Thorir Hergeirsson: – Vi må ikke dytte foreldrene ut av idretten

– Jeg blir imponert over alle som vet så godt hvordan ting skal gjøres. Jeg mener det er flere veier til et mål. Det er viktig å finne sin måte å gjøre det på. En kan lære av andre, men hva er styrken i måten vi har bygget opp den norske idretten på? Vi må i hvert fall passe på å ta vare på det som fungerer!

Det sier landslagssjef for Norges håndballkvinner Thorir Hergeirsson, mens debatten raser om talentutvikling i norsk fotball.

Landslaget faller som en stein på FIFA-rankingen og alarmen ljomer i ulike miljøer.

Etter Per Joar Hansens europaturné der han så hva man gjør for å få frem talenter i andre nasjoner, så er temaet igjen rødglødende.

Mens fotballen sliter med å få frem de store talentene, så har ikke dette vært noe problem i håndballen.

Der har kvinnene klart å holde seg i verdenstoppen, mens herrene har tatt steget helt opp de siste årene.

– Jeg vet jo for lite om hva fotballen gjør, så jeg skal ikke mene noe om hva de kan lære av oss. Vi har så mye å lære selv. Vi skal ikke slå oss på brystet og si at vi er så bra. Vi er også en del av den norske idrettsmodellen, som er som en sveitserost. Den er full av hull. Det er tilfeldig hvem som får gode trenere og hvem som er mer uheldig. Plutselig kommer det opp en årgang i en klubb, som har hatt kunnskapsrike foreldre. Så kommer det neste år en årgang som ikke er så heldig med foreldrene. Selv om det jobbes med trenerutdanning, så har vi en vei å gå, forklarer Hergeirsson.

Bohinen mener det må stilles tøffere krav til seksåringer

Han har fått med seg ønskene om å profesjonalisere trenere i barneidretten. At man ønsker å lønne gode trenere for å gi barna mer kompetente ledere. Han er ikke så sikker på at det nødvendigvis vil føre til at man får frem flere storspillere på sikt.

– Vi har en idrettsmodell som i større grad er bygget på frivillighet enn andre steder. Det har sine fordeler og sine ulemper. Skal en hente inn erfarne trenere i barneidretten, så må det tilføres langt større midler inn i idretten. For skal de trenerne leve av det, så snakker vi om ganske store kostnader for norsk idrett. Jeg ser ikke det komme slik økonomien er i norsk idrett. Men det er en mulighet. Når vi snakker om barne- og ungdomshåndball i Norge så tror jeg at det ikke nødvendigvis er sånn at du må være en erfaren trener eller ha masse erfaring. Det er viktigere at du er en god pedagog. Hvis du kan grunntingene i håndball og du er pedagogisk utdannet, så er det vel så viktig. Det handler om å bygge mestringsmiljøer og skape trivsel. Lære ungdommer å oppføre seg skikkelig og være ordentlig med hverandre. Og å skape et læringsklima som er en forutsetning for mestring. Det er mange dyktige foreldre der ute, som gjør en fantastisk jobb, sier han.

Hergeirsson er redd mye av engasjementet blant foreldre i norsk idrett vil forsvinne dersom de blir satt på sidelinjen. For det handler om å føle tilhørighet til det miljøet barna deres er en del av.

Semb mener de råsterke spillerne overses i talentarbeidet

– Foreldrene er fortsatt en enormt viktig ressurs. Jeg vil ikke ha foreldrene bort. Det finnes foreldre som er egnet for å være trenere. Og de er enormt viktige å ta vare på. Foreldrene er også den største sponsoren i ungdomsårene. Du får bo hjemme, du spiser hjemme og du får låne bilen til mor og far. De legger til rette for at barna deres kan satse på idretten sin. Selv om det selvsagt er områder de ikke skal blande seg i, sier han.

For selv om det er mye å utsette på «sveitserostmodellen», som Hergeirsson kaller den, så mener han at norsk idrett skal være forsiktig med å forkaste den.

