#

2SITERT

Eva skulle dø, men ønsket frisk luft en siste gang

Foto: NTB Scanpix.
Foto: NTB Scanpix.
Døden er mer enn en kropp som slutter å fungere, skriver Astrid Rønsen som er leder i Hospiceforum Norge.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det er alltid flere måter å se ting på, også døden.

Døden er egentlig ikke noe annet enn helt naturlig: En kropp som slutter å fungere. Det vil skje oss alle, noen unge, mange eldre.

For legene er kroppen kanskje en kreftpasient det ikke er håp for. For sykepleierne er kreftpasienten kanskje et menneske med et navn, som Eva.

Eva er noens mor. For Evas barn er det uutholdelig å se moren bare ligge stille og sakte men sikkert forsvinne.

Evas barnebarn forstår ikke helt hvorfor mormor bare ligger der. Hun som egentlig vil leke med dem.

Evas mann Knut mener hver dag Eva fortsatt lever er en befriende utsettelse av det som kommer. Det har vært de to gjennom 50 år, og nå vet han ikke hvordan han skal klare seg uten henne.

Og aller viktigst, Eva er Eva. Hvordan ønsker hun at den siste tiden skal være?

Det er dette vi som jobber på hospice er opptatt av. Når en person er døende, er han eller hun først og fremst fortsatt et menneske. Eva er mer enn en sykdomsdiagnose eller en samling symptomer. Hun lider, og Evas tilstand må forstås gjennom hennes fortelling.

Det er her vi i hospice bryter med det tradisjonelle helsevesenet. Vi bringer ulik forståelse og kunnskap til pasienten og familien, slik at de selv står fritt til å velge. Alvorlig syke og døende skal ikke måtte tilpasse seg ekspertenes systemer og rammer.

Hospice er en internasjonalt velprøvd, respektert og anerkjent løsning for å sikre nettopp dette: En verdig og trygg siste tid i de omgivelsene den døende selv ønsker. I tillegg avlaster ordningen sykehus og sykehjem.

Dersom idealbildet av «den gode død» er at pasienten skal «sovne stille inn» uten synlig kamp, er det nærliggende å tenke at medisiner for å sove er det pasienten trenger. Det er lett å trekke paralleller til andre deler av helsevesenet hvor medisinering av uro er løsningen.

Men hva vet vi som helsepersonell om hva som er best for den syke og døende pasienten?

Hvordan vi skal dø er vel for dem av oss som selv kan velge, vårt aller siste livsønske?

Når vi på hospice møter mennesker i denne viktige delen av deres livsreise, lytter vi til deres fortellinger og støtter dem i deres livsvalg. Hva er viktig for akkurat denne pasienten og dens pårørende? Hva vil han eller hun fylle livets neste dag med?

Da løfter vi blikket fra behandlingsmanualer og prosedyrer for slik å se personen.

Jeg spurte Eva, jeg.

– Hva har du lyst til?

Hun hadde lyst til å ta en tur ut. Hun hadde ikke kjent frisk luft på mange uker. Eva var sengeliggende og veldig svak, og trodde at hun hadde vært utenfor døren for siste gang.

– Da synes jeg vi skal gå ut en tur, sa jeg.

Tre av oss rullet henne ut i sengen. Alt av stativer og medisinsk utstyr var med. Vi tok henne med så langt ut på tomten at vi ikke så inngangen til hospicet.

Jeg spurte om hun ville ha et av de modne bringebærene som vokste der. Hun sa hun gjerne ville, men at hun ikke kunne, ettersom hun hadde sonde. Men kunne hun ikke få likevel? Klart hun kunne. Hun var i livets siste fase og ba om å få smake årets bringebær.

Hun spiste et par bær. Hele kroppen hennes viste hvordan hun smattet og koste seg med smaken av nyplukket bær der hun lå i sommersolen. Hun bestemte selv når det var nok, og hun ville tilbake på rommet sitt. Der sovnet hun rolig.

Noen dager senere døde hun fredelig.

Slik hun selv ønsket det.

Et slikt verdig tilbud ønsker vi at alle døende i Norge skal få. I de kommende generasjonene skal 25.000 flere nordmenn dø hvert år. Helseminister Bent Høie har tatt til orde for at døende og alvorlig syke mennesker må få flere valgmuligheter og et bedre tilbud.

Det gleder oss at regjeringen vil at flere skal få fullføre livet sitt på en verdig måte, og vi er klare for å bidra til at det ikke bare blir tomme løfter.

Lik TV 2 Nyhetene på Facebook