#

2SITERT
SKAL TIL VM: De norske håndballherrene skal til VM i Frankrike.Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
SKAL TIL VM: De norske håndballherrene skal til VM i Frankrike. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix Foto: Ruud, Vidar

Moralsk forkastelig at IHF skal sitte og bestemme hvilke nasjoner som skal spille VM

Norges wild card til VM har fått mange til å reagere.
Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Onsdag fikk Norges håndballherrer en fribillett til VM i Frankrike i januar. Det internasjonale håndballforbundet (IHF) valgte å gi Christian Berges menn et wild card til mesterskapet.

Dette har skapt mange reaksjoner i den norske håndballfamilien. For er det moralsk riktig å ta imot en plass i et VM man ikke har klart å kvalifisere seg for?

For å kunne gi et godt svar på det, så må en gå tilbake i historien.

Høsten 2014 var IHFs enerådende president Hassan Moustafa i villrede. Verdens største håndballnasjon Tyskland hadde ikke kvalifisert seg for VM i Qatar. Et prestisjemesterskap for IHF-presidenten.

Det var stor misnøye med at Qatar hadde fått tildelt mesterskapet, og i tillegg hadde IHF solgt tv-rettighetene for mesterskapet til Al-Jazeera, som skulle tjene penger på å selge disse videre i Europa.

Uten Tyskland i VM, så var det ingen tyske tv-kanaler som var interessert i å betale den prisen Al-Jazeera forlangte for å vise mesterskapet.

Det var veldig viktig for Moustafa at VM i Qatar ble en suksess. Derfor måtte det se bra ut i de største nasjonene.

Løsningen hans ble et smutthull i systemet. Oceania hadde en plass i VM, men var ikke fullverdig medlem av IHF som kontinentalforbund. Dermed ble det takk og farvel til Australia og velkommen Tyskland.

IHF opprettet et wild card, som de den gangen ga til «den nasjonen som var best plassert i forrige VM, som ikke var kvalifisert».

Det vakte store reaksjoner. Først og fremst fordi IHF kastet ut en nasjon som hadde kvalifisert seg for VM for å rydde plass til en nasjon som var viktig for dem å ha med markedsmessig, men også fordi de overstyrte IHFs eget regelverk.

For der sto det at Island var Europas førstereserve til mesterskapet. For islendingene var den nasjonen som var nærmest direktekvalifisering fra forrige EM, som ikke var kvalifisert.

Islendingene raslet med sablene, og truet med å gå rettens vei for å få plassen. Da passet det IHF veldig godt at Bahrain trakk laget sitt på grunn av politiske uoverenstemmelser med Qatar. Vips, der var også Island med.

Så kan man i ettertid spørre seg om Moustafa kanskje hadde vært best tjent med at VM i Qatar gikk for svarte skjermer i Europa. Det var ikke alt som skjedde der som kom fordelaktig ut for egypteren.

Men Moustafa syntes dette med wild card var en helt strålende idé. For på denne måten kan IHF ha kontroll på at de viktigste nasjonene kommer med.

Til kvinnenes mesterskap i 2015 klarte han til og med å få inn to stykker.

Ettersom Brasil var regjerende verdensmester, og direktekvalifisert, så ville Pan-Amerika ha en ekstra plass i VM. Og siden Brasil er den eneste nasjonen på det amerikanske kontinent som sportslig kan utfordre de europeiske nasjonene, så tok IHF også denne plassen og gjorde den til et wild card.

Under møtet i council (IHF-styret) under VM i Qatar la Moustafa inn et benkeforslag på at det ikke skulle ligge noen kriterier til grunn for hvem som skulle tildeles wild card. Altså all makt i IHF-styrets hender.

To avstod fra å stemme, resten stemte for forslaget. Dermed ligger det ingen kriterier til grunn. IHF-styret velger helt etter eget ønske hvem som skal få delta i VM. Og plassene til VM for kvinner gikk til Tyskland og Serbia.

Det er også gjort en endring i regelverket. Representanten som vinner VM-kvalifiseringen i Oceania må nå spille en play off-kamp mot vinneren i Pan-Amerika. Taper de denne, så overtar IHF denne plassen og kan fritt dele den ut som et wild card. Sportslig er forskjellen mellom de beste i Pan-Amerika og Oceania så stor at det i praksis betyr at IHF har et wild card å dele ut.

