For ett år siden gråt hun fordi hun ville slutte. I helgen flommet gledestårene

Susann Bjørnsen var på nippet til å gi opp drømmen. Søndag klarte hun OL-kravet.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

– Det er litt uvirkelig. Man blir litt speachless.

Nøyaktig en uke før 23-årsdagen fikk Bardu-jenta Susann Bjørnsen tidenes fødselsdagsgave på forskudd.

I EM-semifinalen på 50 meter fri i London knallet den bergensbosatte svømmeren til, og fosset inn til sterke 25,22.

Det var norsk rekord med 19 hundredeler og 0,06 sekunder under OL-kravet. Men etter innslaget slet hun med å tro det hun så.

– Jeg ble litt sånn: «Er det sant? Er det virkelig den tiden?» Jeg begynte å småløpe tilbake til de andre. Det var først da de stod og jublet ved fysiobenken at jeg skjønte at det var faktisk rett tid. Det var ubeskrivelig. Jeg måtte ta til tårene. Det er veldig deilig å få ut det man jobber for, sier Bjørnsen.

– Alle kom og ga meg klem. Flere av de andre norske stod med tårer i øynene. Det var kult å se dem glede seg slik på mine vegne.

Glad for avgjørelsen

Spol tiden tilbake ett år og tårene var forårsaket av alt annet enn glede.

Sykdom og motivasjonssvikt var i ferd med å ta knekken på svømmekarrieren til den i utgangspunktet ambisiøse svømmeren.

– På denne tiden i fjor satt jeg egentlig mest og gråt på kanten og sa til treneren min at jeg ville slutte. Når jeg ser tilbake på det så er jeg jævlig glad at jeg ikke gjorde det, smiler Bjørnsen.

Begeret rant over for den talentfulle sprinteren på en høydetreningsleir i Sierra Nevada.

Bjørnsen har slitt med sykdom i tre-fire år, blant annet lungeviruset mycoplasma, og har fått konstatert kyssesjuken to ganger. Hun var kommet tilbake i trening etter en måneds treningsforbud påfølgende det andre tilfellet. Halvveis ut i leiren ble hun syk igjen.

– Jeg valgte å reise hjem. Da sa jeg til landslagssjefen at svømming var noe dritt. Det var rett og slett ikke noe gøy lenger. Da var jeg veldig inne på tanken om å slutte. Jeg ringte hjem til mamma og sa at nå var det nok, og hun sa at det selvsagt var opp til meg, erindrer Bjørnsen.

Hadde bestemt seg for å takke nei

Hun mistet plassen på landslaget som følge av skjerpede landslagskrav, uten at de plager henne nevneverdig.

– Det gjorde ingenting at jeg mistet landslagsplassen. Jeg hadde bestemt meg for at jeg kom uansett til å takke nei om jeg fikk tilbudet, og det sa jeg også til landslagssjefen, forteller Bjørnsen.

– Det var litt av den runden jeg gikk med meg selv etter at jeg reiste ned fra Sierra Nevada. Det passet ikke for meg. Jeg trivdes forsåvidt med landslaget og folkene der, men jeg ble lei og syk av all reisingen. I tillegg passer ikke opplegget så godt til en sprinter, mener hun.

Vendepunktet ble en stor omveltning. Susann, som representerer Setermoen, trener til daglig med Bergensvømmerne og har Finn Zachariassen som hovedtrener. Zachariassen foreslo at om Bjørnsen bestemte seg for å satse videre så skulle det utelukkende handle om 50 meter fri.

Det var der hun var nærmest OL-krav.

– Vi la om alt av trening og gikk all-in. Det har vært artig og passet meg bedre treningsmessig, sier Bjørnsen.

– Genialt valg

Landslagssjef Petter Løvberg er ikke enig i at landslaget ikke passer for sprintere, og viser til Lavrans Sollis VM-finaler på 50 meter rygg, og i tillegg Aleksander Hetlands VM-gull i 2012, selv om han i mindre grad var med landslaget.

Men han er helt enig i Bjørnsens valg om å tre ut av landslaget.

– Hun gjorde et genialt valg etter at hun hadde fått tenkt seg om. Det kunne fort ha endt med at karrieren hennes var over, istedet så er hun det perfekte eksempelet på at folk kan reise seg igjen, sier Løvberg til TV 2.

– Hun hadde behov for å endre litt på treningshverdagen, og som landslagssjef syns jeg det er veldig gledelig å se at det går an å lykkes på flere måter i norsk svømming. Nå håper jeg bare hun fortsetter også etter OL, for hun har potensial til å nå enda lenger. Therese Alshammar var i EM-finalen. Hun er 39.

– Jævlig sta

Det har ikke vært rosenrødt hele sesongen, Bjørnsen har tvilt i deler av den, men resultatene har kommet til slutt. I mars med norske rekorder under kortbane-NM, og det foreløpige høydepunktet under EM forrige uke.

– Hvordan er det mulig?

– Det er vel det at jeg er jævlig sta. Jeg vet at motivasjon kan gå opp og ned. Det var ett år til OL og jeg hadde noe ugjort med svømmingen.

– Jeg er superfornøyd med å ha fått det til ved å stå utenfor landslaget.

Hun regner OL-uttaket som en formalitet. Det har ikke skjedd at en svømmer med a-krav ikke har blitt sendt. Planleggingen er begynt for hvordan hun skal prestere best mulig i Rio.

Den inkluderer å holde seg til vinnerformelen fra tidligere denne sesongen, og det første stevnet allerede til helgen i Bergen Swim Festival.

– Det er ingenting som er kulere om jeg svømmer fortere i Rio enn jeg gjorde i EM. Jeg vil ikke bare dra dit for å være en i mengden, men det er større press enn i NM, sier Bjørnsen.

– Jeg kommer til å fortsette det kjøret som jeg har lagt opp til. Det viser seg at det vi har gjort har funket.