Mangelen på barrierer og gjerder var påfallende

Mads Kaggestad oppsummerer en av de største Tour de France-skandalene i moderne tid.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Sykkel, og særlig Tour de France, kan by på mye uventet drama. Bildene av Chris Froome løpende oppover fjellsiden av Mont Ventoux blir ikoniske bilder i Tour de France-historien, men sporten har en jobb å gjøre for å unngå at det skjer igjen.

Mange peker ut motorsyklene som syndebukken for dramaet oppover Mont Ventoux. Motorsykler i sykkelritt er et svært aktuelt diskusjonstema etter flere stygge ulykker, inkludert dødsulykken til den belgiske syklisten Antoine Demoitié 27.mars. At motorsyklene er innblandet er udiskutabelt, men at løsningen er kutt i antallet er unyansert og kan i verste fall føre til negative ringvirkninger for sporten. Tidligere i år gikk Tom Boonen ut og mente at behovet var flere, ikke færre motorsykler i sykkelritt. Som en av feltets mest meritterte og erfarne rytterne er det verdt å lytte til den belgiske sykkelstjernen når han mener flere motorsykler snarere bidrar til styrket sikkerhet.

Sykkelsporten er også avhengig av en god medieproduksjon for å skape interesse blant publikum og eksponering av sportens samarbeidspartnere. Arrangører, media og ansvarlige myndigheter inkludert det internasjonale sykkelforbundet (UCI) må derfor jobbe sammen for å forebygge ulykker og hendelser som den opp Mont Ventoux.

Selv har jeg erfaring som både rytter og passasjer på medie- motorsykkel. For andre året på rad er jeg reporter på MC i Tour de France. Målet med live-rapporteringen er å skape en ekstra dimensjon i formidlingen til publikum om hva som skjer i den komplekse og dramatiske idretten. Mens rytterne konkurrerer om å komme først til mål, konkurrere media mer enn noen gang om å skape gode seeropplevelser. Media vil alltid søke nye vinkler for tettest mulig innblikk i rytternes utfordringer på veien til Paris. Tour de France er verdens største sykkelritt og faktisk verdens største årlige idrettsarrangement. Medierettighetene koster store summer og er en attraktiv investering for media. Men det kommersielle perspektivet og dimensjonen over arrangementet skaper også store behov fra media, samarbeidspartnere, politi, vakter, rytternes støtteapparat, dommerne og arrangører som til sammen setter et stort press på kolonnen foran- og bak rytterne.

Hvor mange flere sykler som følger rittet i dag i forhold til tidligere er det vanskelig å få svar på, og spørsmålet er om det egentlig er antallet motorsykler som er problemet? Selv mener jeg det er et stort potensial i kvaliteten på de som kjører de ulike motorsyklene.

Som passasjer på MC bruker jeg min erfaring til å veilede føreren. Som tidligere rytter har jeg lettere for å forstå rytternes bevegelsesmønster og føler jeg må bidra med mitt syn på hvordan vi skal forholde oss til rittet. Hvis både sjåfør og passasjer av MC mangler erfaring er det i seg selv en fare. Dessverre er det få krav til skolering, kursing og erfaring for de mange MC-førerne i de ulike sykkelrittene på tvers av arrangører og land. Det finnes heller ingen universelt utformet sertifisering av sjåfører som skal ferdes i løypa hvor rytterne tar store sjanser i høy fart og hvor det er stor fare for fatale ulykker om det ikke tas forhåndsregler. UCI bør derfor ta ansvar til å kvalitetssikre de ulike førerne av MC- er og biler i sykkelritt.

I motsetning til sykkelrytterne har ikke MC-førerne støtteapparat som sikrer de nødvendig væske og næring. At jeg trekker frem dette kan kanskje virke banalt, men jeg mener det er en del av helheten i å forebygge ulykker. På lange dager med temperatur på opp mot 40 varmegrader er det absolutt en fare om sjåfører er dehydrerte og sliten grunnet dårlig væske- og næringsinntak.

Bilder fra Tour de France avslører også manglende kontroll på køen av motorfartøy i rittet.

Opp fjellsider omkranset av overbegeistrede publikummere i hopetall er det for mange avslørende bilder av at motorsykler er for tett på rytterne. Når det dannes kø foran og mellom rytterne går det fort galt. I kaoset opp Mont Ventoux kan man mistenke at dårlig planlegging og kontroll førte til opphopning av folk som igjen førte til plassmangel for køen av følgebiler og motorsykler med den påfølgende bråstoppen og kollisjonen som resultat.

Mangelen på barrierer og gjerder var påfallende. Vanligvis har arrangørene gjerdet inn de siste tre kilometerne før mål. Behovet er kanskje større og bør i fremtiden utvides ytterligere et par kilometer. Det vil koste penger og ressurser, men er noe arrangøren har råd til å prioritere.

At det manglet gjerder opp Mont Ventoux kan skyldes de uforutsette omstendighetene rundt flyttingen av målgang fra toppen til lengre ned i fjellsiden. Det førte til at de store hordene av publikum samlet seg på et mindre areal og dermed skapte et enda større behov for gjerder. Hvorfor gjerdene ikke var av vanlig standard er arrangørenes ansvar og en viktig medvirkende årsak til uhellet med Porte, Froome og Mollema.

Hendelsen opp Mt. Ventoux går inn i Tour de France historien som en svært spesiell hendelse og forhåpentligvis ender det godt med at den beste vinner til slutt. Konsekvensene bør bli økte investeringer i barrierer og vakthold, bedre kontroll på bil- og motorsykkel trafikken, og styrket kvalitetssikring- og oppfølging av sjåførene bak og foran rytterne i løypa.