AKADEMIKERSTREIK: Sykehusleger streiker for å verne om arbeidstider og ikke risikere for høy arbeidsbelastning. 
AKADEMIKERSTREIK: Sykehusleger streiker for å verne om arbeidstider og ikke risikere for høy arbeidsbelastning. 

– Legene må bruke streik for å kreve arbeidsvilkår andre tar for gitt

Dette er bakgrunnen for legestreiken, ifølge Anne Kjersti Befring.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Anne Kjersti Befring er doktorgradsstipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, og i permisjon fra stilling som juridisk direktør i Legeforeningen.

Akademikerne og Legeforeningen er i streik. Dette blir landets andre store sykehuslege/akademikerstreik, sett bort fra streiken ved Lovisenberg i forbindelse med overgangen fra Virke til Spekter i 2008.

Første gang sykehusleger streiket i Norge, var i 2007, fem år etter at sykehusene var omorganisert til helseforetak, og to år etter et bittert oppgjør mellom Spekter og Akademikerne som hadde vart i 18 måneder og som endte i Arbeidsretten etter avsløringer av hemmelige protokoller som Arbeidsretten kommenterte: «Bestemmelsen i den «hemmelige» protokollen av 12. mai 2005 mellom NAVO-Helse (Spekter) og Dnlf ligger således ikke bare på siden av hovedavtalens forhandlingsordning. Den står også i direkte motstrid til hva som er fastsatt i den «offisielle» protokollen av samme dato». NAVO benyttet navn til Spekter etter denne saken.

Konflikten dreide seg om ansattes sosiale rettigheter som ble utfordret av Spekter. Da de hemmelige protokoller ble avslørt fikk det konsekvenser for ansvarlige på arbeidstakersiden. I det neste hovedoppgjøret, i 2007, var arbeidstid tema, og oppgjøret endte med den første streiken for akademikergrupper i sykehus. Det har siden vært flere konflikter mellom Spekter og ansatte i sykehus, som handler om arbeidstid og sosiale rettigheter. Konflikter og temaer bør undersøkes nærmere for kunnskap om arbeidsmiljøpolitikken som føres.

Krevde å jobbe etter arbeidsmiljøloven

Årets streik må ses i sammenheng med bruddet i forhandlinger og Riksmeklingen i 2014. Temaet var den gang arbeidstid, med høy vaktbelastningen og krav om faste stillinger. Legeforeningen sa den gang at de ønsket at legene skulle arbeide som andre i henhold til arbeidsmiljølovens regler dersom ikke forholdene rundt arbeidstid ble forbedret i sykehus.

Siden 2007 hadde Legeforeningen dokumentert uheldige virkninger av at halvparten av sykehuslegene var midlertidig ansatt, i snitt til de er 41 år gamle. Til tross for løfter fra tidligere helseministre, viste ikke eier noe hastverk med å iverksette implementering av faste stillinger, slik hovedregelen er i norsk arbeidsliv. Faste stillinger er noe de fleste arbeidsgivere i virksomheter, og særlig i kompetansevirksomheter med høy risiko, vil ønske, for å skape stabilitet og grunnlag for et godt arbeidsmiljø.

Faste stillinger har betydning for tryggheten til pasienter, at helsearbeidere våger å si ifra om risiko i pasienttilbudet uten å risikere å ikke få forlenget et vikariat, ev. å måtte avbryte et løp mot spesialistgodkjenning. Kostnaden med å ta ansvar for å si ifra blir for stor. At arbeidstakersiden må kreve faste stillinger i et hovedoppgjør sier mye om hvordan helseforetakene styres, og at vi snakker om et monopol på helsearbeidere og deres spesialistutdanning og på pasienttilbudet som tilbys befolkningen.

Årets streik og arbeidsmiljølovens vern

Streiken handler igjen om arbeidstid, og vaktbelastning i de tre siste månedene av kvinners svangerskap. I Norge skal arbeidsmiljøloven sørge for at arbeidsgivere tilrettelegger for et godt arbeidsmiljø. Derfor har alle arbeidsgivere fått begrenset sin styringsrett av arbeidsmiljølovens vern og ytre grenser for arbeidstid. Det er ikke spesielt for sykehusene og forplikter sykehusene i hvordan tjenesten organiseres.

Det er svært mange brudd på denne lovgivningen. Det som skiller sykehusene fra andre arbeidsplasser, er behovet for vakt og de vide rammene for arbeidstimer legene har, som kollektivt avtalt unntak fra arbeidsmiljøloven. Det kollektivt avtalte unntaket har en historisk forklaring. Det ble avtalt i en tid da det var mulig å hvile på vakt og det var mangel på leger. I dag hadde man neppe avtalt inntil 19 timers arbeidstid i sammenheng med høy aktivitet, og som ofte blir flere timer, og 60 timers uker.

Flere 19-timers vakter i sammenheng

Det er et vilkår i arbeidsmiljøloven at det ikke kan gjøres unntak fra arbeidstidsvernet individuelt. Det må skje kollektivt. I avtalen mellom Legeforeningen og Spekter er det forutsatt at det må skje i samarbeid mellom tillitsvalgte og ledelsen, noe som har vært praksis inntil nylig. Nå er det kollektive unntaket og vernet som er forutsatt, fraveket uten at det er avtalt mellom partene. Ved sykehuset i Østfold er det etablert en praksis som om det foreligger et kollektiv unntak.

Endringen av praksisen skjer uten avtale mellom partene. Arbeidsgiver bruker det kolIektivt avtalte unntaket fra at arbeidsmiljøloven skal gjelde, til å lage en helt ny ordning utenfor arbeidsmiljøloven og forutsetningene for unntaket. Det kan medføre en økt arbeidsbelastning, og ikke det motsatte, som vil være logisk med utviklingen, og at legene må arbeide flere 19 timers vakter i sammenheng.

