– Jeg ville gladelig solgt en av nyrene mine for denne bilen
Men BMWs nye «leketøy» er ikke bare en fryd. Les testen:
Du vet at du egentlig ikke trenger mer enn én nyre, ikke sant? Likevel har vi to. Den ene er rett og slett til overs.
Det er ikke mye vi fra naturens side er tilgodesett med av allerede påmonterte ekstradeler. Men akkurat her har altså vår skaper, eventuelt evolusjonen, alt etter hva du måtte tro på, vært i det gavmilde hjørnet.
Resultat er at vi har noe så sjeldent som ett organ ekstra.
Vanligvis grunner jeg ikke så mye over akkurat det. Nyrene er jo kjekke å ha, og har en viktig funksjon i kroppen. Den opprettholder kroppens indre miljø stabilt.
Men etter å ha kjørt BMW M2, begynte jeg å tenke at ett av de to organene på rundt 120-160 gram, for eksempel det venstre, burde brukes til noe mer fornuftig. For eksempel som finansiering av nettopp en BMW M2.
Topp 10: Dette er bilene vi drømmer om å eie
Svartebørsen
BMWs lille leketøy koster nemlig mer enn jeg har råd til. Og ettersom jeg ikke har en rik, aldrende og døende onkel i Amerika, og ikke leverer inn Lotto-kupongen hver uke, ser jeg ikke noen umiddelbar løsning på kapitalmangelen. Ja, bortsett fra denne ekstra nyren da.
Ikke vet jeg hva svartebørsmarkedet for nyrer er om dagen. Og det er vel ikke bare å legge ut en annonse på finn.no, om at du har en til salgs?
Men et fungerende organ MÅ da være verdt litt penger?!?
Merkelig hvordan en uke bak rattet i en bil kan få deg til å tenke på de merkeligste ting. Les videre, så blir det kanskje litt lettere å forstå ...
Hva er dette?
BMW har gjort det de kan aller best: Laget en underholdende bil, med stor motor, perfekt vektfordeling, bakhjulsdrift og et frekt utseende. Den siste i rekken, og etter fleres mening morsomte på flere år, er M2.
Her er det 370 hk pakket inn i en liten 2-serie coupe. Men flere deler i bilen er hentet fra storebror M3, og dette er en seriøst morsom bil. Hvis det går an å si ...
Jeg har vært på lanseringstur med BMW M2 på Formel 1-banen Hungaroring, like utenfor Budapest i Ungarn. En opplevelse som fortsatt sitter brent i minnet.
Men nå har jeg fått bilen en uke på norske veier. Vil den euforiske gleden jeg opplevde på bane være med videre, etter hundrevis av kilometer på grov, norsk asfalt?
Som innledningen nok gir hint om, så var det mye som "stemte". Men også et par ting jeg ikke helt falt for ...
Råskinn fra BMW til halv pris – etter 37.000 kilometer
Hvordan er den å kjøre?
Skal du kjøpe deg en M2 er det et par ting du skal vite:
Dette er ingen hverdagshelt. Det kommer inn mye dekkstøy inn i coupeen. På langtur blir det fort slitsomt.
Understellet er satt opp til å være lekent og skarpt. Men komfort får du ikke. Uansett hvilke kjøreprogram du setter den i.
Og noen vinterbil for deg med en bratt oppkjørsel er det neppe, selv med en avansert og aktiv differensialsperre på bakakselen, hentet fra storebror M3, som skal sikre ekstra grep.
Men skitt la gå, det er meg faktisk ganske revnende likegyldig. Jeg liker at BMW ikke har inngått for mange kompromisser her. Skal det fungere på bane og være morsomt i svingene, må understellet være stivt og balansen god, og helst bør du ha relativt store og tykke dekk også.
Og maks moro blir det også med kun bakhjulsdrift. Da har du en helt annen følelse av å kjøre bilen. Bakenden er triggerhappy som en ung Clint Eastwood. Du kan ligge sidelengs i en tykk røyksky, uten at det ender med at du må ringe forsikringsselskapet og bruke egenandelen din.
Når du presser bilen til grensen, får du de nødvendige signalene om at nå må du følge med, og kan hente inn igjen eventuelt overmot.
Styrefølelsen er svært god – tung og trygg, og med formidling informasjon om hva som foregår med og under dekkene. Giringen er akkurat passe brutal og "mekanisk". Når det kommer et nytt gir, så merker du det. Godt. Særlig når bilen står i Sport +. En fornyet kraft slenger deg framover med et markant rykk. En berusende følelse.
