Tamarin Varner (t.v) ble spyttet på av gutter på trikken. Artikkelforfatter Marianne Knudsen til høyre. Foto: Privat
Tamarin Varner (t.v) ble spyttet på av gutter på trikken. Artikkelforfatter Marianne Knudsen til høyre. Foto: Privat

Jeg er rullestolbruker. Jeg blir sett på som invalid og ikke minst som hemmet

Da venninnen min skulle gå av trikken, spyttet to menn på henne, skriver CP-rammede Marianne Knudsen (16).

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg ser meg rundt. Jeg kan se bladene ruske i vinden, jeg kan se køer med biler, travle mennesker og fulle busser. Alt er som en vanlig morgen, slik er de fleste morgener for alle, men jeg ser en ting som de fleste andre ikke ser.

Jeg ser blikk, blikk som borer seg inn i meg, blikk som forteller meg at jeg ikke er bra nok, blikk som forteller at jeg er noe annerledes, noe som ikke passer inn.

Jeg opplever å ikke få komme inn, jeg opplever å ikke bli tatt på alvor og jeg opplever å bli satt i bås.

Jeg er en rullestolbruker. Jeg blir sett på som en bruker, som en invalid og ikke minst som hemmet.

Gina Krog, forkjemper for stemmerett, likestilling og de samme mulighetene for kvinner som menn, hun var høvdingen i norsk kvinnebevegelse.

Nelson Mandela var forkjemper for likestilling og verdighet for alle mennesker uansett rase. Ingen forskjellig skole, busser og behandling, han ville forene menneskene og at vi skulle se verdigheten i hverandre.

Jeg heter Marianne Knudsen, og jeg er en forkjemper for funksjonshemmede.

I dag er det store skiller mellom funksjonshemmede og funksjonsfriske. Dette er skiller som skaper forstillinger om at funksjonshemmede er noe egenartet, egne grupper med mennesker.

Det starter tidlig med barn som mister muligheten til å gå på vanlig skole fordi de blir plassert i spesialskoler for «slike» som dem. Det gjør meg så trist at oppegående barn med ambisjoner, drømmer og ressurser mister muligheten sin til å bli det de ønsker. I dag er får tre av ti funksjonshemmede barn irrelevant undervisning og de møter en stengt dør på 80 prosent av skolene i Norge, kun fordi de er funksjonshemmet.

Jeg blir så trist over at de blir en del av et system som glemmer at de barn.

Når jeg tar bussen er det bare én rullestolplass, noe som gjør at jeg ofte ikke får være med. Det er også hverdagskost at mannen på bussen ikke stopper eller lyver om at det er fullt. Ingen sier noe. Ingen tør. Det samme gjelder på offentlige steder som kino, teater osv. Det gjør at jeg føler meg som en byrde.

Tamarin Varner

CP-rammede Tamarin Varner ble fredag kveld spyttet på av en ung mann på trikken i Oslo. Ungdommen hadde sittet med en vennegjeng og ledd av Varner, tilsynelatende fordi hun har CP. Varner hadde ikke gjort noe som fremprovoserte handlingen.

– Den ene sa til kompisene sine: «Se på henne», og da tenkte jeg å overse det. Det er slike blikk og kommentarer jeg som funksjonshemmet får, det er jeg vant til. Jeg snur meg mot vinduet, og da jeg snur meg tilbake for å gå av, spytter han ene på meg helt uten videre, sier Varner til TV 2.

Varner er venninne av Marianne Knudsen, som har skrevet teksten ved siden av. Saken er anmeldt til politiet.

Jeg blir så trist over at funksjonshemmede må finne en annen type transport, dra en annen plass enn på teateret og ofte ta bakveien inn.

I hele min oppvekst har mitt andre navn vært bruker. Jeg har alltid oppholdt meg på institusjon i flere dager i måneden med psykisk utviklingshemmede på grunn av mangel nok timer med assistanse hjemme. Dette handler om min verdighet, penger og makt. I slike institusjoner blir funksjonshemmede isolert fra resten av samfunnet og plassert i grupper.

Jeg blir så trist når systemet sitter med makten til funksjonshemmedes liv i deres hender og misbruker den fordi de «vet» at det er det beste for slike.

På fredag var jeg sammen med ei god venninne av meg som heter Tamarin. Tamarin har cerebral parese (CP), akkurat som meg. Hun har spasmer i kroppen sin som gjør at hun får ufrivillige bevegelser. På trikken fredag kveld var det to menn som begynte å le av henne, hun ignorerte det fordi hun er vant til det.

Da hun skulle gå av bussen, bøyde han ene seg fram og spyttet henne i ansiktet.

Gjorde dere det fordi hun en del av gruppen?

Fordi hun har CP? Og derfor er det greit å spytte på henne? Det gjør meg ikke bare trist, dette gjør meg sint!

Nå skal disse skillene brytes ned. Nå er det slutt på å bli plassert i forskjellige skoler og forskjellige busser. Nå er det slutt på å ikke få komme inn. Nå er det slutt på å bli kalt bruker, nå vil jeg bli kalt ressurs!

Kjære Tamarin, jeg vet du følte deg uverdig. Jeg vet du følte deg skitten.

Du er ikke alene Tamarin, Hold hodet hevet, du er verdig!

Jeg kommer ikke til å gi meg før hatytringer, diskriminering og sinnet jeg har inni meg, erstattes med likeverd.