Rygging på ekte Countach-vis, ellers ser man ingenting bakover. Foto: Lord Arnstein Landsem
Rygging på ekte Countach-vis, ellers ser man ingenting bakover. Foto: Lord Arnstein Landsem

Her står drømmebilen igjen – etter 24 år

Lordens blogg: Denne har en helt spesiell historie.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Lordens blogg er fylt med personlige betraktninger, et lite sideblikk på noe av alt det spennende som skjer i bilverdenen. Denne gangen handler det om hans absolutte drømmebil.

Hva er din drømmebil? Altså den ultimate drømmebilen. Den ene bilen som du ville valgt foran alle andre biler som noensinne er laget?

For mange er det et vanskelig spørsmål, og selv har jeg mengder av biler som jeg drømmer om. Det hjelper ikke at smaken går i alle retninger. Jeg skulle gjerne hatt en mektig Duesenberg SJ fra 30-tallet, eller en Bugatti Royale. En Porsche 917/10 Can-Am racerbil, eller en av mine favoritt-custombiler fra Jay Ohrberg eller George Barris hadde også gjort seg.

Drømmebilen i Italia i 2016 (de gullfargede speilene er under restaurering), Hvilket herlig gjensyn! Foto: Lord Arnstein Landsem
Drømmebilen i Italia i 2016 (de gullfargede speilene er under restaurering), Hvilket herlig gjensyn! Foto: Lord Arnstein Landsem

Bertone Carabo er min ultimate konsept-drøm, og av nyere biler er Pagani Zonda favoritten. Jeg legger vekt på ordet drømmebil i denne sammenhengen. Det skal være en drøm, en bil man aldri kan få. En realistisk drømmebil, er ingen drømmebil i mine øyne.

Øyeblikkelig forelsket

Her vil jeg også tro at barndomsminner spiller inn for mange, det gjør det i hvert fall for meg. Jeg glemmer aldri da jeg fikk øye på en gul Lamborghini Countach LP400 i et bilblad som min far hadde kjøpt da jeg var ni år gammel. Det ble øyeblikkelig drømmebilen.

Interiøret i Wolfs kongeblå Countach. Bak rattet på denne slapp du å bli frakjørt i 1976. Foto: Lord Arnstein Landsem
Interiøret i Wolfs kongeblå Countach. Bak rattet på denne slapp du å bli frakjørt i 1976. Foto: Lord Arnstein Landsem

Men snart oppdaget jeg at det fantes ulike spesialversjoner av bilen. I byggesett-katalogen til japanske Tamiya kunne jeg se bilder av en rød Countach LP500 S med vinge og spoiler. Den dukket så opp i noen tyske bilblader, og jeg skjønte at det var Formel 1-teameier Walter Wolf som hadde spesialbestilt bilen fra Lamborghini-fabrikken.

Men ikke nok med det, Wolf hadde ikke så lenge etterpå byttet inn sin røde bil, mot en kongeblå bil med felger og speil lakkert i gull, og da jeg så den for første gang i en bilbok, fikk jeg helt hakeslepp. Dette var den vakreste bil jeg noensinne hadde sett!

I 1992 var så jeg og to kompiser på road-trip nedover Europa. Målet var Formel 1-løpet på Magny-Cours-banen i Frankrike. Selve løpet ble et lite antiklimaks da vår helt Senna ble påkjørt av Schumacher på første runde.

Men om ikke annet begynte det å striregne, og da var Jean Alesi helt magisk å se på. På vei hjem fra Frankrike stanset vi på ulike bilmuseum, og et av dem var det fantastiske Rosso Bianco Collection i Aschaffenburg (dessverre borte nå). Blant alle godbitene der inne, var det en som virkelig fikk meg til å stirre med store stjerner i øynene: Walter Wolfs kongeblå Countach! Selve drømmebilen i levende live! Jeg hadde fått sett den! Lite ante jeg at halve livet skulle passere før jeg fikk se den igjen...

