Det jeg frykter mest, er beskjeden om at sykehuset ikke kan gjøre mer for meg

Mer cellegift. Aldri hadde jeg trodd jeg ville sette pris på dét, kroppen er tross alt svak, så sterkt preget etter all giften den allerede er gitt.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

11.03: «Du får svar i dag».

Det er torsdag, og mor er budbringeren på rom tre hundre og trettifire. Jeg blir klam og kald alle disse stedene; der parykken treffer nakken, der bukselinningen treffer midjen, der det ene brystet treffer det andre. Biopsien. Jeg skal få svar på biopsien, i dag.

Det skriver Thea Steen på bloggen sin.

Drøye to uker er gått siden jeg ble lagt i lett narkose, og legene fikk fri boltreplass til å hente ut det de trengte av kroppen min. En ledning inn ryggen, til syke lymfeknuter, ut med det som nå altså er blitt dyrket frem, testet, studert og diskutert. Det som nå skal påvirke fremtiden min, forhåpentligvis fjerne sykdommen min.

11.20: «Du må innstille deg på at vi kanskje ikke kan gjøre noe mer for deg».

Stemmeleie er for lett. Ansiktsuttrykket for uttrykksløst. Og så – bare sånn – er alt dette, som så langt har eksistert utelukkende i hodet og i magen min, blitt reelt. Avslutningen, siste utvei, døden. Det er den makten et øyeblikk kan ha.

Som om ikke alt er vondt og surt nok allerede, som om jeg ikke forsøker hardt nok å la tårer utebli, fortsetter sykepleieren: «Enten så kan vi behandle deg videre, eller så kan vi ikke det». Like dagligdags, rett frem. Og så får jeg vondt i magen og vondt i halsen, det er skruer som borer seg inn i kroppen, syre som møter kjøtt, og en smak av … Ja – av hva, egentlig? Det er ingenting som stemmer her.

Jeg faller sammen innvendig. Fersk fortvilelse, svette og lysende dødsangst blander seg med morgenens ord fra Radiumhospitalets psykiatriske sykepleier. «Du skal kjempe». «Du kan ikke styre resultatet, men du skal kjempe».

Jeg har aldri vært så redd som dette. I hele mitt liv.

11.56: «Går det greit her?»

Radiumhospitalets smerteteam kommer alltid som en duo, vi er i jevnlig dialog nå, takk og lov. De fysiske smertene har lenge vært umulige å overse, hvor enn hardt jeg tidvis har forsøkt; nerver i klem, muskler som kjennes utslitte, skjør marg, skjøre bein. Disse smertene vil leke katt og mus, men jeg er frarøvet alt av krefter. Vi blir nok en gang enige om å trappe opp dosene, fjerne noe gammelt fra medisinlisten, legge til noe nytt. Det har en tendens til å ha en effekt. For en stund.

Jeg vil svare nei på det de spør om, si at «nei, det går ikke bra», men så er det så mye enklere å smile litt, heller, si ja. Enda tankene er der, murrer, blir der.

12.53: «Det blir bedre å bare få vite noe, uansett».

Vi sitter i Radiumhospitalets niende etasje, spiser salat med falafel, i en kantine med utsikt mot sentrum. Mor, Tonje og meg. Det er for mye salat, for mye av alt, jeg klarer ikke spise.

Jeg vil vite hva søsteren min tenker. Passe på at hun, som oss, er innstilt på hva som kan komme. Ethvert utfall. For kanskje blir det altså ikke som vi håper, heller ikke denne gang. Man skulle vel tro pessimismen var det mest nærliggende for oss nå. Alt Tonje trenger er noe, sier hun, noe håndfast, noe å bygge videre på. Hva enn. Det kommer.

På rom tre hundre og trettifire venter stillheten på oss. Ute er fuglesangen, inne er det for varmt. Følelser er det så altfor mye av nå, det er ikke nok plass til alt dette.

Vi ler så lett, snakker om bryllup og bunader og barn. Drømmer om ferieturer vi må få til nå; Cuba, New York, Sardinia, ingen hindre denne gang, nå må vi bare reise. Snart.

Hvor mye lenger må vi vente nå?

14.11: «Jeg vil bare sove».

Øynene er seige, tankene tærer på kroppen, og alle formiddagens følelser gir litt slipp, litt plass. Det får komme, det som kommer, det må vel bare det. Dette er forsonelse, tenker jeg, betryggende og urovekkende som det er. Satans stigespill. Fullt av feller, fylt med feil. Når skal jeg få holde stø kurs lenge nok til at noe kan få gi mening igjen? Når skal jeg få puste igjen? Og når skal jeg få livet mitt tilbake?

Riv av plasteret, da, vel!

14.28: «Hva er du frykter aller mest at jeg skal fortelle deg nå?»

Blikket hennes er så rolig, det er alltid det, som om det vil fortelle meg at alt skal bli bra, bare vent og se, det ordner seg. Jeg skulle ønske jeg kunne stole blindt på det. Men så vet jeg tross alt bedre nå. Det er vel aldri noe som bare ordner seg, blir bra, forblir bra. Vi har det fine rundt oss, og så finnes alt det vonde. Gode nyheter har en tendens til å følges av dårlige, det er min oppfatning og mine erfaringer. Så er det vår jobb å sortere alt dette, skille søtt fra bittert, eller leve i en slags salig blanding.

Det skjer også her, nå: Jeg forteller legen at det jeg frykter mest, er beskjeden om at sykehuset – det offentlige helsevesenet og skolemedisinen – ikke kan gjøre mer for meg. Sier at jeg er livredd for det. Livredd, understreker jeg. Hun ser på meg. Smiler. Sier: «Det skal jeg ikke si». Sånn; det gode eksploderer inni meg. Og så kjenner jeg på alt det fine, flotte igjen. Lettelsen og håpet, fortsettelsen og fryden. Jeg får puste.

Til alvoret:

Det venter altså en runde tre. Mer cellegift. Aldri hadde jeg trodd jeg ville sette pris på dét, kroppen er tross alt svak, så sterkt preget etter all giften den allerede er gitt. Det er rart hvordan tankesettet endrer seg i takt med antall alternativ som finnes.

Så gjelder det å skille ut, her begynner silejobben – hold hodet kaldt, og tungen bent i munnen. Sykdommen min er hissig, det vet vi. Vanskelig å kontrollere. Trolig vil ikke cellegiften gjøre meg frisk, eller kreftfri. Noensinne. Det gjelder å holde kreften under kontroll nå, ha meg på riktig side. Realiteten er ikke alltid den vakreste, heller ikke her. Jeg vet ikke helt om jeg forstår dette. Jeg vet ikke helt om jeg vil forstå dette, eller er i stand til det. Jeg prøver heller ei.

For én ting av gangen, first things first: Jeg skal kjempe videre. Alltid. Og det må aldri betviles.

Innlegget ble først publisert på theasteen.com. Innlegget er gjengitt med tillatelse.