SPENNENDE GRUPPE: Brødrene Thaulant og Granit Xhaka representerer hver sin nasjon i gruppe A. Der møter de også vertsnasjon - og favoritt - Frankrike. Foto: Scanpix/montasje
SPENNENDE GRUPPE: Brødrene Thaulant og Granit Xhaka representerer hver sin nasjon i gruppe A. Der møter de også vertsnasjon - og favoritt - Frankrike. Foto: Scanpix/montasje

EM-gruppe A:

Ekspertene spår overraskelse i gruppe A: – De blir ingen kasteball

Xhaka-Xhaka og Europas gjerrigste forsvar står i veien for mesterskapsfavoritten Frankrike på hjemmebane. Dette er alt du trenger å vite om EM-gruppe A.

Denne artikkelen er over ett år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.

Hver dag frem til EM-start 10. juni går TV 2 Sporten gjennom de seks gruppene. Her er gruppe A.

Slik ender EM - tipp utfallet!

Spill EM-manager her!

I EM-gruppe A finner vi vertsnasjonen, et meget spesielt oppgjør for mange av spillerne og kanskje en potensiell outsider.
Puljen er nemlig:

  • Frankrike
  • Romania
  • Albania
  • Sveits

Slik sendes gruppe A på TV:

  • 10. juni kl 21.00: TV 2: Frankrike - Romania (Stade de France, Saint Denis)
  • 11. juni kl 15.00: NRK1: Albania - Sveits (Stade Bollaert-Deleis, Lens)
  • 15. juni kl 18.00: TV 2: Romania- Sveits (Parc des Princes, Paris)
  • 15. juni kl 21.00: NRK1: Frankrike - Albania (Stade Vélodrome, Marseille)
  • 19. juni kl 21.00: TV 2: Sveits - Frankrike (Stade Pierre-Mauroy, Lille)
  • 19. juni kl 21.00: TV 2 Zebra: Romania - Albania (Stade des Lumières, Lyon)

FRANKRIKE
Nøkkelspiller:

Det franske laget er ett av EMs mest stjernespekkede, og i så måte er det på mange måter vanskelig å plukke ut én mann som kan påberope seg nøkkelspillerrollen.

Det er allikevel vanskelig å komme utenom Antoine Griezmann, som de siste sesongene har bemerket seg som en av verdens aller beste angripere. 25-åringen har, i motsetning til de aller fleste av sine landslagskamerater, gått bakveien til toppen av europeisk fotball.

Han har aldri spilt seniorfotball i hjemlandet, ettersom han allerede som 14-åring ble oppdaget av spanske Real Sociedad og flyttet til Spania som ungdom.

Til tross for at han seniordebuterte for Sociedad som 18-åring i 2009 og spilte fast i fem sesonger, fikk han ikke landslagsdebuten før i mars 2014. Siden den gang har han ikke sett seg tilbake, og siden 300-millionersovergangen til Atlético Madrid etter VM i har den rappfotede eleganten bare steget og steget på den internasjonale stjernehimmelen.

22 ligamål i to sesonger på rad i Spania lar seg absolutt høre, og til tross for at han i mai misset straffespark i Mesterliga-finalen er det liten tvil om at han nå går til EM stinn i selvtillit etter en sesong som en av de aller beste i La Liga. På landslaget står han med sju mål på 26 kamper, og er en det stilles enorme forventninger til fra hjemmefansen.

Ung profil:

I et meget spennende fransk lag er det kanskje de to yngste som også er de to mest spennende. Bayern Münchens Kingsley Coman og Manchester Uniteds Anthony Martial får nemlig æren av å utkjempe duellen om å bli nevnt som den ene unge profilen i Didier Deschamps mannskap.

Per dags dato ser det ut til at det er sistnevnte som er nærmest å spille en sentral rolle i laget, noe hans åtte landskamper mot Comans tre også er et symbol på. Og da Coman i tillegg ble solid omtalt i denne saken får det bli Martial som står igjen som profilen her. 20-åringe Martial ble Louis van Gaals siste gigantkjøp i Manchester United da han forrige sommer ble hentet til Premier League for en sum som på sikt kan bli så stor som 700 millioner kroner. Han skuffet ikke i debutsesongen i England.

Kombinasjonen av hurtighet, dribleferdigheter, målinstinkt og styrke fikk eksperter og publikum til å dra parallellene til den franske legenden Thierry Henry allerede før overgangen til England. Etter at han nå har gjennomført en debutsesong med elleve ligascoringer og 17 totalt er det god grunn til å være spent på hva han kan levere både i nær og fjern fremtid.

