Linn (18) fikk spiseforstyrrelse da hun var 12 år gammel: – Jeg så ut som et levende skjelett

Nå forteller 18-åringen sin historie i Tenåringenes hemmelige liv.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Da Linn Solvang (18) var tolv år gammel utviklet hun en spiseforstyrrelse. På det verste veide hun ikke mer enn 20 kilo.

I fredagens episode av Tenåringenes hemmelige liv deler Linn åpenhjertig sin historie.

– Spiseforstyrrelsen gjorde at jeg var ganske langt nede, både fysisk og psykisk. Jeg kjøpte klær på barneavdelingen fordi alt var for stort. Jeg var hos en lege som fortalte at jeg veide mindre enn datteren hennes på tre. Da er det klart at det går opp noen lys underveis om at det ikke er bra, sier hun i programmet.

Visste ikke om hun ville overleve

Linn beskriver tiden med spiseforstyrrelsen med at hun hadde det så vondt at hun ikke klarte å ta tak i det. Hun hadde heller ikke krefter til å følge opp skole eller venner.

På ett tidspunkt ble hun så dårlig at legene ikke visste om hun ville overleve.

– Jeg klarte ingenting. Jeg klarte nesten ikke være på skolen. Jeg var der halve dager, og så gikk jeg hjem. Jeg sov veldig mye. Man var så sliten. Man spiste jo ikke noe, som man klarte nesten ikke være våken. Nesten alt av muskulatur manglet, så man var jo egentlig bare et levende skjelett. Jeg så ikke ut, forteller 18-åringen.

Fant mestringsfølelsen i stallen

Etter hvert begynte Linn å ta opp barndomshobbyen, nemlig riding. Hun gikk oftere og oftere i stallen.

– På ett tidspunkt var det det eneste i løpet av dagen som gjorde at man følte litt mestringsfølelse. Det å få være litt i stallen og få det avbrekket, få litt mestringsfølelse og ikke bare føle at man mislykkes på alle områder, det var en veldig god følelse, sier hun.

– Da jeg var syk var jeg sjelden i stallen alene. Da hadde jeg ofte enten en venninne eller en mor som var der. De stod jo nesten og gråt av at jeg ikke klarte det, jeg fikk det jo ikke til. Jeg klarte ikke løfte noe, for eksempel, musklene bare stod og skalv. Egentlig ville de jo bare hjelpe meg, men de lot meg holde på. Da jeg var ferdig, sov jeg gjerne et par timer etterpå, for jeg var jo helt utslitt, fortsetter hun.

– Dyr dømmer deg ikke

For Linn, har stallen betydd alt. Det var lettere for henne å forholde seg til hester enn til mennesker, på mange måter.

– Det å få lov til å bli sterkere ved å jobbe med dyr som ikke dømmer deg og som ikke har noen form for fordommer ... Det var veldig godt. Jeg opplevde at det var en stor grunn til at jeg ble frisk.

– Sår man bærer med seg

Selv om 18-åringen på ett tidspunkt var døden nær, har hun kommet seg og blitt frisk.

– I dag har jeg det veldig bra. Det med spiseforstyrrelsen har jeg lagt litt bak meg. Jeg er på en måte ferdig med det. Det er ikke en del av meg. Men det er klart at når folk ser meg nå, så ser de ikke det jeg har vært gjennom. De ser bare en vanlig jente som driver med mye. Den perioden er over, men det er jo sår som man bærer med seg ennå, sier hun.

Hun driver fortsatt med hest, samtidig som hun er peronlig trener, går på skole, jobber og konkurrerer i fitness.

Til tross for at timeplanen er fullstappet, har hun ingen planer om å slutte å gå til stallen.

– Etter den perioden hvor det betydde så mye for meg, så har jeg fortsatt. Da får man heller bruke litt flere timer i stallen og stå opp litt tidligere!