Uventet gjensyn

Så gikk nå årene. Problemet når man reiser rundt på mange messer, utstillinger og løp i utlandet, er at man etter hvert blir litt blasert. Man har sett det meste før, og selv en Lamborghini Countach er jo etter hvert blitt et svært vanlig syn rundt omkring. Kort sagt: Drømmer mister sin sjarm når man har sett for mange av dem, og etter hvert begynner man å betvile hele begrepet drømmebil.

Denne venter mange nordmenn på

Den første av super-Countachene som Wolf mottok. Her fotografert i 1976, når den hadde fått et Wolf-merke i fronten over Lamborghini-logoen, samt stickers fra bladet rallye racing under hovedlyktene. 
Den første av super-Countachene som Wolf mottok. Her fotografert i 1976, når den hadde fått et Wolf-merke i fronten over Lamborghini-logoen, samt stickers fra bladet rallye racing under hovedlyktene. 

Men så skjedde det uventede. Jeg tok turen til årets Villa d’Este i Italia, den fasjonable bilutstillingen hvor kun 50 biler blir spesialinvitert hvert år. Den åpner for publikum på lørdag, men siden jeg kom rett fra en Alfa Romeo-lansering, hadde jeg en dag ekstra i Como. Så på fredag slentret jeg litt rundt på området hvor utstillingen skulle være dagen etter. Der var noen av bilene som skulle være tilstede, og det var da jeg fikk øye på den. Den kongeblå Countachen! Walter Wolfs superbil!

Min ungdomsdrøm som jeg ikke hadde sett på 24 år! Der og da gikk lyset opp for meg. Jeg hadde vært i tvil om jeg lenger kunne kalle bilen min drømmebil, men all tvil ble feid bort på ett sekund. Dette er min ultimate drømmebil, det er det ingen som helst tvil om lenger!

Hva var greia med Wolf-bilene?

For de som måtte lure, her er en liten oppsummering av hva som var så spesielt med Wolf sine Countacher:

På Villa d'Este var det Lamborghinis legendariske pensjonerte testfører Valentino Balboni som kjørte bilen. Foto: Lord Arnstein Landsem
På Villa d'Este var det Lamborghinis legendariske pensjonerte testfører Valentino Balboni som kjørte bilen. Foto: Lord Arnstein Landsem

Først må vi gå tilbake til Geneve-utstillingen i 1971, hvor Lamborghini viste en hinsides superbil kalt Countach LP500 med 5-liters V12. Den ble ekstremt positivt mottatt, og snart begynte arbeidet med å omsette den til en produksjonsbil. Underveis i prosessen måtte man gjøre en kollisjonstest, og prototypen/konseptet man hadde vist i Geneve, ble ofret til oppgaven. Men motoren forble hos Lamborghini.

Da Countach LP400 ble vist i 1973 som ferdig produksjonsmodell, var det med en 3,9-liters V12 på 375 hk, noe som gjorde den til verdens raskeste bil på 70-tallet. En av kundene som ville ha bilen var oljemilliardæren Walter Wolf fra Canada (opprinnelig født i Østerrike). Han kjøpte en hvit Countach LP400 med en liten vinge rett bak taket, men det var ikke nok for Wolf. Han ville ha verdens raskeste gatebil, og da måtte den også være raskere enn en standard Countach.

Den første røde

Countachen ble mye beundret på Villa d'Este. Foto: Lord Arnstein Landsem
Countachen ble mye beundret på Villa d'Este. Foto: Lord Arnstein Landsem

Svaret ble en spesialbygd Countach, som Lamborghini (og særlig sjefsingeniør Dallara) bygde for Wolf i 1974 (på dørstokken i bilen står det en plakett med ordene «Specially built for Mr.Walter Wolf by Lamborghini Enterprises), med spoiler foran, en enorm vinge bak, og fete hjulbuer for å dekke de enorme Pirelli P7-dekkene (på Bravo-felger) som Wolfs bil mottok. Alt dette var endringer som Lamborghini senere innførte på den oppgraderte LP400 S i 1978 (selv om Wolfs hjulbuer og spoilere var unike for hans bil), takket være arbeidet som ble gjort på Wolfs bil.

