familien er stum av beundring for Olaf Tufte:

– I ettertid har jeg sett hvor beundringsverdig det var. Han sto på sitt og var den han var

Roeren Olaf Tufte har aldri sittet i ro. Torsdag kan han toppe en allerede imponerende karriere med OL-gull i Rio.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Når Olaf Tufte ror for sitt tredje gull i sitt femte OL, har han hele familien på tribunen. I regnværet på Ipanema forteller foreldrene om et barn som aldri satt i ro.

– Det var vel noe som kunne ligne på ADHD, sier moren Lise Gro.

– Sjekket dere dette?

– Neida. Den gangen var det ikke så mye av sånt, forteller moren.

– Jeg lot han som regel bli hjemme da jeg var i byen og handlet. For da jeg kikket bort forsvant han med en gang. Jeg fant ham som regel i utstillingsvinduet.

– Han kledde av dukkene, avbryter pappa Sigurd Olaf.

– Ja, han fant seg en dukke og kledde av den. Han synes det var veldig spennende.

– Da han var tre år gammel red han på grisepurka rundt og rundt i fjøset, skyter pappa Sigurd Olaf inn og ler.

Se Olaf Tufte og Kjetil Borch ro finale klokken 16.24!

– Fotball fenget ikke
Olaf Tufte var svært aktiv i barndommen og fikk sin første øks og sag før han ble tre år. Siden det har muskelmannen jobbet hardt med gårdsbruk og drevet med mange idretter. Blant annet fotball, turn, karate og motorcross. Faren hadde kun ett krav.

– De eneste reglene vi satte var at om vi hadde betalt kontigenten for et helt år, så måtte han holde på hele året. Ble han lei fotball i sesongen, så måtte han pent fullføre.

– Var han god i fotball?

– Han var med. Men det fenget ikke voldsomt. Men han kjørte veldig godt motorcross. Der var han veldig god.

– Men hvorfor begynte han å ro?

– Fordi vi ikke hadde råd til å drive motorcross mer. Vi kunne reise på stevner og bruke tusenvis av kroner hver helg. Så begynte han å trene med gutta nede på roklubben. Han hadde noen kamerater der. Da han var 17 år, tok treneren han med på et innendørs mesterskap i Ålesund. Da dro han fra alle sammen. Da spurte treneren meg hvor han hadde fått kondisen fra. Jeg svarte at han hadde kjørt motorcross - men det treneren nektet å tro på at man kan få slik kondis av å kjøre noe med motor. Men det måtte han ete i seg i ettertid, sier far og ler.

Kastet ut av turngruppen
Olaf og kona Aina har vært sammen i 14 år, men gikk også på ungdomsskole sammen.

– Han hadde ikke altfor mange venner fordi han var den personen han var. I ettertid har jeg sett hvor beundringsverdig det var. Han sto på sitt og var den han var. Han var veldig ærlig og selvstendig. Om han ble ertet eller mistet venner på grunn av det, så forandra han seg ikke. Han var sta allerede da, sier konen, som har reist til Rio med parets to barn.

Da Olaf var 10 år gammel, ble han kastet ut av turngruppen. Faren forteller om en gutt som var høyt og lavt og mislikte å sitte og vente i kø.

– Lederen i turngruppa sendte han bort. Men det var en stor feil. Det var jo nettopp Olaf de skulle tatt vare på. Han hadde blitt minst like god i turn som han har blitt i roing.

40 åringen har et sterkt konkurranseinstinkt. Så sterkt at kona holder seg langt unna konkurranser på hjemmebane.

– Om vi konkurrerer, nei. Aldri. Jeg velger å la være. Ludo og kortspill - nei! Bowling - nei! Det blir aldri gøy! Jeg er litt pedagogisk og lar ungene vinne innimellom. Det gjør aldri Olaf. Han synes det er greit å vinne. Så lærer de seg en lekse, forteller hun.

Faren synes at sønnen bør sette karrierepunktum.

– Hvis du skal tenke på kroppen hans, så burde han gi seg nå. Jeg tror ikke pumpen har godt av det. 40 år og den farta han holder. Det tror jeg ikke han har godt av, sier han.