OPPDRAGELSE: Skillet mellom foreldre og barn ser ut å bli stadig mindre, mener tenåringsmamma og blogger Rubi Synøve Bøhmer Jørgensen. Foto: Espen Solli / TV 2
OPPDRAGELSE: Skillet mellom foreldre og barn ser ut å bli stadig mindre, mener tenåringsmamma og blogger Rubi Synøve Bøhmer Jørgensen. Foto: Espen Solli / TV 2

Kompismamma? Eller forelder?

Vi skal ikke oppdra prinser og prinsesser.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Skillet mellom foreldre og barn / ungdom ser ut å bli stadig mindre. Foreldrene deltar i alle barnas arenaer, og man tillater i mye større grad å involvere barna i foreldre-ting. Jeg har selv de siste årene vært en mamma som har måtte føle litt på både dårlig samvittighet og press fra samfunnet fordi jeg ikke er ”involvert nok” i mine barns liv.

Jeg vet ikke hvordan timeplanen deres er. Jeg vet ikke når de har innleveringer eller treningstider. Jeg hjelper de ikke med lekser eller kjører de til trening (om ikke det er spesielt behov), og jeg husker ikke hva alle vennene heter.

Ei heller sjekker jeg datamaskinene deres, telefon, Facebook eller avtalene deres. Dette er i sterk kontrast til hvordan det var når de var små. Men på et tidspunkt ble jeg helt klar på at de SELV må holde oversikt over avtaler, lekser, treningstider og plikter. I tillegg forventer jeg at de kommer seg dit de skal selv, som første alternativ. Jeg har vært tydelig på hva som er ok og ikke, hele veien. Og vi har landa på en slags enighet om hva som gjelder.

Jeg tror at om mine barn som voksne skal kunne være gode, aktive, bevisste samfunnsdeltakere som bidrar, må de ha lært både ansvar (både gjennomføring og delegering), kvalitet i det man leverer fra seg, etikk, høflighet, omsorg og takknemlighet. Min jobb er nemlig ikke å bære dem frem på gullstol, men å forberede dem best mulig for den store verden.

Selv om jeg anses å være en streng mamma, velger jeg å gi de frihet på andre måter. Slik som å være ute med venner og ha mindre kontroll av hverdagen deres. Jeg velger å stole på dem. Men den tilliten er helt og holdent basert på mange år med oppdragelse, kommunikasjon, samarbeid og kompromisser. En blanding av kjærlighet og grenser.

Så hva tror jeg vi må minne oss på når vi har barn? Jo, at VI er foreldrene, DE er barna. VI bestemmer. Og det er fordi vi ønsker deres beste. Vi er rollemodeller og veiledere. Ikke kompiser.

Så er det et ord norske foreldre tydeligvis har blitt litt redd for: NEI. Dette har blitt et fy-ord som mange unngår å bruke, særlig i det offentlige rom. Vi er kanskje redd for trass, gråt, å bli observert som ”dårlige foreldre” eller kanskje vi ikke ønsker å bli upopulær. Men man gir vel ikke ros for dårlig oppførsel? Man gir ros og premier for god oppførsel, ikke sant? Så om barna skal lære rett / galt, så må vi informere dem om premissene og rammene som er ”akseptable”.

Nei er et nei. Og det er et ord barn tåler og trenger å lære seg. De må lære seg motstand, skuffelse og realitet. For et berettiget nei knuser absolutt ikke et barns selvfølelse, men vil lære dem hensyn til omgivelser. Vi skal ikke kvele barns følelsesliv og selvstendighet, men lære de å innrette seg og ta hensyn. Og å oppføre seg. Vi må ikke være så redd for å ”irettesette” barn. Det handler bare om å gi de faste rammer og lære de forutsetninger som gir både trygghet, bygger indre sikkerhet og lærer de oppdragelse - som absolutt ikke er noe negativt.

For jeg må slå fast med en gang: oppdragelse er positivt. Og Du er ikke kompis. Du er den ansvarlige.

Så, for å se litt på hva som skjer før disse barna er så store at de rager oss over hodet og kan utfordre oss med fest, fyll, ”voksendebatter” og utagering, ELLER nesten verre – de blir så avhengig av oss at de forblir barn langt ut i voksen alder.

Vi må huske - vi skal ikke oppdra prinser og prinsesser, men ansvarsfulle samfunnsborgere.

Verden er et krevende sted hvor de både skal møte arbeidsgivere, konkurranse, store krav og da håndtere dette med modenhet og styrke. De trenger styrke og ansvarsfølelse gjennom livet, på lik linje med kjærlighet og kos, som vi har så stort fokus på. Og legger ikke vi opp til at de er rustet for dette, vil de få sjokk når de går ut i verden, og kanskje slite med å håndtere situasjoner. Man kan liksom ikke bli sur om sjefen sier nei til at du ber om fri, eller bli knust over at du får klar beskjed om å gjøre en bedre jobb. Krav og forventninger skal kunne oppleves positivt og som en naturlig del av hverdagen.

Det hjelper ikke å diskutere. Barn lærer tidsnok (som de jo skal) både å debattere, diskutere og fremlegge sine meninger. Og om vi lærer dem premissene for debatt, vil de bli mer saklig, og forstå hvor og når det er ok å ”krangle” om noe. Når ungene er trygge på oss, TØR de utfordre oss, som de jo skal. De skal få lov til å ”prøve seg”, men ikke gjennom trass fordi de har lært at vi vakler, men fordi de vet vi tåler det og håndterer det.

Hva slags tenåringsmamma er jeg? Jo, en uformell og avslappa mor, som har et godt og ikke minst åpent forhold til ungdommene her. De vet de kan komme til meg med alt.

De skal selv være ute i verden uten meg på slep, men de skal være trygge på at jeg ER HER for dem. Uansett. Og de skal ikke oppleve å bli avvist selv om de kanskje har gått utenfor de oppsatte rammene. Jeg vil at de skal ha sitt privatliv og sine egne arenaer, på lik linje som jeg ønsker å ha mitt eget privatliv. Likevel skal jeg kunne mase, være litt formanende og streng. For det må de tåle. Det trenger de.

Ungdom i hus er jo utfordrende. Det er mange farer der ute. Og vi kan enten tvinge dem til å være hjemme, eller la dem utforske, møte venner og verden. Og da håpe at alt det vi faktisk har snakket om, og som jeg har prøvd å lære dem, er nok til at de kommer seg gjennom både hverdagen eller en festkveld på best mulig måte. De trenger å finne ut av dette selv. De må lære, og jeg vil stole på vurderingsevnen deres. Om jeg så må sette fram bøtta når de kommer hjem. Og jeg skal også kunne være på hytta i helgen uten å verken være bekymret for hva som skjer hjemme eller oppdage at de utnytter friheten og tilliten.

Jeg ønsker å gi dem en litt glidende overgang fra å være mammaen som er med på alt, til mammaen som forventer at de klarer seg på egen hånd.

Jeg mener vår jobb er å lære barna å: 1) ta hensyn 2) vise omsorg for andre 3) være ærlige 4) ta ansvar 5) være snille, høflige og hjelpsomme 6) være etisk 7) lære måtehold på flere områder 8) være ydmyke 9) ha selvsikkerhet og selvtillit slik at man ikke gjør dumme ting for oppmerksomhet 10) være elsket og kunne elske tilbake.