Foran VM i 2015 uttalte generalsekretær i NHF Erik Langerud at de ville takke nei til et wild card dersom de ble tildelt det. Men den gangen ble altså nasjoner kastet ut for å lage plass.

Hvorfor er det annerledes nå?

For det første så ligger nå wild cardet i regelverket. Det er ikke et plutselig innfall fra en grisk leder. Nå er det kalkulert og «demokratisk» innført.

Det er så umusikalsk som det bare kan få blitt, men man kan ikke gjøre noe med det.

At Norge skulle få det denne gangen var ingen bombe. Det har jeg hevdet i lang tid.

For ser en på hvilke lag fra Europa som ikke var kvalifisert for VM, så er det ingen tvil om hvilken nasjon som har størst markedsmessig betydning for IHF.

Verdien av tv-rettigheter og reklamesalg i Østerrike, Serbia, Nederland og de andre er ikke i nærheten av hvordan den er i Norge.

Men selv IHF skjønner at de ikke kan tildele et wild card bare på bakgrunn av markedsrelaterte begrunnelser. Derfor passet det dem helt utmerket at Norge gikk til semifinalen i EM i januar.

Norge havnet på fjerdeplass, den første plassen i mesterskapet som ikke ga direkteplass til VM.

Dermed kunne IHF enkelt gjemme seg bak at Norge sportslig var det beste alternativet.

Så kan Østerrike trekke frem begrunnelsen for at Tyskland fikk wild card til VM i 2015, og at de skulle hatt denne plassen dersom samme argumentasjon ble benyttet denne gangen.

Men den gangen ble Island satt til side, som skulle hatt plassen ifølge IHFs eget regelverk. Og det viktigste av alt; siden den gang har Moustafa sørget for at «no criteria» er førende for valg av nasjon som får wild card. Denne argumentasjonen ble heller ikke benyttet da Tyskland og Serbia fikk free pass til kvinnenes VM i Danmark.

Mange mener likevel at Norge burde vise integritet og takke nei til denne VM-plassen.

Det er moralsk forkastelig at IHF skal sitte og bestemme hvilke nasjoner som skal spille VM, og det undergraver hele idrettens anseelse slik de styrer på.

Dette er det umulig å være uenig med. Det er så umoralsk som det kan bli. Og uansett hvor mye IHF gjemmer seg bak at lag blir tatt ut på sportslig grunnlag, så er det pengene som styrer.

Så hvorfor blir det da likevel riktig av NHF å takke ja til plassen?

Jo, for å takke nei vil bare være indremedisin. Man sitter der på sin høye moralske hest og har en god følelse av å ha markert seg overfor systemet. Men det vil ikke ha noe som helst å si. For håndballverden generelt ville Norge bare fremstå som den sære fetteren oppe i nord, som nektet å spille VM.

For wild cardet ville bare gått videre til neste nasjon, som ville takket ja. Dermed ville Norges markering vært glemt. VM ville vært fulltegnet og blitt spilt som vanlig - uten Norge.

Det verste er at om Norge hadde takket nei, så kunne IHF med hjemmel i regelverket straffet NHF for å ha uteblitt fra et mesterskap man var kvalifisert til (les invitert til). I verste fall kunne dette medført utestenging fra alle IHFs turneringer i en periode, og det kunne også ha rammet håndballjentene.

Det er noe som heter å velge sine kamper. Og denne krigen vinnes ikke ved å takke nei til et wild card. Dette er en kamp som må tas på IHFs kongress. Der valgte NHF ikke å stemme mot det sittende regimet forrige gang.

I 2017 er det ny kongress, der det er valg. Det er der man kan gjøre endringer. Men da må man overbevise mer enn Europa. For IHF-familien har vokst seg til over 200 medlemsnasjoner, som alle har like mye å si på kongressen.

Stemmene til nasjoner som Belize og Tuvalu teller nøyaktig like mye som Norge og Tysklands. Og så lenge disse får rundhåndet med utviklingsmidler fra det sittende regimet, så stemmer de ikke for en motkandidat.

Dette er svakheten med idrettens «demokrati». Og skal man wild cardet til livs, så er det her man må sette inn kreftene. Ikke på å takke nei når man blir tildelt det. Noen ganger er en langsiktig strategi bedre enn å ta slag for slag.

Lik TV 2 Sporten på Facebook