Historien om tennisens store, vennlige kjempe

Juan Martín del Potro fra Argentina sjokkerte verden da han slo ut Novak Djokovic i første runde. Nå kan kjempen fullføre skjebnen mange spådde han i 2009.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det gikk et jubelbrøl gjennom publikum så den store argentineren hamre inn det siste, og avgjørende poenget i tie breaket mot Novak Djokovic.

Like mye var det nok i rent sjokk over at den suverene verdenseneren faktisk var slått. I første runde.

Den eneste som nok ikke var så sjokkert var mannen på andre siden av nettet. For Juan Martín del Potro er allerede kjent med å oppnå det smått umulige.

Den ukjente kjempen
Med en høyde på nesten to meter, og en vekt som nærmer seg tre sifre, så er det praktisk talt umulig å gå glipp av mannen fra byen Tandil nord i Argentina.

Selv om man kanskje har klart å unngå navnet hans med jevne mellomrom de siste årene, så har navnet «Del Potro» satt fanden i de fleste av tennisens beste siden 2009.

– Jeg husker jeg kommenterte han for første gang i 2008. Da la jeg merke til at han hadde helt ekstreme mentale ferdighetene. Jeg hadde ikke sett noe lignende. Som 19-åring er du gjerne litt nervøs om du når din første ATP-finale. Han møtte erfarne Richard Gasquet, som hadde slått Federer for noen år siden, og bare banket han i to sett. Da tenkte jeg «han her er helt spesiell», forteller TV 2s tennisekspert Jan Frode Andersen om sitt første bekjentskap med Del Potro.

Det som skulle følge var tre strake ATP-finaler fra det tidligere ukjente stjerneskuddet fra Argentina. Det siste? Mot verdensstjernen Andy Roddick. Og her la han grunnlaget for sin største triumf hittil.

Under US Open i 2009 brøt den argentinske blekkspruten opp hegemoniet Rafael Nadal og Roger Federer hadde hatt på tennisverdenen. Først ved å slå Nadal i semifinalen, og så smelle til mot den sveitsiske superstjernen i finalen.

I en alder av 20 var det ytterst få som innen tennis som ikke hadde sett for seg en verden der Argentinas aller beste fort kunne dominere tennisen i mange, mange år.

Grunnet sin massive høyde og rekkevidde så viste han seg nærmest umulig å bryte ned. Uansett hvor man slo, så var Del Potro på ballen. Tidvis kunne det neste se ut som han hadde flere armer, akkurat slik som en blekksprut.

Kjempekreftene og kjempeskadene
Og det var ikke bare rekkevidden som imponerte. Det var kraften. Server og forehands kom med en såpass kraft at det tidvis var umulig å forsvare seg mot. Der de fleste gjerne måtte «lade opp» armen for å få nok vekt bak slaget, kunne Del Potro enkelt hamre til uten å tenke to ganger. Verden lå for hans store føtter.

Del Potros store styrke skulle likevel vise seg å bli hans svakhet. For å svinge racketen med den kraften argentineren gjør tærer på håndleddene. Og slik som hans mange motstandere, hang de ikke med styrken til giganten.

Han var ranket som nummer fire i verden da skadene bestemte seg for å gjøre sin entré på karrieren. I 2010 gikk han glipp av ni måneder med tennis for å gjennomgå den første operasjonen på venstre håndledd.

– Min tanke er at det har noe å gjøre med at han slår så vanvittig hardt. Serve, backhand, forehand. Alt kommer med en sånn vanvittig fart, forteller Andersen, og forteller at han aldri har sett noen levere alle typer slag med samme kraft som Del Potro.

Året etter var Del Potro tilbake og jobbet seg opp rankingen i verden. Han hadde falt litt bak Nadal, Federer og Djokovic, men kjempekreftene gjorde fortsatt at han var et navn å regne med.

Året startet tøft for Del Potro som tapte mot 21. seedete Marcos Baghdatis i Australian Open. Tapet sendte argentineren helt ned til 485. plass på verdensrankingen.

Tap i åttedelsfinalen mot Nadal i Wimbledon, Djokovic i tredje runde av French Open var likevel akseptable, og ved slutten av 2011 hadde han jobbet seg hele veien opp til 11.plass, og fikk prisen for årets comeback av det internasjonale tennisforbundet (ATP).

Comeback, nedturen og kroken på døren?
2012 og 2013 viste Del Potro på ny hvorfor han var å regne med blant de beste. Bronsemedalje i OL i London bak Andy Murray (gull) og Federer (sølv) var høyst imponerende, og plass blant de fem beste på verdensrankingen. Del Potro var tilbake, og verden var advart.