Men Wolf fikk mye mer. Girling Formel 1-bremser og et hjuloppheng så nært Formel 1 som man kunne komme, var blant godsakene. Bilen ble lakkert rød, og for å sette fart på sakene fikk Wolf 5-liters motoren fra prototypen. Dette var i hvert fall den mest populære historien i gamle dager (og den klart beste historien), men ifølge andre kilder var det ingeniørene Vecoli, Fiorini og Gallerani som forstørret en av 3,9-liters motorene, med lettere småtrimming. Dermed hadde Wolf sin egen 5-liters motor med 447 hk, og det holdt til en oppgitt toppfart på 315 km/t.

Denne skal bygges i bare 500 eksemplarer

Men som vanlig når man jobber litt med Lamborghini-historie, så henger ikke historiene og tallene helt sammen. Søker man på nettet, finner man at Wolfs motor hadde 4971 ccm, som var størrelsen på den originale 5-liters motoren fra 1971. Men når jeg graver i arkivet mitt, finner jeg et tysk Sport Auto fra 1975, med bilen på coveret og tittelen «Verdens raskeste bil» (Das schnellste Auto der Welt).

I en lengre artikkel besøker bladet Lamborghini-fabrikken, hvor både Wolf og bilen er til stede. Der står det at motoren som Lamborghini har bygd til Wolf er på 4,4 liter. I så fall er det definitivt ikke motoren fra prototypen, og i stedet en godt trimmet utgave av standardmotoren på 3,9-liter. Bilen ble uansett kjent som Countach LP500 S (som indikerer 5-liters motor), og bladet oppgir prisen på bilen til 400.000 tyske mark, mens en standard LP400 kostet 99.800 tyske mark.

Den kongeblå

På denne tiden var Lamborghini i store finansielle problemer, og media kunne stadig rapportere at Wolf planla å kjøpe hele merket, noe han selv ofte sa i intervjuer. Inntil så skjedde, nøyde han seg med flere spesialmodeller. Den røde ble byttet i en kongeblå (noen steder står det Bugatti-blå) LP500 S i 1976, som var lik den røde hva angår modifikasjoner, men med annen farge, felger og speilhus lakkert i gull og canadiske flagg oppå de oppfellbare lyktene.

Motormessig fikk bilen spesialmotoren fra den røde, som så ble solgt videre med vanlig motor. Andre kilder sier derimot at den blå rett og slett fikk en ny spesialmotor, akkurat som den røde visstnok hadde gjort, og at den røde dermed ble solgt videre med sin opprinnelige motor (med Lamborghini er det ofte to versjoner av samme sak, og det er ofte svært vanskelig å vite hvilken historie man skal tro på).

På dette tidspunktet hadde også Wolf begynte å rote litt i Formel 1, noe som skulle øke de neste årene. Fra 1977 til 1979 hadde han sitt eget team kalt Wolf, og de vant faktisk det første løpet de stilte opp i: Argentina GP 1977 med Jody Scheckter bak rattet. Sør-Afrikaneren vant to løp til det året, og ble tilslutt nummer to sammenlagt etter Niki Lauda i 1977.

Gikk han lei?

Det tok imidlertid ikke lang tid før Wolf ville ha enda en bil, og i 1978 fikk han en tredje modell (med den samme motorhistorien) med den samme mørke blåfargen som Formel 1-bilene hans hadde. Denne hadde W-logoen til Wolf oppå de oppfellbare hovedlyktene.

Deretter gikk visst Wolf lei av Lamborghini (og Formel 1, hvor Wolf-teamet forsvant etter endt 1979-sesong). Det ble intet oppkjøp av merket, og for å ha verdens raskeste gatebil søkte Wolf seg i stedet til Porsche, nærmere bestemt Kramer-teamet, som vant Le Mans i 1979 med en 935 K3. Hvorfor kunne man ikke ha en sånn bil til gatebruk? Men det er en helt annen historie…

Volkswagen kutter over 40 modeller