Den ensomme ålen – historien om OLs mest tilfeldige svømmehelt

Da begge motstanderne i heatet ble disket, ble hele verdens øyne rettet mot Eric Moussambani. «Eric the Eel» plasket seg inn i OLs historiebøker og folks hjerter.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Første gang han svømte i et basseng var mai 2000. Fire måneder senere sto han på kanten av et OL-basseng, klar for å stupe inn i historien.

Den olympiske komité (IOC) delte ut såkalte «wild card» for gi utviklingsland en mulighet til å sende utøvere.

22-åringe Eric Moussambani fra Malabo i Ekvatorial-Guinea fikk nyss i dette og stilte på svømmeopptakene, uten å tilhøre en klubb og uten å ha vært på noe landslag.

Men det var ingen andre som stilte, og slik sikret Eric Moussambani seg plass i De olympiske leker i Sydney, helt ut av det blå.

1.52.72.
Smak litt på den. 100 meter fristil. Foran 17.000 tilskuere. Og millioner av tv-seere. Helt alene.

Men det skulle ikke være slik. For da han sto klar ved det første 50-metersbassenget han noensinne hadde sett, var det sammen med Karim Bare fra Nigeria og Tajikistans Farkhood Orpiov.

Da begge disse tok rennefart, med et sprang Neil Armstrong kunne vært stolt av, ble han stående igjen og undre. Så kom beskjeden. Begge motstanderne ble disket for tyvstart. Han måtte svømme alene.

Med livet som innsats plasket Eric Moussambani i gang. Han åpnet alt for hardt, og da han gikk under for å vende holdt publikum pusten. Kom han til å dukke opp igjen? Det gjorde han, og de siste 50 meterne varte tilsynelatende evig. Kommentatorene trodde han kom til å måtte få hjelp. Men Eric Moussambani med den blå badebuksen fullførte. Til slutt.

1.52.72.
Smak litt på den. Over dobbelt så mye som tiden til OL-vinner Pieter van den Hoogenband, som seinere svømte inn til 48.30. Faktisk også bak van den Hoogenbands verdensrekord på 200 meter samme mesterskap på 1:45.35.

– Da jeg kom inn i arenaen var det første gangen jeg hadde sett et basseng på over 50 meter. Jeg var så redd! De fortalte meg at det var svømmebasseng jeg skulle delta i. Det var så stort, fortalte Moussambani om sitt første møte med bassenget i Sydney.

Og kjenner man Moussambanis bakgrunn, så er det lett å forstå hvorfor han følte seg underdanig de femti meterne med klorfylt vann som nå stirret tilbake på han fra bassengkanten.

GAV ALT: Eric Moussambani vant alles hjerter for sine heroiske svømmetak under OL i 2000.
GAV ALT: Eric Moussambani vant alles hjerter for sine heroiske svømmetak under OL i 2000. Foto: Francois-xavier Marit

Satning uten trener
Historien om «Eric the Eel» er en om den reneste form for dedikasjon. Han visste fint lite om svømming. Hans eneste erfaring var fra et 13 meter langt basseng på et hotell i hjembyen.

Der fikk han lov til å trene tre ganger i uken mellom klokka 05:00 og 06:00. Alene. Uten noen trener. Bare han og svømmetakene. De eneste som kunne forklare han svømmetak var fiskerne nede ved kaia.

Faktisk brukte han fritiden i Australia på å se på treningene til de andre svømmerne for å lære seg effektive svømmetak, og de mest elementære svømmetakene.

Et av øyeblikkene fra Sydney 2000 er nettopp Moussambani der han står alene med verden stirrende på han. To minutter som vil leve evig i minnene til alle som var der.

Han har innrømmet at han var redd for å bli ledd av, men for hvert svømmetak kjempet «Eric the Eel» mot de som hadde tvilt på han. Med hele svømmehallen i rygget kjempet han seg vei til mål. Og han fullførte. Mot alle odds.

Stoppet av regimet
Det var dessverre ikke alle som var like fornøyde med Moussambanis heroiske opptreden. I hjemlandet, Ekvatorial-Guinea, så nemlig regimet på bragden som et hån mot deres nasjon.

Nasjonen har siden 70-tallet blitt styrt av diktatoren Teodoro Obiang, som per 2016 er den diktatoren som har styrt lengst i et afrikansk land.

De gjorde det de kunne for å holde Moussambani unna lekene i Aten i 2004, og valgte å ikke sponse hans neste tur. På noe mystisk vis forsvant Moussambanis passbilde før lekene i Aten, hvilket nektet han utreise fra nasjonen.

Dermed fikk nasjonen aldri sett hvorvidt «Eric the Eel» hadde forbedret seg. Kanskje det er like greit at han ikke fikk blitt med. For uansett om han hadde vunnet gull fire år senere, så er det de heroiske svømmetakene fra Sydney alle husker.

Han så kanskje hjelpeløs ut noen øyeblikk i bassenget, men hans heltemot og vilje til å ikke gi opp vant over en hel verden. I ettertid vil nok det vise seg å kanskje være mer verdt enn noen gullmedalje for han de kun referer til som «Eric the Eel».