Trener:

Didier Deschamps vet hva som skal til for å lede et land på hjemmebane i et mesterskap. 47-åringen var kaptein for laget som i 1998 vant VM på eget gress, og har gjennom hele karrieren både som spiller og manager vist at han vet hva som skal til for å vinne. Se bare på denne CVen, som kun rommer hans viktigste pokaler:

  • Spiller, Frankrike: VM-gull, EM-gull
  • Spiller, Marseille: To ligatitler, én Mesterliga-triumf
  • Spiller, Juventus: Tre ligatitler, én Mesterliga-triumf, én cuptittel, to italienske supercuptitler, én europeisk supercup
  • Spiller, Chelsea: Én FA-cuppokal
  • Manager, Monaco: Én ligacuppokal
  • Manager, Marseille: Én ligatittel, tre ligacuppokaler, to cuppokaler
  • Manager, Juventus: Én Serie B-tittel

I tillegg har Deschamps også vært i ytterligere fire Mesterliga-finaler som har endt med tap (to som spiller for Juventus, én for Valencia og en som manager for Monaco). Det er med andre ord liten tvil om at det gamle midtbaneankeret har erfaring nok fra den største scenen når han nå skal lede sitt land på hjemmebane.

Jobben som fransk landslagssjef har han hatt siden etter EM i 2012, da hans gamle landslagskamerat Laurent Blanc trakk seg. Deschamps ledet franskmennene til VM, hvilket automatisk utløste en kontraktsforlengelse grunnet en klausul i kontrakten som sørget for at han også får lede dem i sommerens EM. I selve VM ble det kvartfinaletap for Frankrike, og Deschamps er nok meget klar på å gjøre det betydelig bedre i sitt første EM som trener.

Kvaliken:

Vertsnasjon Frankrike trengte ikke å kvalifisere seg, og har i stedet kun spilt privatlandskamper siden VM-exiten mot Tyskland i Brasil i 2014. Denne våren har de blant annet vunnet 3-2 mot Nederland og 4-2 mot Russland, mens man i fjor møtte stornasjoner som Brasil, Belgia, Portugal, Tyskland og England med varierende hell. Det er uansett nå det gjelder, og Frankrike regnes som en av de aller største favorittene.

EM-historie:

FORRIGE TRIUMF: Dette sparket fra David Trezeguet i EM-finalen i 2000 sikret fransk tittel nummer to i historien.Foto: AP
FORRIGE TRIUMF: Dette sparket fra David Trezeguet i EM-finalen i 2000 sikret fransk tittel nummer to i historien.Foto: AP Foto: Thomas Kienzle

Frankrike er etter hvert blitt en fast aktør i store mesterskap, men etter at de endte på 4. og siste(!)plass i det første EMet i 1960 skulle det ta mange år før neste franske deltakelse. Men da de endelig var med igjen, fikk de da også virkelig valuta for pengene. Som vertsnasjon i 1984 var det nemlig ingen som kunne stoppe Michel Platini og co, og anført av sin kaptein og store ledestjerne kunne hjemmelaget juble etter 2-0 mot Spania i finalen på Parc des Princes i Paris 27. juni 1984.

Platini selv rundet av et fantastisk EM med å score ledermålet i finalen, hvilket var hans niende totalt i mesterskapet. Det er fremdeles rekorden, både hva gjelder scoringer i ett og samme mesterskap og faktisk også når det gjelder totalt antall EM-mål.

Mesterskapet fire år senere gikk dog uten regjerende mester, da både Sovjet og Øst-Tyskland ble for sterke i kvaliken. Siden 1992 har imidlertid Marseillaisen runget i hvert eneste europamesterskap. Gruppespillexit i mesterskapet i Sverige ble fulgt opp av semifinale i England i 1996, før nasjonens andre triumf kom i 2000. I en ekstremt spennende finale mot Italia utlignet først Sylvain Wiltord på overtid, før David Trezeguet sendte alle franskmenne til himmels med sin Golden Goal-scoring i ekstraomgangene.

De tre EMene har ikke levd opp til forventningene som ble skapt i årene rundt millenniumsskiftet, for både kvartfinaletapet mot Hellas i 2004, gruppespillexiten i Sveits og Østerrike i 2008 og nytt kvartfinaletap mot Spania i 2012 kan skrives på kontoen for «underprestering» i fransk målestokk.