– I kvinnehåndball har Norge klart å være i verdenstoppen siden slutten av 80-tallet med denne modellen. Vi skal ta vare på det vi synes er bra. Men vi skal være ydmyke i forhold til å forsterke det. Men det er noe med de miljøene. Med tilhørighet og det å få være med på å skape aktivitet i idrettslaget. Den er det ikke sikkert du har like sterk dersom du skal kjøpe trenere og dytte ut foreldrene. Jeg vil ikke være med på at vi da vil gjøre idretten vår så mye bedre, mener han.

Men han er ikke avvisende til å få inn personer med fagkunnskap i utviklingsmiljøer.

Hangeland advarer talenter mot å bli proffer for tidlig

– Vi skal i hvert fall være flinke til å ta vare på de flinke og engasjerte folkene vi har, men det ville selvfølgelig være fint hvis en kunne forsterke ungdomsmiljøer med trenere som har fagkunnskap. Men jeg tenker litt annerledes i forhold til å få inn proffe folk så tidlig. Den gode pedagogen med gode idretts- og treningskunnskaper. Den vil være en forsterkning for de fleste miljøer. Men det vil koste enormt. Og hva skjer da med det store engasjementet? Foreldrene er kanskje den viktigste ressursen. Litt av greien er å få lov til å være med. Medlemstall er ekstremt viktig. Får vi færre medlemmer dersom foreldrene blir skjøvet ut? Da får vi i så fall mindre inntekter, forklarer han.

En annen ting som irriterer ham i norsk barne- og ungdomshåndball, som han også tror er svært utbredt i fotballen, er det store fokuset på resultater. Tid og ressurser blir brukt på at man skal vinne neste kamp og turnering. Laget blir også disponert utfra hvordan kampbildet blir.

– Det bekymrer meg. Det er påfallende tidlig fokus på å vinne, og det blir fort mye stress når de taper. Jeg vil ha større utviklingsfokus. Jeg tipper at det er mye det samme i fotballen. Når det er resultatfokus så forsvinner mye av læringsmomentene. Det mener jeg er en nøkkel i talentutvikling. Det er selvfølgelig sånn at barna har lyst til å vinne, og det er flott. Men trenerne skal ha fokus på å utvikle ferdigheter.

– Jeg kunne veldig godt tenke meg et langt større utviklingsfokus. Da hadde vi vært bedre på alle parametere, tror jeg. Vi hadde holdt ungdommene lenger i idretten. Vi hadde hatt flere utøvere, som igjen gir flere inntekter. Vi ville også fått flere topper, for vi får flere oppunder de beste, forklarer han.

Ny undersøkelse: Disse klubbene er best på talentutvikling

Han har sett nok trenere som lar enkelte spillere sitte hele kamper på benken fordi seieren kan glippe om de kommer på banen.

– Det er ingen som synes det er gøy å sitte på rumpen når de driver idrett. Det er ingen av dem som spiller mye som har vondt av å sitte seg ned innimellom heller. Blir du sittende på benken i kamp etter kamp, så er veien ut av idretten veldig kort, mener Hergeirsson.

Islendingen vet godt at barna i hjemlandet trener mer enn norske, både i håndball og fotball. Men han er også opptatt av at det ikke bare handler om å trene mest.

– Øker du treningsmengden så kan du bli bedre på kort sikt. Men det holder ikke bare å trene mest. Skal du være i toppen, så må du også trene best. Har du for ensformig trening så vet jeg ikke om det er lurt å trene hver dag, mener håndballsjefen.

Han viser til at flere klubber har hatt et mål om å ta igjen Larvik i norsk kvinnehåndball. Og for å klare dette, så har de forsøkt å kopiere det norsk klubbhåndballs flaggskip har gjort.

– Da blir du bare en dårlig kopi. Det holder ikke. Du må finne på noe som kan gi deg en fordel. For det er umulig å ta igjen noen hvis du bare gjør det samme som de gjør. Da vil de fortsatt ligge et hestehode foran, mener Hergeirsson, som håper flere unge vil gjøre det lille ekstra for å nå toppen.

– Det handler om å ta konsekvensene av de målene en har satt seg. Det er også en kunst. Har du det for godt og behagelig, så er det også en fare. En viss grad av ubekvemmelighet må det være for å lykkes!