Forventningene er skyhøye når Donald Trump og Hillary Clinton møtes til debatt natt til tirsdag. Det blir den første debatten mellom de to presidentkandidatene. Foto: AFP Photo 
Forventningene er skyhøye når Donald Trump og Hillary Clinton møtes til debatt natt til tirsdag. Det blir den første debatten mellom de to presidentkandidatene. Foto: AFP Photo  Foto: Desk

Etter debatten vil verden ha forandret seg

Debatter har avgjort presidentvalg tidligere. Hva kan vi vente oss i natt?

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Med det første møtet mellom Hillary Clinton og Donald Trump blir et års valgkamp destillert til politisk drama på en og en halv time.

Det er et krasj mellom verdenssyn og verbal stil vi kanskje aldri har sett tidligere. Med stadig jevnere meningsmålinger stiger også spenningen.

Vil Trump si noe så vanvittig at den brede majoriteten endelig får avsmak? Eller vil Clinton bli stående og gape etter luft slik Trump etterlot både Marco Rubio og Jeb Bush i primærvalgkampen?

Fra filosofi til ordskyts

Uansett spekuleres det i at dette kan bli det mest sette TV-programmet i USAs historie. I så fall slår det Super Bowl, finalen i amerikansk fotball, som nådde 114 millioner seere i 2015. Selv om kanskje ikke like høy andel av befolkningen vil sitte benket foran radio eller grovkornet TV som de gjorde på 60-tallet mellom Nixon og Kennedy, vil tweets og debattklipp på sosiale medier sette nye rekorder. Dessuten vil verden følge debatten, også ivrige nordmenn. Den starter klokken 03.00 for oss, men blir garantert å se på TV 2 Nyhetskanalen og andre steder i døgnet som følger.

Som Hallvard Notaker beskriver godt i sin ferske bok har debattene vært gjenstand for stadige konflikter og forhandlinger. Selve «ur-debatten» er da den senere landsfaderen Lincoln debatterte mot Douglas i 1858 – da ikke om presidentskapet, men om en plass i senatet. De arrangerte hele syv debatter. Den ene kandidaten holdt et innlegg på 60 minutter. Så fikk den andre 90 minutter til å svare, før førstemann igjen avsluttet med et kort innlegg – på 30 minutter. Disse etiske og filosofiske utlegningene som kretset om det grunnleggende spørsmålet om slaveri og er blitt et eget begrep, «LB-debate» i amerikansk historie.

Sannsynligvis får vi oppleve noe ganske annet natt til tirsdag.

Tabbene som avgjorde

Den mest beryktede av TV-debattene er mellom Nixon og Kennedy i 1960. Forskere har kranglet i 50 år om Nixon tapte den debatten siden han hadde rennende sminke, svett overleppe, 39 grader i feber, og generelt fremstod som en slesk bruktbilselger – med mindre man da hørte debatten på radio.

Uansett tok det 16 år, og langt inn i TV-alderen før to presidentkandidater våget å møtes til TV-debatt igjen. Ironisk nok kom da Gerald Ford med den merkelige argumentet at Øst-Europa ikke var styrt fra Moskva. En forvirret programleder ba han gjenta budskapet, noe Ford villig gjorde, og hans «No Soviet Domination» er fremdeles regnet som en «major gaffe» – altså et utsagn som får folk til å tvile alvorlig på om de ønsker dette mennesket som president.

Hver valgkamp har sine retorisk fortettede øyeblikk. Da Reagan spurte amerikanerne «Er du bedre stilt i dag en for fire år siden?», traff han en nerve hos velgerne ved inngangen til 80-tallet.

I 2012 sirkulerte det brått ett klipp av Mitt Romney som i et lukket møte hevdet at 47 prosent av velgerne var uinteressante for ham. De var både avhengig av staten og mente de hadde «rett» på støtte. Det ble av mange tolket som et bevis på at Romney var nettopp den livsfjerne og kyniske forretningsmannen som Obama-kampanjens støttespillere fremstilt ham som.

Har Clinton allerede tabbet seg?

Hillary Clinton hadde et slikt øyeblikk nylig, da hun for åpent kamera kalte deler av Trump-supporterne for «deplorables», altså elendige og bedrøvelige mennesker det i grunn ikke finnes håp for. Det er en uskreven regel at man kan angripe motkandidaten, men ikke tilhengerne. Noen har argumentert for at amerikansk politikk nå er så splittet at dette egentlig ikke skader Clinton. Jeg mener det var en stor tabbe.

For det første bekrefter det fortellingen om Hillary som en del av eliten. Ordene falt på en fundraiser i New York foran Clintons rike venner. Den spydige latteren i rommet var like fornærmende som kommentaren.

For det andre har en av hennes sterkeste angrep på Trump nettopp vært måten han generaliserer og skiller folk inn i grupper.

Hvor mye har debatten å si?

Men som med alt annet er forskere dypt uenig om hvor mye slike tabber betyr. Min kollega Hilmar Mjelde mener for eksempel at det er 85,3 prosent sjanse for at en republikaner – til og med Trump – vinner valget og baserer det på en modell som regner økonomi og regjeringsslitasje som de overordnet viktigste faktorene. Ifølge ham er små og store hendelser under valgkampen å regne som støy. Det er de dype trendene som økonomi og hvem som har sittet med makten som avgjør.

Selv mener jeg både debattene og valgkampens støy er viktig. Ikke bare kan det skubbe de mange tvilerne i den ene eller andre retningen. Disse øyeblikkene blir værende som felles eiendom, felles minner, litt som Gro og Kåre-debattene fra vårt eget 80-tall. Det er i grunn ganske åpenbart at de påvirker oss som mennesker og politiske vesen. I tillegg vet vi at presidentdebatten sees av millioner av mennesker, og handler om fremtiden til verdens mektigste nasjon. Om vi kan måle akkurat hvordan de påvirker er et annet spørsmål.

Det eneste sikre er at tirsdag morgen vil verden ha forandret seg – enten litt, eller veldig mye. Hvis en av dem gjør en stor feil vil det bli regnet som fatalt av journalister og kommentatorer.

Siden det tross alt er menneskelig å feile, er kravene til de to debattantene nesten umenneskelige.

Men bare nesten. Det er tross alt verdens tøffeste jobb de debatterer om.