ARBEIDSLIV: - Folk ønsker trygge jobber, skriver Andreas C. Halse, som lar seg provosere av hvordan arbeidsgiversiden omtaler fremtidens arbeidsliv.  FOTO: LISE AASERUD/NTB/SCANPIX
ARBEIDSLIV: - Folk ønsker trygge jobber, skriver Andreas C. Halse, som lar seg provosere av hvordan arbeidsgiversiden omtaler fremtidens arbeidsliv.  FOTO: LISE AASERUD/NTB/SCANPIX

Diskusjonene om fremtidens arbeidsliv baserer seg alt for mye på premissene til en ressurssterk middelklasse

Det er grensesprengende provoserende å se hvordan deler av næringslivet og arbeidsgiversiden omtaler fremtidens arbeidsliv.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Jeg har lenge lurt på hva de serverer i lunsjen på såkalte næringslivslederseminarer og andre steder der mennesker med millioninntekter samles for å diskutere ledelsesfilosofi, delingsøkonomi og andre fremtidshyper.

Undringen ble ikke noe mindre i forrige uke etter at et utdrag fra et foredrag av organisasjonen Virkes administrerende direktør begynte å spres i sosiale medier.

«Før hadde man en jobb gjennom livet. Nå har vi seks jobber gjennom livet. I fremtiden har vi seks jobber samtidig».

Slik lyder utdraget som begynte å spre seg torsdag ettermiddag.

Innlegget ble først publisert i VG.

Konteksten var delingsøkonomi og nye tilknytningsformer til arbeidslivet. Til å svare på kritikken om at det å sjonglere seks ulike jobber streng tatt høres for jævlig ut fikk Virke-direktøren drahjelp fra redaktøren i bladet Kapital, Vibeke Holth, som på Twitter kunne kontre med at «Konsulenter og styregrossister med flere jobber føler neppe de har det for jævlig. Snarere føler mange de har mye frihet». Det hele ble ispedd det sedvanlige gnålet om det er nødvendig med fleksibilitet for å kunne håndtere et arbeidsliv i endring også videre.

Tanken om at folk flest skal forholde seg til seks ulike arbeidsgivere til enhver tid er naturligvis grenseløst virkelighetsfjernt, men det er også provoserende.

Det er provoserende fordi vi holder oss med et parallellsamfunn bestående av enkelte næringslivsledere og toppbyråkrater på arbeidsgiversiden som konsekvent forholder seg til arbeidslivet som om det først og fremst består av konsulenter og styregrossister. Når man så går inn for å tilpasse arbeidslivet på bakgrunn av de aller mest privilegerte gruppene i landet er det nødt til å gå dårlig.

De er ikke hvem som helst disse som sitter og hører på hverandres spådommer for fremtiden til landets arbeidstakere. Forskjellen fra tilsvarende fjerne grupper på den politiske venstresiden er at dette er mennesker med betydelig politisk og økonomisk makt og som derfor kan prege folks liv. Når et lokallag i Rødt diskuterer utviklingen i Nepals kommunistparti eller den revolusjonære situasjonen i Ulsteinvik er det ingen som bryr seg. Når topper i næringslivet og arbeidsgiverorganisasjoner samles kan det få faktiske konsekvenser for virkelige mennesker.

SE DEBATTEN:

NYHETSKANALEN ONSDAG KL. 08.00: Andreas C. Halse møter Vibeke Hammer Madsen i Virke til debatt om denne saken.

En annen som har tenkt i lignende baner er sjefen for Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth. Tidligere i år høstet hun mye oppmerksomhet for et utsagn om at ungdom «heller vil ha deling og frihet enn fast jobb og bolig». Hvor hun fikk dette fra er heller uvisst, i og med at det helt åpenbart ikke stemmer. Selv kjenner jeg knapt noen på min egen alder som ikke sparer til å kjøpe bolig og de som ikke har fast jobb lengter etter nettopp det. Konfrontert med virkelighetens verden endte Traaseth til slutt i et slags forsvar som gikk på at trendene går i retning av løsere tilknytning til arbeidslivet med henvisning til USA. At det blir vanskeligere å få seg fast jobb med forutsigbar inntekt mange steder i verden er riktig, men å gå derfra til å konkludere med at dette skyldes arbeidstakernes egne ønsker er en spenstig tolkning.

Det er som å si at ungdom i stadig større grad ønsker seg spiseforstyrrelser fordi utviklingen går i den retning.

Både Traaseth og Vibeke Hammer Madsen i Virke gjemmer seg bak det de kaller en utvikling i arbeidslivet som «vi må følge med på». Det er dog ikke upolitiske betraktninger. Når stadig flere arbeidstakere blir møtt med en tilværelse preget av løsarbeid skyldes ikke dette først og fremst teknologiske fremskritt, men politiske veivalg. Det er ikke uten grunn det arbeidslivet konferansegjengerne Hammer Madsen og Krohn Traaseth ser for seg er langt mer utbredt i land med høy arbeidsledighet enn i land hvor ledigheten er lav. De som har et valg tenderer merkelig nok til å foretrekke faste jobber som er godt betalt, fremfor midlertidige og usikre jobber som er dårlig betalt.

Som vanlig baserer diskusjonene om fremtidens arbeidsliv seg alt for mye på premissene til en ressurssterk middelklasse.

Det er klart det kan være lukrativt for enkelte konsulenter med spesiell kompetanse å ikke binde seg til en arbeidsgiver. Utfordringen kommer når renholdere, sjåfører, håndverkere og hjemmehjelper blir tvunget til å være oppdragstakere som henter oppdrag gjennom apper til lavest mulig pris fremfor en trygg og anstendig inntekt. Allerede har denne utviklingen gått for langt innenfor bransjen som bygg- og anlegg, renhold og en del håndverkstjenester.

De som gjør de tyngste og viktigste jobbene fortjener en forutsigbar og anstendig inntekt. Det vil ikke og bør ikke organiseres ved at alle er selvstendige oppdragstakere, jobber for seks ulike arbeidsgivere eller henter inn anbud via en app på telefonen sin. Det er rett og slett en fullstendig virkelighetsfjern tanke. Det er et politisk ansvar å legge til rette for at den virkelighetsfjernheten ikke danner grunnlaget for fremtidens arbeidslivspolitikk.

Hvis flosklene derimot skulle slippe ut fra lederseminaret er det mange som går en tøff fremtid i møte.