Ekspertenes vurdering

TV 2-ekspertene Jesper Mathisen og Simen Stamsø Møller har store forventninger til det franske laget.

– Dette er selvfølgelig en av de aller største favorittene til å vinne hele turneringen, innleder Mathisen.

– Giroud er kanskje ingen drømmespiss, men han er god i boksen og har gode spillere rundt seg. Både Griezmann og Martial kan bli EM-konger, fortsetter han.

Stamsø Møller er enig.

– Det finnes så mange gode franske spillere at det er synd at kun elleve kan starte. De har verdensklassespillere i nesten alle posisjoner.

TV 2-eksperten ser egentlig bare ett «lite» problem for franskmennene.

– Det eneste spørsmålet er hvordan forsvaret skal komponeres. Der brenner det litt, sier han.

ROMANIA

Nøkkelspiller:

Dersom Romania skal ha sjanse i den tøffe gruppe A, er de avhengig av at Ciprian Tatarusanu stenger buret bakerst. 30-åringen får dermed en nøkkelrolle i laget, som han også hadde gjennom hele kvalifiseringen. Fiorentina-keeperen stod ni av ti kvalikkamper, til tross for konkurranse fra en såpass habil burvokter som Costel Pantilimon.

Romania imponerte stort defensivt gjennom hele kvaliken, og slapp kun inn to mål på sine ti kamper, en bragd Tatarusanu fortjener sin del av æren for. Når han også har vært del av et Fiorentina-lag som har sett solide ut defensivt, er det rimelig å anta at den rutinerte keeperen, som ble kåret til årets spiller i hjemlandet i fjor, også går et robust EM-sluttspill i møte.

Ung profil:

Nicolae Stanciu er med sine 23 år en av de yngste i Romania-troppen, og i hvert fall blant de mest spennende. Steaua Bucuresti-vingen fikk sin debut på landslaget så sent som i mars og svarte på tilliten ved å score kampens eneste mål mot Litauen. Score gjorde han også mot DR Congo og Ukraina i mai, noe som betydde tre scoringer på de fire første landskampene for 23-åringen. Opprettholder han den statistikken inn i EM, kan han bli en meget spennende mann å følge.

94-HELTEN: Angel Iordanescu kastes i været av spillerne etter 3-2-seieren mot Argentina i VM i 1994. Foto: AP Photo
94-HELTEN: Angel Iordanescu kastes i været av spillerne etter 3-2-seieren mot Argentina i VM i 1994. Foto: AP Photo Foto: Douglas C Pizac

Trener:
Anghel Iordanescu er inne i sin tredje periode som rumensk landslagssjef. 66-åringen var selv en habil spiss i sin tid, og scoret over 150 ligamål på over 300 kamper for Steaua Bucuresti mellom 1968 og 1982. Det var også der trenerkarrieren startet, først som assistent og deretter hovedtrener, da han i 1986 la skoene på hyllen.

Rumenske ligatitler i sine tre første år som trener og en plass i Europacupfinalen i 1989 gjorde at han raskt etablerte seg som en av landets største også på trenersiden, og etter et par år i kypriotiske Anorthosis Famagusta vendte han tilbake til Romania og ledet Steaua til ny tittel i 1993. Den samme sommeren ville landslaget ha hans tjenester, og på første forsøk ledet han rumenerne til VM-sluttspillet i USA i 1994. Det skulle vise seg å bli et meget sterkt mesterskap, der man i gruppe med Sveits, Colombia og vertsnasjonen USA tok seg videre som gruppevinnere.

Iordanescus lag var briljante, og med stjerner som Florin Raducioiu, Ilie Dumitrescu, Gheorghe Popescu, Dan Petrescu og ikke minst Gheorghe Hagi ble rumenerne publikumsfavoritter allerede i gruppespillet. I åttedelsfinalen begeistret de på ny, da Diego Maradona og favorittene fra Argentina ble sendt hjem med 2-3 i sekken i en fantastisk fotballkamp på Rose Bowl Stadium i Pasadena. Nasjonen stod på hodet og dagen ble hyllet som den største siden kommunismens fall i 1989.

