"Nåla" på den digitale turtelleren går så fort oppover skalaen at det er klin umulig å se den skarpt. Det er heldigvis lagt opp slik at det mot slutten kommer opp lys som varsler om at du bør skifte gir. Først grønt lys, så organge og til slutt rødt. Da begynner det å haste, og vi er på rundt 9.000 omdreininger i minuttet!
Nesten vondt
Akkurat nå blinker det iltert i rødt. Både på skjermen foran meg, og i hodet. Akselerasjonen er nesten smertefull.
Andregiret smeller på plass med et napp i hendelen bak rattet. BANG! Skiftet er så effektivt at det nesten er som om jeg i realiteten bare har ett, langt gir.
Blodet bruser. Adrenalinet fosser rundt i kroppen. Jeg vil ha mer!
Ikke lettskremt
Men så hører jeg et lite pip fra passasjersetet. Det er kona. Hun liker biler. Hun pleide å like å kjøre fort, også. Ja, hun kjører sågar ambulanse, og lar seg ikke skremmer av hverken flaggermus i peisen (lang historie!), blod eller annen gørr.
Den brutale akselerasjonen hun opplever nå, er imidlertid for mye av det gode. Hendene hennes klemmer så hardt rundt håndtaket i døra at jeg er redd at det skal dette av. Blikket er stivt framover.
– Dette ... er ... det verste jeg har opplevd, sier hun. Fargen i ansiktet, eller snarere mangelen på farge, forteller meg at hun ikke lyver...
Vi har altså bare kommet halvannet gir avgårde i en R8, før det sier stopp. For noen.
Denne bilen er nesten ikke til å tro
Godt testgrunnlag
Fra stillestående til å miste lappen går det bare noen få sekunder. 100 km/t nås på 3,2 sekunder. 200 km/t er gjort på under 10 sekunder – og det butter ikke før du når 330 km/t.
Dette er jo bare tall. Opplevelsen er noe annet. Opplevelsen av å kjøre en Audi R8 i fullt firsprang handler om å klamre seg fast og nyte det, mens alt utenfor blir stadig mer uklart og horisonten kommer mot deg i en ukristelig fart.
Jeg er så heldig at jeg har fått teste superbilen BÅDE hjemme i Norge, på vanlige veier, og på Bikernieku racerbanen i Riga, Latvia. Såpass bør det jo også være, når en superbil skal testes.
Ti års erfaring
Det er nesten litt rart å tenke på at relativt folkelige Audi faktisk har en modell som hører til i superbilklassen. Men de tok altså steget opp da de lanserte sin R8 i 2006.
Toseteren tok opp kampen mot langt mer eksotiske merker som Lamborghini, Ferrari og Porsche.
I løpet av de ti årene som har gått siden R8 ble avduket, har de oppgradert den første generasjonen med nye motorer, laget en cabriolet- og en Le Mans-utgave og kommet med en facelift.
Men det var først i år at de kom med en helt ny generasjon. Med ti års erfaring fra utgående modell, burde det ligge an til omfattende forbedringer.
Bli med på en test litt utenom det vanlige:
Dette skal bli den ultimate superbilen
Kjøreglede: 6/6
Det å gi flat pedal i en R8 er et tveegget sverd. For hvert sekund den høyre pedalen forlenger sitt ekteskap med gulvet, øker sjansene for en skilsmisse mellom deg selv og sertifikatet. Det krever sterk viljestyrke å holde seg i skinnet, for det å gi gass i denne bilen er både berusende og vanedannende.
Det er kort sagt slik at du MÅ på en bane for å kjenne skikkelig på de mulighetene en R8 har å by på. Bikernieku-banen i Riga, for eksempel, fungerer helt ypperlig.
En rekke av delene på nye R8 er hentet direkte fra racingutgaven av R8. Her er det karbon og aluminium som gjelder. Det har gjort vekten lavere (opptil 50 kilo) og chassiet 40 prosent stivere.
Understellet kan bestilles med Magnetic Ride, som gjør at du kan justere stivheten etter forholdene.
I tillegg er firehjulsdriften forbedret ytterligere. Nå kan 100 prosent av kreftene sendes til enten for- eller bakhjul.
Alt dette merkes når du kjører bilen på bane.
I Riga får jeg både en teoretisk og en praktisk innføring i hvordan bilen fungerer. Været er riktignok litt vel fuktig, så det gjelder å følge ekstra godt med i svingene og når farten nærmer seg 200 km/t. Særlig når bilen settes i Performance-modus, via en knapp som er behørig merket med et rutete flagg på rattet. Videre kan du så velge mellom vått, tørt eller snødekket underlag, slik at bilen tilpasser seg helt etter forholdene.
Holder du deg på riktig side av dine egne og bilens grenser, blir opplevelsen en fryd. Bilen er nemlig ypperlig balansert, og understellet så fintfølende, at du merker tidlig når den slipper. Da kan du korrigere kursen, med kun en passe flashy sleng med rumpa som resultat. Dramatikken uteblir.
Gjennom svingene ligger den mer eller mindre flatt, og kjennes lett og ledig. Styringen forteller deg nøyaktig hva som skjer med og under dekkene. Firehjulsdriften sørger for at du har grep når du tror at det ikke skulle være mulig.
R8-en har kreftene og egenskapene til å kjøre deg religiøs. Eller livredd. Eller begge deler. Uansett – et par ekstra underbukser kan være greit å ha i umiddelbar nærhet.
Dessuten er den svært lettkjørt og ganske komfortabel, når du ønsker det. Jeg kan trygt anbefale en langtur i denne bilen, uten at du må ha kriopraktor til å kna opp rygg og nakke etterpå.
Dette er den raskeste bilen de noensinne har laget
Interiør/plass: 5/6
Interiøret i Audi R8 er egentlig ikke så veldig annerledes fra en velutstyrt utgave av den langt mer folkelige Audi TT. Men litt mer staffasje og eksklusivitet er det i superbilen.
Mest racingfølelse får du av rattet. I kjent Formel 1-stil er det utstyrt med en rekke knapper, inkludert en rød startknapp og en knapp som gi deg Performance-mode. Det er også flat bunn og perforert skinn.
Som i TT er det en Audi Virtual Cockpit-skjerm i stedet for analoge instrumenter. Det er heller ikke noe ekstra infotainementskjerm på dashbordet. Alt du trenger formidles gjennom ulike visninger rett bak rattet.
De to setene sitter lavt og har imponerende god komfort, i tillegg til å være faste og ha solid sidestøtte. Coupeen deles av en høy midtkonsoll, der du har en girspak og menyhjul til infotainmentsystemet.
