LYNRASK: Ben Johnson (til venstre) feirer sin seier under finalen på 100 meter sprint i Seoul i 1988.
LYNRASK: Ben Johnson (til venstre) feirer sin seier under finalen på 100 meter sprint i Seoul i 1988. Foto: Ira Gostin

Rekordtider, superdueller og dopingskandaler – dette var juksemakerens 100 meterfinale

På tiden 9,79 suste Ben Johnson inn til OL-gull, men alt var basert på løgn.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Se 100m-finalen natt til mandag fra kl. 03.00 på TV 2 og TV 2 Sumo

I sin tid var det kjent som tidenes mest fantastiske finale. De beste sprinterne møttes til dyst i Seoul under OL i 1988 for å endelig finne ut hvem som var den raskeste mannen på kloden.

Løpet skuffet ingen. Canadiske Ben Johnson suste inn til gullmedalje og ny verdensrekord. Bak han fulgte tre sprintere som alle løp under ti sekunder.

Det som skulle skuffe var ettermælet. For løpet gikk fra å bli regnet som tidenes beste, til nå å omtales som «the dirtiest race of all time».

Superduellen
Løpet var nemlig hauset opp først og fremst som omkampen fra friidretts-VM i 1987 der Ben Johnson slo amerikanske Carl Lewis på samme distanse.

I tillegg var det en ny sjanse for den «blyge, sjenerte og triste» Johnson fra Canada til å møte «arrogante, usympatiske og kyniske Lewis fra USA». Det var kontrastens kamp som skulle utspilles over cirka ti sekunder på løpebanen i Sør-Korea.

I tillegg sto den europeiske mesteren, Linford Christie, på startstreken sammen med blant andre Calvin Smith som tidligere hadde innehatt verdensrekorden på distansen. Dermed var alt duket for et vanvittig løp.

På tradisjonelt vis suste Lewis og Johnson ut av blokkene og tok tidlig ledelse. Likevel hadde Johnson et ekstra gir inne og parkerte Lewis på den vanvittige tiden 9,79 og suveren verdensrekord.

Bak han fulgte Lewis på 9,92, Christie på 9,97 og Smith på 9,99. Det var den første gangen noensinne hvor fire av åtte hadde løpt inn under ti sekunder.

Canadierne feiret sitt første OL-gull i friidrett siden 1932 og Ben Johnson ble hyllet som en nasjonalhelt.

– Verdensrekorder kan slås, men en gullmedalje er noe ingen kan ta fra deg, meldte Johnson på sin pressekonferanse etter seieren. Noen dager etter skulle det vise seg at han tok smertelig feil.

Kun 48 timer kom meldingen om at Johnson hadde testet positivt for det ulovlige stoffet stanozolol og ble dermed fratatt både gullmedaljen, og verdensrekorden på 9,79.

Testosteronsfylte bursdager
Johnsons stjerne dalte på den canadiske himmel, og han gikk fra å være nasjonens store helt til dens største skam over natta. Johnson innrømmet å ha vært dopet på steroider i åtte år, selv om han selv påstod at han aldri hadde tatt stanozolol.

Lewis ble derfor gitt gullmedaljen og registrerte den nye verdensrekorden. I tillegg passet han på å kritisere Johnson ved hver eneste mulighet han fikk. Det interessante er at rapporter fra 1988 viste at Lewis selv testet positivt for tre ulovlige stoffer en måned før OL.

Disse rapportene kom aldri frem før i 2003, og under dagens regler så skal ikke Lewis ha testet positivt. Verden var dog en annet sted i 1988, og under daværende regler hadde Lewis også blitt fratatt gullet.

Dermed hadde Linford Christie blitt mannen som kunne heve armene over hodet. Og selv testet han positivt i Seoul i 1988, men anket dommen og vant frem. Likevel testet også han positivt for steroider i 1998.

Dennis Mitchell som kom på fjerdeplass testet positivt for store mengder testosteron i 1998. Han unnskyldte seg med at han «hadde hatt sex med kona fire ganger etter som det var bursdagen hennes, og hun fortjente det». Unnskyldningen ble ikke godtatt av det internasjonale friidrettsforbundet.

Canadiske Desai Williams innrømmet også for å ha tatt stanozolol etter at Johnson ble tatt, mens Ray Stewart fra Jamaica ble utestengt fra all idrett i 2010 da det ble klart at han ordnet prestasjonsfremmende stoffer for de idrettsutøverne han trente.

Den «ekte» vinneren
Dermed står man faktisk igjen med kun Calvin Smith og brasilianske Robson da Silva som de to eneste som aldri har vært involvert i en sak rundt prestasjonsfremmende midler.

Smith har senere blitt gitt bronsemedaljen etter som Johnson ble tatt like etter mesterskapet, mens de andre omsider ble tatt senere i deres karrierer og liv. Spørsmålene om hvorvidt bedre testing hadde vist positive dopingresultater tidligere gjenstår fortsatt å se.

Tiden 9,79 var uansett langt forut sin tid. Faktisk måtte man vente hele 11 år til amerikanske Maurice Greene tangerte tiden, da uten å bruke ulovlige midler. Deretter måtte man vente tre år til før Asafa Powell slo den rekorden med to hundredeler. Powell har senere hatt sine problemer med ulovlige midler han også.

Dermed fikk publikum et innblikk i sin fremtid. Nesten ti sekunder som siden kun har virket fiktive. For Ben Johnsons prestasjoner var overmenneskelig i 1988. Historien viser oss at det virkelig var fiktivt.

På startstreken i Seoul stod verdens raskeste menn, de leverte verdens raskeste tider og skapte tidenes mest omtalte løp. Dessverre var alt sammen basert på juks og løgn. Tidenes skitneste 100 meter ble vunnet på tiden 9,79.