MENNESKELIG: Kari Aalvik Grimsbø gikk fra utenomjordisk mot Sverige til menneskelig mot Russland.
Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
MENNESKELIG: Kari Aalvik Grimsbø gikk fra utenomjordisk mot Sverige til menneskelig mot Russland. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix Foto: Poppe, Cornelius

Denne gangen ble ikke forsvaret reddet av målvaktene

Norge må innse at de ikke lenger er verdens beste forsvarslag.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

«Offense sells tickets. Defense wins championships!»

De lærde strides om begrepet kommer fra amerikansk fotball eller basketball. Men det som er helt sikkert, er at det kan overføres til de fleste ballidretter.

Portugal var best organisert defensivt og vant fotball-EM. Og også på håndballbanen har historisk sett de beste forsvarslagene stukket av med pokalen.

Steintøft forsvar, de beste målvaktene og lynhurtige kontringer. Det har vært seiersresepten for de norske håndballjentene i en årrekke.

Man har hatt noen av de beste forsvarsspillerne håndballverden har sett. Else-Marthe Sørlie Lybekk, Gro Hammerseng-Edin, Kristine Lunde-Borgersen, Karoline Dyhre Breivang og dronningen over dem alle, Tonje Larsen.

Marit Malm Frafjord vokste seg også inn i ryggen på disse.

Med målvakter som Cecilie Leganger, Heidi Tjugum, Katrine Lunde og Kari Aalvik Grimsbø så har det ikke gjort noe at det norske angrepsspillet ikke alltid har vært all verden. Med målvakter og forsvarsspill i verdensklasse, så holder det å score de enkle kontringsmålene. For slipper du inn et mål mindre enn motstanderen, så vinner du kampen.

Men så skjedde det noe i norsk kvinnehåndball. Det kom ikke lenger opp jenter på over 180 centimeter, som var kjappe både i hodet og beina.

I stedet kom det opp en generasjon med «bøtteknotter» med ekstreme offensive ferdigheter.

Etter hvert som forsvarssjefene har gitt seg en etter en, så har det naturlig nok blitt litt flere baklengsmål. Men ikke så mange. For vi har fortsatt hatt verdens beste målvakter.

Offensivt har nok aldri Norge vært verre å møte enn man har vært de siste årene. Med Veronica Kristiansen, Bredal Oftedal og Nora Mørk, så går det fort. Veldig fort.

Men når man ikke lenger har vært best i forsvar, så har man litt for ofte vært avhengige av at målvaktene har vært helt strålende i avgjørende kamper. Og Aalvik Grimsbø, Lunde og Silje Solberg har vært akkurat det. Helt strålende når det har betydd mest. Men før eller siden måtte det komme en avgjørende kamp der også målvaktene var menneskelige. Den kom i kvartfinalen mot Serbia i VM i 2013 og den kom i OL-semifinalen mot Russland.

I dette OL har forsvarsproblemene vært helt åpenbare. Forsvarsspillet har rett og slett ikke vært godt nok. Spillere som Heidi Løke og Stine Bredal Oftedal fikk ikke spille forsvar før. De siste årene har de begge vært i startoppstillingen. Allerede i åpningskampen mot Brasil fikk man se at Norge ikke lenger har et forsvar som motstanderne frykter.

Thorir Hergeirsson måtte etter hvert dytte inn reserven Malm Frafjord for å tette hullene.

Kvartfinalen mot Sverige ble hyllet som en kjempekamp av de norske jentene. Men sannheten er at det var en utenomjordisk målvaktsprestasjon av Aalvik Grimsbø som dekket over at Norge slet veldig defensivt.

For Norge slapp svenskene til 25 nærskudd i midtsektor. Det er 25 hundreprosentsjanser i god posisjon. Med normal uttelling ville svenskene gjort kampen jevnt. Men så hadde man Aalvik Grimsbø da. Hun tok alene motet fra svenskene.

Derfor var jeg nervøs foran semifinalen. For var det et lag som ville legge nervene igjen i garderoben før en kamp mot Norge, så var det Russland.

Thorir Hergeirsson har faktisk aldri slått Jevgenij Trefilov i en mesterskapskamp. Russland slo Norge i semifinalen i VM i 2009, og i åpningskampen i fjorårets VM var de også sterkest.

Det har liksom vært Trefilovs temperament og helt særegne evne til å miste hodet som har ødelagt for de russiske jentene de siste årene. Da han hadde et «sabbatsår» fra jobben, så fikk Vitalij Khrokin jobben. Det ble helt feil.

Jeg skulle veldig gjerne ha sett de russiske jentene ledet av en skandinavisk trener. Da tror jeg ikke det hadde vært mange som hadde hatt mulighet mot dem. Russisk talent kombinert med skandinavisk kløkt og grundighet kan til sammen bli håndballkryptonitt.