Jeg har ikke fått prøve den med manuell girkasse. Det skulle jeg gjerne gjort. Ikke fordi jeg tror jeg kunne gjort jobben noe bedre enn automatgirkassen til BMW, det kunne jeg garantert ikke, men det skaper likevel litt mer engasjement under kjøreturen.
BMW M3: Fargen avslører noe helt spesielt
Hvordan er plassen?
2-serie coupe er naturligvis ingen plassmester. Faktisk ganske langt unna. Men den har i teorien sitteplass til fire. Skjønt de to i baksetet bør da helst være barn. Uten bein. I alle fall på lengre turer. Men takhøyden er ikke så verst, i alle fall.
Foran er det tilstrekkelig plass til å finne seg en god sittestilling.
Bagasjerommet er på 390 liter. Det er slett ikke ille. Men husk at det kan være litt vanskelig å utnytte, med en relativt smal åpning.
Pluss for skiluke. Men så var det dette med M2 på vinterføre da ...
Penest utenpå eller inni?
BMW M2 er ikke mye diskret. Dette er en bølle, som ikke liker å sitte stille på bakerste benk. Den fryder seg når den får oppmerksomhet, og det bør eieren gjør også. I alle fall med den blåfargen som testbilen har.
Fronten ser rett og slett aggressiv ut. Fangeren er full av store luftinntak og skarpe vinkler. En "sint" LED-stripe over den velkjente angel eyes-ringene i hovedlysene varsler om at dette er en bil med intensjoner.
Bakenden er breddet sammenlignet med en vanlig 2-serie. De digre, dype og mørke felgene bidrar også til et heftig totalinntrykk.
Hekken domineres for øvrig av fire, tykke enderør – mens prikken over i-en er en liten leppe på koffertlokket.
Innvendig er det langt mer nedtonet. Joda det er sportsinteriør, kontrastsømmer, lysegrå bakgrunn på speedometer og turteller, M-emblemer dandert rundt om og "naken" karbon på listene. Men dette kunne for et utrent øye vært en helt vanlig 2-serie.
Vi liker best eksteriøret. Til Bloksberg med nedtonet desing – har du muskler, så la det synes!
Her får du rå sportsbiler til Passat-pris
Går den bra?
Ja, bevares, dette går svært så bra. 0-100 km/t ekspederes på 4,3 sekunder (4,4 med manuell girkasse). Akselerasjonen er brutal.
Men siden du bare har bakhjulsdrift, krever det godt og tørt underlag, og en habil sjåfør, om du skal klare spurten på under 5 sekunder.
370 hk er til din disposisjon, og de er både våkne og villige når du viser hva du vil med et bestemt trykk på høyrepedalen. Takket være turboen har du friskt fraspark allerede tidlig på turtallsskalaen.
BMW M2
Motor: 3-liter turbo
Effekt: 370 hk / 465 Nm
0-100 km/t: 4,3 sek (aut.)
Toppfart: 250 km/t
Forbruk: 0,79 l/mil
Bagasjerom: 390 liter
Lengde x bredde x høyde: 446 x 185 x 141 cm
Pris: 847.900 kroner
Pris testbil: 973.590 kroner
Lyden er også fintunet. Den er akkurat passe rampete når du trykker på tenningen, med et hås rasp og buldring på tomgang, før motoren roer seg litt ned. Du får noen blikk på bensinstasjonene ...
Forbruket er slett ikke ille, oppgitt snittforbruk er 0,79 l/mil. Men vi var aldri i nærheten av å klare det. Det tror vi ikke noen andre heller som kjøper en M2 kommer til å klare. Skal du kjøre som en prest, velger du en annen modell ...
Og konklusjonen er ...
BMW har gjort de to nyrene i grillen til sitt varemerke. Jeg er villig til å kvitte meg med én av mine – for å få de to som står fremst på BMW M2.
Dette er uten tvil noe av det morsomte jeg har fått gleden av å kjøre i år. Med en startpris på 847.000 kroner er den i omtrent samme prisleie som konkurrentene Audi RS3 og Mercedes A 45 AMG. De to andre tilbyr mer bagasjeplass – og har 4x4. Men på moro-skalaen, er M2 vanskelig å overgå.
Om jeg liker den enda bedre enn 1M Coupe er jeg likevel ikke sikker på. Det begynner å bli er en stund siden sist jeg kjørte den. Men jeg husker fortsatt følelsen den ga meg. En enestående bil.
Det er et skikkelig luksusdilemma, bortsett fra det med å kvitte seg med en av nyrene da ...