Og så smalt det igjen. Det venstre håndleddet ville ikke gi slipp, og Del Potro måtte igjen kutte sesongen sin. Etter to sesonger der han hadde bygget seg opp, tidvis vist glimt av den gamle storhet, så skulle 2014 bli hans år. Igjen var det hele ødelagt.

– Det er mye merkelig med håndledd, for det er så mye bein inni der. Trøbbel med håndleddet er fort det verste du kan få som tennisspiller. Det er nok ingen som har hatt tre håndleddsoperasjoner i en alder av 27, forteller Andersen om problemene som gjerne kommer rundt Del Potros skade.

Problemene ville ingen ende ta. Hele 2014 skulle forsvinne til skaden, og det skulle ikke bli stort bedre. I 2015 inntraff skaden på ny, og igjen måtte argentineren under kniven.

Såpass ille var det at Del Potro nå vurdere om det kanskje var på tide å gi opp.

– Jeg var nær ved å gi opp tennis. Jeg ble så frustrert av å sitte hjemme, og jeg nektet å se sporten på TV, fordi det bare gjorde meg trist, fortalte Del Potro til ATPs offisielle hjemmeside.

Men så var det denne viljen av stål som på mange måter har oppsummert Del Potros karriere. Der mange ville gitt opp, står argentineren rakrygget og hamrer slagene tilbake.

De stores evige overmann
Han er kanskje ikke sett på som favoritten, hverken i kampen mot de store, eller i den evige kampen mot skadene, men han gir likevel ikke opp.

– Del Potro hadde nok vært helt der oppe blant de beste noensinne uten skadene. Han har to ting som tilsier det. Han har de mentale ferdighetene som er råere enn noen andre, du så det mot Djokovic i OL, forteller Andersen om psyken til argentineren.

– Det andre er at han er en fantastisk tennisspiller. Han har absolutt alt. Han har et vanvittig komplett spill, og han er vanvittig sterk mentalt. Da har man jo alt man trenger, fortsetter Andersen.

I Wimbledon måtte han se seg slått av franske Lucas Pouille i tredje runde, men i OL har han seilet opp som en av de store favorittene. Mye grunnet triumfen over Djokovic.

Han viste verden i 2009 at det potensielt bor en superstjerne i han. Den gangen var det Roger Federer som stod på verdenstoppen og tittet ned. I 2016 var det Novak Djokovic. Igjen var det argentinsk blekksprut som rev ned hegemoniet.

– Dette er det spesielle med Djokovic-kampen. For hvem er det som egentlig kan slå han? Det er nesten ingen. Djokovic taper nesten aldri, og er suveren verdensener. Når Del Potro spiller bra, så kan han slå hvem som helst, forteller Andersen.

For Del Potro fortsatte å bevise dette. Han nektet verdens suverent beste tennisspiller en eneste break-ball, og tvang ut en 7-6, 7-6-seier over serberen. Igjen var sensasjonen et faktum.

Del Potro, som nå er i kvartfinalen etter å ha slått japanske Daniel Taro, har vist seg et slags mystisk fenomen. For sannheten er at de fleste lister opp navn som Federer, Nadal og Djokovic når de snakker om tidenes beste. Del Potro beviser at hans navn kanskje burde vært med i det sjiktet uten alle skadene

– Man sitter med en følelse av «what could have been?» med han mer enn noen annen. Dessverre så er tennis såpass brutalt at du må være skrudd sammen på den måten at du ikke blir skadet, forteller Andersen, som mener at argentineren fort hadde føyet seg inn blant de beste i historien hadde han klart å fortsette trenden fra 2009.

Dessverre så er historien nådeløs. Og for Del Potro så virker det ikke sannsynlig at han noen gang vil kunne fange skyggene som etterlater navn som Federer, Djokovic og Nadal.

Likevel så er han der, og minner oss tidvis på hvilken kjempespiller han egentlig skulle ha vært. Likevel så er han der, og minner de største og mest meritterte på at han fortsatt kan sette de ettertrykkelig på plass.

Og kanskje OL er hans sjanse? Det er nok ikke mange som betviler at han har evnene. Og øverst på podiet, og skrevet inn i historiebøkene med gullskrift, kan vi fort finne navnet Juan Martín del Potro.

Tennisens største kjempe er en herremann fra Argentina. Og under OL i hans naboland ser det ut til at kjempen, igjen, har våknet for alvor.

Se Kei Nishikori-Andy Murray og Del Potro-Rafael Nadal fra kl. 17.00 lørdag her.