BESKJED TIL TIÅRINGEN: Andreas skriver til den ti år gamle gutten han var, gutten som ble mobbet på skolen. Her holder han et bilde av seg selv som tiåring. Foto: Privat
BESKJED TIL TIÅRINGEN: Andreas skriver til den ti år gamle gutten han var, gutten som ble mobbet på skolen. Her holder han et bilde av seg selv som tiåring. Foto: Privat

Kjære ti år gamle Andreas. Du vil egentlig ikke tilbake til skolen – for du vet du kommer til å bli slått

Andreas Jonsson (33) ble mobbet som barn og gruet seg til skolestart. Les det sterke innlegget hans som rører «alle».

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Kjære ti år gamle Andreas. Du skal straks begynne på mellomtrinnet. Du er nervøs og vil egentlig ikke tilbake til skolen etter sommerferien. Du er livredd – for du vet du kommer til å bli slått.

Jeg vet at du står kø for å bli fotografert, men du unnskylder deg og går inn på toalettet når det er tre klassekamerater foran deg. Du haster inn på toalettet og kaster opp. Du kaster opp fordi du er livredd. Du vil ikke, men du må fortsatt. Noen minutter senere sitter du der foran kameraet. Det blinker til. Du blunker. Bildet blir tatt. Noen jenter fniser i bakgrunnen. Du forsøker å presse fram et smil, men inni deg skjelver du.

Bildet du tok den sensommerdagen er bildet jeg holder i hånden min. Den skrekkslagne gutten som er livredd for å gå tilbake til gymtimen, han er meg. Det har gått så mange år. Det har regnet så mange sommerferier. Du har blitt voksen nå. Men du husker alt. For her sitter jeg, 33 år gammel og kjenner hvordan saltvannet fra tårene på mine kinn renner ned mot en grå T-skjorte.

Kjære ti år gamle Andreas, jeg vet at du blir slått i dusjen. Jeg vet at du snart kommer til lyve for dine lærere om at du har vondt i hodet for å slippe gymmen. Jeg vet at du kommer til å gjøre håndkleet vått for at mamma ikke skal tro at du har skulket. Jeg vet at du sover dårlig, at du har en klump i magen. Jeg vet alt det – for du er meg, men jeg er voksen nå.

Kjære ti år gamle Andreas. Du kommer aldri til å lese det her. Jeg vet det innerst inne. Men jeg var bare nødt. Jeg var bare nødt til å gi deg et håp. Et håp og en gnist til en drøm som kommer til å bli til ild. Et håp, en tro og et løfte om at livet ER verdt å leve. Det ER verdt å kjempe – for livet BLIR bedre! Jeg lover.

Jeg skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden, holde deg i hånden og følge deg som en sterk storebror inn på fotograferingen den augustdagen 1994. At jeg kunne vise deg hvor bra livet ditt kommer til å bli. Hvor bra du kommer til å ha det.

Og til deg som er ti og leser dette. Til deg som har en tiåring som burde lese dette. Eller en femtenåring. Eller kanskje nitten. Til deg vil jeg rope fra dypet av mitt hjerte: Stå opp, stå rakt og fortsett å kjempe, kjære venn. Livet ER verdt å kjempe for. Jeg vet, for det er jeg som er på bildet. Det er jeg som er ti år gamle Andreas.

Innlegget er publisert på Andreas Jonssons Facebook-side og gjengitt og oversatt fra svensk med tillatelse.