttet å spise. Hun var så redd for tiden, og for å bli voksen.

Nå stopper hun tiden med kameraet sitt, og håper bildene en dag vil befri henne fra sykdommen som har hatt et fast grep om henne i tjue år.

– Jeg har alltid vært en engstelig og tenkende sjel. Som barn var det så mange spørsmål jeg ikke fant svar på, forteller Lene Marie.

– Ved å slutte å spise hadde jeg i hvert fall kontroll på én ting, fortsetter hun.

Fossen ble først intervjuet av NRK Vestfold.

Ville være barn

Angsten for å bli voksen og tanken på alle valgene man må ta ble etter hvert så overveldende at Lene Marie ville stoppe det.

– Jeg har fortsatt problemer med å ta valg, innrømmer hun.

– Men når jeg fotograferer, blir alt annerledes. Jeg er ikke lenger så «snill pike» og opptatt av at alt må være perfekt.

For noe skjedde da Lene Marie fikk et kamera av foreldrene i konfirmasjonsgave:

– Foreldrene min har alltid vært flinke til å ta meg med på reiser. Om jeg har vært aldri så syk, så har de tatt meg med. Og da har fotografering blitt en naturlig del av reisen, forteller hun.

– SKJØNNHETEN I SMERTEN. Nylig turte Lene Marie å adressere smerten og det destruktive i sykdommen sin gjennom en serie sterke selvportretter tatt på et nedlagt leprasykehus på Chios. FOTO: Lene Marie Fossen
– SKJØNNHETEN I SMERTEN. Nylig turte Lene Marie å adressere smerten og det destruktive i sykdommen sin gjennom en serie sterke selvportretter tatt på et nedlagt leprasykehus på Chios. FOTO: Lene Marie Fossen

Sterke portretter

Portrettet har blitt hennes spesialitet, og gjennom årene har det blitt hundrevis – kanskje tusenvis – av dem; øyeblikk fanget for evig på utallige reiser til Italia, Egypt, Tunisia, og til favorittøya Chios i Hellas.

Med kamera i hånden har Lene Marie aldri vært redd for å ta avgjørelser.
Hun vet akkurat hva hun vil ha, og hun – som i lange perioder har gjemt seg bort fra omverden – kvier seg ikke lenger for å ta kontakt med fremmede.

«MARIA». – Jeg liker mennesker som har levd liv, sier Lene Marie. Dette er Maria, en av mange som har latt seg portrettere av Lene Marie på Chios.
FOTO: Lene Marie Fossen
«MARIA». – Jeg liker mennesker som har levd liv, sier Lene Marie. Dette er Maria, en av mange som har latt seg portrettere av Lene Marie på Chios. FOTO: Lene Marie Fossen

– Jeg har alltid vært interessert i mennesker og i å bevege meg utenfor allfarvei. På reisene mine har jeg møtt mennesker som ikke har så mange fordommer som dem jeg har møtt her hjemme.

«Ta deg sammen!»

Den tynne kroppen, kjeven som ikke har vokst, tennene som ikke står i forhold til det lille ansiktet; slik har sykdommen preget henne og gjort seg synlig for omverden. Og omverden er ikke alltid like nådig. «Kan du ikke bare spise?», er et spørsmål Lene Marie ofte møter.

– Folk ser en anorektiker og tenker at du er en som kikker i speilet og ser på deg selv som tjukk. Det gjør ikke jeg. Jeg ser at jeg ser ut som et beinrangel og et lik. Hadde det bare vært å spise så hadde ikke dette vært en sykdom, forteller 30-åringen oppgitt.

Hun mener at folk ofte ser på spiseforstyrrelser som noe selvforskyldt:

– Får du kreft, får du automatisk sympati. Men har du en spiseforstyrrelse, ser mange på det som en egoistisk ting. De skjønner ikke hvorfor du ikke bare kan «ta deg sammen».

«ALKOHOLIKEREN». Lene Marie møtte alkoholikeren Marinus på Kreta og tok en hel serie portretter med ham. <br>FOTO: Lene Marie Fossen
«ALKOHOLIKEREN». Lene Marie møtte alkoholikeren Marinus på Kreta og tok en hel serie portretter med ham.
FOTO: Lene Marie Fossen

Unik tilgang

Det har vært annerledes på reise. De siste årene har Lene Marie sett Chios endre seg fra et uberørt paradis hvor tiden «står stille», til et sted hvor mennesker på desperat flukt fra krig og elendighet hopes opp, uten mulighet for å komme seg videre.

