1992: Ble overtalt av sin døende datter til å spille EM-finalen

1992 var et spesielt år for Kim Vilfort – på både godt og vondt.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

EM i 1992 vil alltid bli husket for at Danmark, som egentlig ikke skulle vært med, feide all motstand til side og sto igjen med EM-tittelen.

Men kanskje den største helten av dem alle ønsket egentlig ikke å spille finalen.

Han ville helst sitte ved sykesengen til sin døende datter.

Sommeren 1992 skulle bli veldig spesiell for Kim Vilfort.

Spill EM-manager her

Tipp utfallet av EM

Dødssyk datter
Hans seks år gamle datter Line hadde fått dødsdommen av legene. Hun ville ikke vinne kampen mot leukemi.

Brøndby-spilleren hadde planlagt en sommer med familien og uten fotball. Men så ble borgerkrigsrammede Jugoslavia utestengt fra EM, og Danmark fikk beskjed om å erstatte dem.

Landslagstrener Richard Møller Nielsen tok Vilfort med i troppen.

«De danske drenge» dro til Sverige helt uten forventninger. De regnet med at de skulle spille tre gruppekamper og så dra hjem igjen.

Etter 0-0 mot England og 0-1 for Sverige, så måtte danskene slå Frankrike i den siste kampen, samtidig som Sverige slo England.

EMs drømmelag:

Peter Schmeichel, Danmark

Jocelyn Angloma, Frankrike
Laurent Blanc, Frankrike
Jürgen Kohler, Tyskland
Andreas Brehme, Tyskland

Brian Laudrup, Danmark
Stefan Effenberg, Tyskland
Ruud Gullit, Nederland
Thomas Häßler, Tyskland

Marco van Basten, Nederland
Dennis Bergkamp, Nederland

Fikk fri av landslagssjefen
Henrik Larsen ga dem en drømmestart da han scoret før åtte minutter var spilt. Frankrikes store stjerne Jean-Pierre Papin utlignet etter en time, men tolv minutter før slutt sendte innbytter Lars Elstrup Danmark til semifinale.

– Vi spilte uten nerver, for vi trodde vi skulle hjem, forteller Vilfort til BBC.

Vilfort selv hadde ikke spilt kampen. Han hadde fått fri for å dra hjem til sin datter. Helsesituasjonen hennes var forverret og ingen visste hvor lenge hun hadde igjen.

Han returnerte til Sverige til semifinalen mot tittelforsvarer Nederland.

Etter 2-2 ved ordinær tid og to målløse ekstraomganger, så måtte kampen avgjøres på straffespark.

Fire år tidligere var Marco van Basten den store helten da Nederland ble europamestere. I straffekonken var det han som bommet. Peter Schmeichel reddet forsøket fra AC Milan-stjernen, mens alle danskene scoret på sine forsøk.

Fikk beskjed av datteren om å spille
Etter semifinalen dro Vilfort igjen tilbake til Danmark, for å sitte ved Lines side.

Hun ba sin far om å dra tilbake og spille finalen, og han valgte å følge hennes ønske.

I finalen var Tyskland motstander. De kom til Sverige som regjerende verdensmestere og var kanskje den største favoritten før mesterskapet.

Men danskene hadde Peter Schmeichel mellom stengene.

I det 18. spilleminutt fikk John «Faxe» Jensen fulltreff. Midtbanespilleren som «aldri» scoret mål, hadde sendt danskene i ledelsen.

Umulige Schmeichel
Kampen fortsatte med en kanonade mot det danske målet, men Schmeichel vartet opp med både mulige og umulige redninger på forsøk fra Stefan Effenberg, Jürgen Klinsmann, Karl-Heinz Riedle og alle de andre.

Det lå et utligningsmål i luften da Vilfort dro seg gjennom forsvaret og satte ballen via stolpen og i mål.

Da måtte Tyskland ha to mål i løpet av de tolv siste minuttene. Men Schmeichel hadde ingen planer om å slippe ballen forbi seg.

Da Bruno Galler blåste i fløyten etter 90 minutter, var eventyret en realitet. Danmark, som ikke var kvalifisert for EM, var europamestere.

– Vi hadde en fantastisk lagånd. Laget hadde en sterk vinnervilje, noe som er bra å ha når du spiller på toppnivå. Da vi ble presset av Tyskland, så var dette en god egenskap å ha. Vi hadde ikke de beste spillerne, men vi hadde det beste laget, oppsummerer Vilfort.

– Hun døde i august
Seks uker etter EM-triumfen sovnet lille Line inn.

– Hun døde i august. Halvannen måned etter at vi vant EM. Hun ble seks år, forteller Vilfort til Berlingske Tidende.

Vilfort vernet alltid om privatlivet. Lenge før datteren ble syk, hadde han tatt beslutningen om ikke å snakke om annet enn fotball i intervjuer.

Men med en så alvorlig sykdom, så åpnet han for å fortelle.

– Jeg syntes det var rart at det var så stor oppmerksomhet og interesse for noe som tilhørte mitt privatliv. Og det var faktisk en journalist jeg stolte på som åpnet ballet ved å skrive om min syke datter. Forsidevinklingenvar en helt annen enn det som var avtalt under intervjuet. Det skuffet meg, forteller han.