Plutselig danset Brasil samba igjen

Kasper Wikestad blogger om Brasils etterlengtede fotballopptur i Rio.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Det skal deles ut 306 gullmedaljer i Brasil. Det er ett som betyr mer enn noe annen for vertsnasjonen. Fotballgullet.

Et brasiliansk landslag som ble ydmyket på hjemmebane for to år siden. Som har mislykkes, og sparket trenere. Som har fått en nasjon til å vende seg mot dem.

Fordi de egentlig elsker dem. Nesten for mye.

Det er en kjærlighet som har skapt et press nærmest umenneskelig for de unge brasilianske stjernene. Derfor har de sett på den aller største stjernen av dem alle hver gang presset har blitt for stort. Men Neymar jr. har ikke klart å bære OL-landslaget alene.

Og dermed gikk alt i stå i de to første kampene. Brasils kvinner har levert. Og ydmykelsen var komplett for herrene da publikum ropte på Marta da herrene ikke klarte å score mot Irak.

Men da presset var som størst. Da man forberedte seg på en ny nedtur. Da fikk Neymar jr. hjelp. Da slapp han å bære både landslaget og nasjonen alene. Da kom Gabigol, Gabriel Jesus og de andre og tok sin del av børen.

Og plutselig danset Brasil samba igjen. 206 smertefulle minutter uten scoring var over.

Ingen annen nasjon enn Brasil har vært med i samtlige VM-sluttspill. Ingen har vunnet VM flere ganger. Ingen har en stoltere historie. Men OL-gullet har de aldri vunnet. Disse lekene på hjemmebane er den perfekte anledning til å komplettere samlingen.

Nå kan det skje. Nå kan brasilianerne endelig tro at det skjer igjen også.

Det startet som de andre kampene avsluttet. Frustrasjonen sto å lese i ansiktene til Neymar da frisparkene ikke ble utnyttet. Til Rodrigo Caio da danskenes keeper Jeppe Højbjerg reddet på streken. Til Gabriel Jesus da han sendte ballen utenfor alene med keeper.

Men så kom den. Ballen fra Douglas Santos. Forbi en danske. Forbi en til. Helt til den andre siden av målet. Og der var Gabriel Barbosa. Gabigol. Og denne gangen lå blekkspruten Jeppe Højbjerg på rygg. Og der ble han liggende mens Gabigol sendte en hel nasjon, ikke til eufori, men til lettelse. En enorm bør, som har vært som en tvangstrøye for de brasilianske stjernene, var borte. Lenkene kastet.

Og Gabigol som gjorde det eneste han fant naturlig. Han løp til folket. Til fansen. Til de jublende massene på tribunen. Der fant han de som har buet, pepet og skreket. Nå fant han bare kjærlighet. Og han tok i mot.

Så kom Gabriel Jesus også. Den lille kantspilleren Manchester City har betalt 300 millioner for. Spilleren som ikke har sett ut som han er verdt en brøkdel engang så langt. Nå lyktes han endelig. 2-0 ferdig. Brasil videre. Og sambaen fortsatte.

Neymars pasning i forkant av 3-0 var en av verdens beste spillere verdig. Det var også pasningen som åpnet Danmark på 4-0. Det eneste som manglet på komplett kveld var scoringen fra Neymar. Men den utskjelte stjernen var likevel den største.

Det som har sett helt umulig ut i to kamper, så plutselig ut som det enkleste i verden mot Danmark.

De to første kampene er allerede glemt. Nå er de laget som vant gruppa. Som gikk gjennom gruppespillet uten engang å slippe inn mål.

Og som igjen er favoritter til å vinne. Til å gjøre de vonde minnene fra sitt eget VM til mindre vonde. Til å ta gullet de mangler.

Likevel finnes det grunner til å helle litt kaldt vann i brusende Brasil-blod. De ser fremdeles litt skjøre ut. Selv når de herjer. Da Neymar lå nede og legemannskapene løp inn på banen, holdt 200 millioner mennesker pusten. Brasil klappet sammen uten Neymar i VM. De er fremdeles helt avhengige av sin største stjerne.

Men nå fortjener brasilianerne å danse. Danse som spillerne deres gjorde på gressmatta mot Danmark.

Dette var første hinder. Det er flere igjen. Det skal Brasil få slippe å tenke på nå. Nå kan de bare nyte, og drømme om at Brasil skal danse seg til sitt første OL-gull i fotball.