Kanskje har de har hatt nok med seg selv eller kanskje er folk bare mer åpne enn her hjemme. Lenes opplevelse er at fremmede mennesker har åpnet seg for henne og gitt henne et unikt innblikk i deres liv.

– Kanskje har jeg en fremtreden som er mindre truende. Jeg har hørt om fotografer som er blitt jaget av de samme menneskene som jeg har fått lov til å fotografere. Og jeg får svært sjelden spørsmål om hva det er som feiler meg, sier hun.

Lager dokumentar

Regissør Espen Wallin (44) har fulgt Lene Marie i tre år, og er i sluttfasen på en dokumentarfilm om henne. På en tur til Lesvos nylig var han vitne til hvor hardt hun jobbet da hun fotograferte flyktninger som akkurat hadde ankommet øya.

– Hun jobbet uten stans i tolv timer – og det var samtidig som at hun hadde bronkitt og en skade i menisken, ler han.

PÅ JOBB PÅ CHIOS: Lene Marie jobber hardt med hvert eneste bilde hun tar. FOTO: Espen Wallin
PÅ JOBB PÅ CHIOS: Lene Marie jobber hardt med hvert eneste bilde hun tar. FOTO: Espen Wallin

Resultatet av alt det harde arbeidet og det unike blikket hennes utallige sterke portretter av mennesker som alle forteller en sterk historie.

Modige selvportretter

Lenge har Lene Marie fotografert andre mennesker. For tre år siden vendte hun for første gang kameraet mot seg selv.

– Det var en fotografvenn av meg som sa jeg burde prøve. Først tenkte jeg «nei, æsj». Men så begynte jeg å fotografere rom, spor av mennesker, og etter hvert prøvde putte jeg meg selv inn i rommene.

GJENSKAPER BARNDOMMEN: Lene Marie mistet mye av barndommen da hun ble syk. <br>I de første selvportrettene hennes forsøker hun å finne tilbake til den. Dette er et bilde fra en kommende dokumentar om 30-åringen. FOTO: Espen Wallin&nbsp;
GJENSKAPER BARNDOMMEN: Lene Marie mistet mye av barndommen da hun ble syk.
I de første selvportrettene hennes forsøker hun å finne tilbake til den. Dette er et bilde fra en kommende dokumentar om 30-åringen. FOTO: Espen Wallin 

Da Lene Marie ble syk, mistet hun en stor del av barndommen. Gjennom de første portrettene prøvde hun å gjenskape barndommens rike. Det resulterte i lyse, nostalgiske bilder med et barnslig uttrykk.

Nylig turte hun å bevege seg mer over i det vonde og mørke gjennom en serie selvportretter tatt på det nedlagte leprasykehuset på Chios.

– De går mer rett på sykdommen, på det destruktive og smerten. Likevel er det håp i bildene. Korset på veggen, de magiske fargene i det blå portrettet. Noen sa de viser skjønnheten i smerten. Det er slik jeg ser det også, sier Lene Marie.

FLYKTNINGBARN PÅ CHIOS. Desperate mennesker på flukt fra krig strømmer til Lenes øyparadis Chios. – Selv om jeg var der på ferie og ikke hadde tenkt å ta bilder, kunne jeg ikke la være. FOTO: Lene Marie Fossen
FLYKTNINGBARN PÅ CHIOS. Desperate mennesker på flukt fra krig strømmer til Lenes øyparadis Chios. – Selv om jeg var der på ferie og ikke hadde tenkt å ta bilder, kunne jeg ikke la være. FOTO: Lene Marie Fossen

Ikke lenger «den syke»

I begynnelsen av oktober oppnådde 30-åringen noe hun knapt hadde turt å drømme om. Bildene henne stilles ut på Gallerii i Tønsberg i oktober og november, og anerkjennelse strømmer til fra mange hold.

Mer enn noensinne aner Lene et håp om å bli frisk en dag, og at fotograferingen er nøkkelen.

– Det er ekstra tilfredsstillende at Morten Krogvold skrøt av bildene mine uten å vite at jeg er syk. Jeg føler at jeg for første gang blir sett som noe mer enn «den syke». Det har vært kjempetøft, men det er som om jeg er utstyrt med en styrke.

– Jeg har aldri hatt lyst til å dø, jeg ser alltid et håp. Det er sånn jeg har klart meg, og det er foto som driver meg, avslutter hun.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook