Vidunderlig mørk og velspilt – dette blir sommerens store TV-snakkis

En høstkveld i 1983 forsvinner en 12 år gammel gutt sporløst i en småby i Indiana, USA.

Mystiske evner

Mens hele byen leter, dukker en forkommen liten jente opp med mystiske evner som ingen kan forklare.

Slik begynner den nye Netflix-serien Stranger Things, som har fått anmelderne til å kaste sekserne og seerne til å vise tommelen opp (9.2 av 10 mulige på IMDB).

(artikkelen inneholder ingen spoilere)

Når dagene går ut at gutten blir funnet, bryter moren gradvis sammen og hevder at hun kan «snakke» med sin savnede sønn gjennom lyspærer og elektrisk utstyr.

Verden opp ned

Forsvinningen blir også en solid vekker for byens late sheriff, hvis største utfordring hittil har vært feilparkerte biler og butikktyveri.

Sakte, men sikkert, trekkes seerne inn i en verden der linjen mellom vitenskap og overnaturlige hendelser viskes gradvis ut, og som på en merkelig måte gir en slags logisk forklaring på det som skjer, uten at det bikker over i lettvinte løsninger og nonsens.

Dette er de to første episodene av Twin Peaks, Stephen King og 80-talls versjonen av Spielberg vevet sammen til en stilsikker og godt gjennomført opplevelse.

Imponerende skuespill

Godt er det også å se hvor treffsikkert serieskaperne, brødrene Duffer, har klart å bekle rollene i serien.

Dette er mennesker man tror på, herlig fri for klisjéer og urealistiske handlinger man ruller med øynene over.

Spesielt imponerer Winona Ryder (44) i rollen som den fortvilte moren som nekter å gi opp håpet om finne sønnen Will.

Etter å ha sittet i «TV-fengsel» i flere år etter den famøse butikktyveri-episoden i 2001 viser Winona Ryder at hun er tilbake og klar for ny store hovedroller.

Men det er vanskelig å nevnte Ryder uten å trekke fram flere av de mange gode skuespiller-prestasjonene i serien.

David Harbour som portretterer byens tiltaksløse og øldrikkende sheriff balanserer mesterlig rundt «dum politimann våkner og blir superhelt»-klisjéen, uten å falle i «ja, særlig»-gryta.

80-talls nostalgi

Kompisgjengen til Will er en annen fornøyelig historielinje man følger med imponerende skuespillerprestasjoner over hele linjen, og med små øyeblikk som kan strekke minnene tilbake til Spielbergklassikeren Stand By Me fra åttitallet.

Brødrene Duffer, som både har skrevet og regissert de fleste episodene, har klart å gjenskape den gode åttitalls-følelsen på skjermen, ikke bare filmatisk – men også musikalsk.

Ikke bry deg om dårlig sommervær. La det bare hølje ned og sett deg dypt ned i sofaen og få med deg Stranger Things. Gjerne sammen med noen – for dette blir også nifst.

Sesong 2?

Netflix bestilte i utgangspunktet bare én sesong av serien for å se an mottakelsen. Etter de strålende anmeldelsene, er det bare én ting å si:

Hva venter dere på?