Lungekreftpasienter med spredning behandles i dag med cellegift, men i praksis får alle tilbakefall av sin sykdom. Immunterapi er i flere store kliniske studier vist å være bedre enn en ny runde med cellegift ved slikt tilbakefall, og det er dette Legemiddelverket for et par uker siden konkluderte med burde være standardbehandling i Norge – til pasienter hvor man kan påvise en spesiell markør i svulstvevet.

Vi er derfor overrasket når vi leser innlegget til Anne Lise Ryel på TV2s nettsider for få dager siden, der hun fremhever en ikke-publisert studie hvor man har testet ut immunterapi hos ubehandlede lungekreftpasienter, og der foreløpig informasjon er at man i denne studien ikke fant at immunterapi var bedre enn cellegift målt med visse parametre. Imidlertid er det en annen stor studie, hvor heller ikke alle data er presentert, som viser at immunterapi faktisk gir bedre overlevelse enn cellegift også hos ubehandlede lungekreftpasienter. I den sistnevnte studien har man brukt markører og gjort et annet utvalg av pasienter enn i studien Ryel nevner. Det er altså avgjørende hos denne pasientgruppen å velge ut de pasienter med høy sannsynlighet for immunterapi-effekt.

Det som nå diskuteres, og som Beslutningsforum skal ta stilling til mandag 26/9, er behandling etter tilbakefall. I disse studiene er det vist at dobbelt så mange pasienter er i live etter ett år hvis de er behandlet med immunterapi sammenliknet med cellegift. Forskjellen etter 18 måneder er enda større. Det er hevet over enhver tvil at behandlingen er mer effektiv enn cellegift i en tilbakefallssituasjon. Det er lite bivirkninger, så bivirkningsprofilen alene kunne være grunn god nok for å bruke immunterapi framfor cellegift –om effekten på kreften hadde vært lik. Men effekten er altså bedre.

Når det er sagt, er det også helt klart at mange pasienter ikke har effekt av behandlingen. Dette gjelder både immunterapi og cellegift. Årsaken til dette er ukjent, og mye forskning pågår for å lære mer om det. Vi er derfor helt enige med Ryel at man må fortsette forskning som fokuserer på å finne markører som kan forutsi hvilke pasienter som vil ha god nytte av immunterapi og hvem som vil ha bedre nytte av annen behandling. Slike markører vil kunne muliggjøre persontilpasset behandling med immunterapi. Medikamentet som nå nylig er funnet å være kost-nytte-effektivt av Statens Legemiddelverk, har en slik biomarkør (PD-L1), og kun pasienter som har denne markøren i kreftcellene vil kunne få behandlingen. Dessverre er ikke dette en optimal biomarkør. Et høyt nivå av denne markøren øker sannsynligheten for god effekt av behandlingen, men selv om man har denne markøren er det en risiko for at man ikke har effekt, og også noen pasienter uten denne markøren kan ha god effekt. Forskningen må altså fortsette!

Til tross for at immunterapi ikke er en mirakelkur eller «quick-fix» for lungekreft, mener vi det er viktig å framheve at dette er et betydelig framskritt for pasientene.