Men selv Trefilov har lært. I dette OL har han fremstått mye roligere. Han har ikke kastet jentene sine av banen i affekt. De har fått mulighet til å feile før de er plassert på benken. Og det kan nesten se ut som han er begynt å forberede seg på motstanderne også.

Og russerne har en bredde som Norge ikke har. De har dobbel dekning i hver posisjon. Trefilov råder over seks bakspillere av ypperste klasse. Det er en luksus ikke mange andre har.

I EM og VM trener Norge knallhardt inn i mesterskapet, for å få en fysisk formutløsning mot slutten av turneringen.

I OL er det ikke mulig å gjøre det på samme måten. For der er det tøff motstand i hver kamp, og hvert tap får konsekvenser. Da blir det fysiske fortrinnet Norge pleier å ha visket ut når russerne kan gå rundt på langt flere spillere enn Norge.

For mens Hergeirsson stort sett sto med de samme seks i angrep i hele kampen, så hadde Russland elleve utespillere som alle fikk betydelig tid på banen.

Og det gikk som jeg fryktet. Russland utfordret Norge der de visste man var svakest. De gikk bevisst på de norske toerne (nest ytterste forsvarsspiller). Verken Løke, Bredal Oftedal eller Ida Alstad klarte å stoppe dem. Og dersom de norske kantspillerne hjalp oppunder, så scoret de russiske kantspillerne.

Det norske forsvaret hang rett og slett ikke med. Midtforsvaret ble nok en gang liggende på halvdistanse. Hadde Russland hatt en noenlunde brukbar linjespiller, så kunne det blitt stygt. Og denne gangen ble ikke forsvaret reddet av målvaktene. Aalvik Grimsbø og Lunde var ikke mye bedre enn de russiske burvokterne, slik de pleier å være. De var på samme nivå. Da var også det fortrinnet borte.

Russland har totalt 65 ballkontroller i løpet av de 70 minuttene kampen varte. Av disse endte 53 med skudd mellom de norske stengene. Det betyr at 81,5 prosent av angrepene ble avsluttet med skudd på mål. Det er ikke noe å rope hurra for. Det vet jeg at det norske trenerteamet er alt annet enn fornøyd med.

Det er ikke tvil om at Hergeirsson fortsatt jakter på den nye forsvarssjefen sin. Mari Molid hadde et bra VM, men har fortsatt et godt stykke igjen før hun er en midtforsvarer i verdensklasse. Det er ikke uten grunn at hun har vært bak Malm Frafjord og Gro Hammerseng-Edin i Larvik denne sesongen. Jeg er ganske overbevist om at Emilie Hegh Arntzen er en annen islendingen håper skal vokse inn i rollen. Heller ikke hun har vært i nærheten i OL. Kristiansen har farten i beina, men har ikke størrelsen og auraen til de gamle forsvarskjempene.

Kanskje de norske jentene heller skal ta et skritt frem? I herrehåndball er det ikke mange lag som spiller et defensivt 6:0-forsvar, med lave toere lenger. Selv 6:0 er blitt en offensiv forsvarsformasjon.

Når det ikke ser ut til å komme opp nye forsvarsspillere av den gamle skolen, så burde kanskje Norge vurdere å flytte frem i mer offensive varianter. Der raske føtter og gode håndballhoder kompenserer for overlegen fysikk.

Norge har typene, men det tar tid å legge om. Den tiden har man aldri tatt seg. For det er mesterskap hvert eneste år. Og forsvaret har vært godt nok. Gull i de to foregående mesterskapene viser det.

Den norske gullalderen er nok ikke over. Men for kvinnehåndballens del, så er det nok bra at det nå kommer en finale uten Norge.

For det er mange nasjoner som har vokst i ryggen på Norge. Frankrike og Nederland er to av dem. Romania kan også bli spennende under svenske Tomas Ryde. Og det er godt for dem å se at det er mulig å vinne også.

Men det kan likevel bli en ny tid der Norge og Russland dominerer. Slik det var på starten av 2000-tallet.

For den norske bøtteknottgenerasjonen har fortsatt mange år igjen. Og ingen nasjoner har imponert mer med yngre landslag enn Russland de siste årene. Den suverene 94/95-årgangen er allerede etablert på landslaget, og russerne er også blant de beste i verden i de påfølgende årgangene.

Når de norske jentene får ristet av seg den verste skuffelsen, så vil de nok se at de i denne kampen tapte for et bedre lag. For bortsett fra helt i starten, så var det Russland som styrte kampen. Norge hadde nok med å henge med.

Allerede i desember er det en mulighet for revansje. Da er det EM i Sverige som står for tur. Og selv om det ikke er OL, så er det ny kamp om gullmedaljer. Og de norske jentene ønsker nok å forsvare tittelen fra 2014.

Og det er bare fire år til et nytt OL. Kjenner jeg Nora Mørk rett, så gir hun seg ikke før medaljesamlingen er komplett.