Når de vide avtalte timegrensene legges til grunn i planleggingen, men erstattes av individuelle avtaler og planer, er det ikke lenger et kollektivt unntak. Det er en hybrid som ikke finnes for noen andre arbeidsgrupper i Norge. I realiteten er forutsetningene for det avtalte unntaket fra arbeidsmiljøloven, bortfalt. Det betyr at legene som andre må arbeide etter arbeidsmiljøloven.

Pasienten blir taper med hard HR

Temaene det har vært konflikt om siden foretaksorganiseringen tok form, gir grunn til å spørre om hvordan eier styrer sykehusene. Tar man med det høye konfliktnivået i helseforetakene, tegnes et bilde av en konfliktorientert personalpolitikk som vil svekke driften og utviklingen av helseforetakene. Og at det er skapt en kultur blant eier og toppledere i helseforetakene som slutter opp om konfliktlinjen.

En liten gruppe toppledere har hatt stor innflytelse på hvordan sykehusressursene skal benyttes og på arbeidsmiljøpolitikken. Konfliktlinjen er kostbar og gir tapere – og befolkningen og pasienten taper mest: mulighetene for å utvikle en god sykehustjeneste. De samme som betaler skatt for å få disse tjenestene.

Opptakten til denne meklingen og andre meklinger og konflikter som med sykepleierne, avdekker et klima som gir lite rom for samarbeid og utvikling.

Personalpolitikken og hard HR kan karakteriseres som en ukultur, da den skiller seg fra hvordan andre kompetansevirksomheter ledes og fra det vi vet virker positivt i ledelse. Hard HR har virkninger som er overveiende av negativ karakter. Når det tas med at dette dreier seg om offentlige sykehus, som er monopolisert i helseforetak, og viktige tjenester til befolkningen som er finansiert av fellesskapet, er det et tema for Storting og regjering.

Tilsløring av fakta

Retorikken rundt konflikten bidrar til å skjule innholdet i konflikten. Mange ledere og kommentarer fra journalister, viser at innholdet i konflikten ikke forstås. Det gir ikke media muligheter for å stille adekvate spørsmål til partene. Tilsløringer av denne kategori er i seg selv en utfordring for samarbeidsklimaet og politisk. Hvordan påvirkes samarbeidsforholdet av at budskap fra ledelsen er PR fremstøt og ikke reflekterer den virkeligheten ansatte til daglig står i? Hvordan får vi kunnskap om utviklingen av pasienttilbudet? Det må være offentlig innsyn i hvordan helseforetakene styres og i sentrale arbeidskonflikter.

Eiers arbeidsgiverpolitikk er likevel blitt synliggjort. Det er nok dokumentasjon på situasjonen i helseforetakene og på hvordan det kommuniseres.

Må kreve vern andre tar for gitt

Sykehustilbudet er av stor betydning for befolkningen. Styringen og styringskulturen er av stor betydning for resultatet: hvilket tilbud vi får den dagen vi trenger sykehustjenester. Eier, som er de regionale helseforetakene og helse- og omsorgsdepartementet, har ansvaret for helseforetakene. Det er et «sørge for» pasienttilbudet ansvar og et ansvar for arbeidsmiljøet.

Et utviklingstrekk med helseforetakene, er at ansatte må benytte hovedoppgjørene til å beskytte seg mot press på arbeidsvilkår som kan være nødvendige for å kunne gjøre et godt arbeid med pasientene, og til å kreve arbeidsvilkår andre i samfunnet får automatisk og tar for gitt, som faste stillinger.

Det er tilsynelatende lite igjen av kongstankene til tidligere helseminister Tore Tønne, om å etablere selvstendige helseforetak som kan konkurrere om pasienter og helsepersonell, ved høy kvalitet og kort ventetid.

Helseforetakenes monopol

De negative effektene av monopoliseringen av helseforetakene og arbeidsmiljøpolitikken på sykehustilbudet, er antakelig langt mer omfattende enn det som er kjent. I et monopol der vilkårene defineres ovenfra og ned etter kortsiktig økonomiske beregninger, er det ikke plass for nødvendig langsiktige investeringer i pasienttilbudet, ansatte, og i politiske vedtak som gir rettigheter og fritt behandlingsvalg. Når dette ses i sammenheng med mangelen på offentlig innsyn, retorikken om sykehusene, den harde HR og den minimale risiko det er for de som treffer beslutninger, kan uforsvarlighet settes i system uten at det fanges opp før mange pasienter er blitt skadelidende.

Det er et tankekors at risikoen for rettslige sanksjoner er langt større for helsearbeidere som får begrenset sin handlefrihet og muligheter for å ta ansvar, enn for de som treffer beslutninger med negative virkninger for pasienttilbudet i dag og om fem år.

Det er på høy tid med habile og grundige vurderinger av helseforetaksmodellen, med utgangspunkt i den etter hvert omfattende dokumentasjonen som foreligger, fra Riksrevisjonen, Helsetilsynet og andre. Arbeidsmiljøpolitikken, kommunikasjonen om sykehusene, og offentlig innsyn, må være del av denne utredningen.

Målet må være å oppnå motiverte og kompetente helsearbeidere, som sammen med arbeidsgiver og ledelsen, tar ansvar for sykehustjenester til befolkningen. På denne måten oppnås en positiv utvikling av sykehustjenestene basert på kunnskap og ikke på retorikk uavhengig av situasjonen.