En ny moderne VM-klassiker fulgte på Stanford Stadium mot Sverige i kvartfinalen, for en Iordanescu som skulle stige i militærgradene fra oberst til general. 2-2-kampen mot Sverige, med to Raducioiu-scoringer som beholdningen for rumenernes del, vil i Sverige for alltid bli husket som Thomas Ravellis store aften. Rumenerne tapte nemlig 4-5 i straffekonkurransen, der keeper Ravelli ble den store helten etter å ha reddet forsøk fra to av Iordanescus menn i Petrescu og Miodrag Belodedici.

En skulle tro at Iordanescu ble evig folkehelt etter å ha ledet landet til sin beste VM-plassering noensinne, men ingen glemmer så fort som fotballsupportere. Da det påfølgende EM-sluttspillet to år senere kun endte med tre strake tap i gruppespillet ble hans Romania-lag offer for mye kritikk grunnet negativ spillestil. VM i 1998 førte til nok en deltakelse, og selv om man igjen gikk videre ble det kritikk mot Iordanescu da Kroatia ble for sterke i åttedelsfinalen. Mannen som er kåret til den beste rumenske treneren i det 20. århundret var ferdig.

Han forlot nemlig sjefsjobben etter mesterskapet i Frankrike, for så å overta Hellas. Der mislyktes han grundig og måtte forlate sin andre landslagstrenerjobb på to år da grekerne ikke klarte å ta seg til EM i 2000. Opphold i saudi-arabriske Al Hilal, Rapid Bucuresti i hjemlandet og Al Ain fra Emiratene fulgte de neste to årene, før hans første comeback som landslagssjef kom i 2002. Målet var å lede hjemlandet til EM i 2004, men nok en gang mislyktes han. Midtveis i kvaliken til 2006-VM fikk han sparken på ny, og vendte deretter tilbake til midtøsten.

Oppholdene i Al-Ittihad (2005/06) og Al Ain (2006) så lenge ut til å bli Iordanescus siste i fotballen, da han for ti år siden nemlig annonserte at trenerkarrieren var over. I stedet ble han en del av politikken, og har vært del av det rumenske senatet, før han i oktober 2014 på ny entret sjefsstolen i sitt hjemland. Tre kamper ut i kvaliken ble nemlig daværende landslagssjef Victor Piturca lokket til Iordanescus gamleklubb Al Ittihad, og dermed ble det comeback nummer to i sjefsstolen for den gamle generalen. Nok en gang ledet han dem altså til et mesterskap, og så får vi se om det igjen blir avansement for et lag som må kunne sees på som et av Europas gjerrigste.

Kvaliken:

Den vanvittige kvaliken forteller nemlig sin egen historie. Da Iordanescu overtok, hadde forgjenger Piturcas lag allerede kommet godt i gang etter 1-0-seier borte mot gruppefavoritt Hellas, 1-1 hjemme mot Ungarn og 2-0-seier i Finland. De lå på 2. plass i gruppen, og skulle fortsette den solide defensive statistikken gjennom hele kvalifiseringen.

Onde tunger vil kanskje hevde at gruppen var svak, men det er uansett en sterk prestasjon at man i Iordanescus sju kamper som sjef kun slapp inn ett eneste mål. 2-0 mot gruppeleder Nord-Irland i comebacket ble etterfulgt av 1-0 mot Færøyene, 0-0 både borte mot Nord-Irland og Ungarn og hjemme mot Hellas og 1-1 mot Finland før EM-deltakelsen ble sikret med 3-0-seier borte mot Færøyene i siste kamp.

Kun elleve mål på ti kamper tilsvarer et målsnitt på 1,1, noe som sammen med Wales og Ungarn (som kvalifiserte seg via playoff som treer i gruppen) var det svakeste av samtlige av sommerens deltakerland. Når man allikevel kun slipper inn to mål, EM-kvalikens beste defensive statistikk, fortjener man plass i mesterskapet.

EM-historie:

Romania skal til EM for femte gang, men har på de fire foregående forsøkene kun vunnet én kamp til sammen. Debuten i 1984 endte med tre strake tap i Frankrike, før Iordanescus lag kom like mye til kort i den tøffe puljen sammen med Frankrike, Spania og Bulgaria i mesterskapet i England i 1996.

Fire år senere, i 2000, kom Romanias sterkeste EM-prestasjon, da man i Belgia og Nederland overrasket positivt fra det som nok en gang var en meget sterk gruppe. England og Tyskland var favorittene til å ta seg videre, men måtte begge bite i gresset da Portugal og Romania kapret topplassene i gruppe A. Rumenerne startet med uavgjort mot regjerende mester Tyskland, før Portugal ble for sterke i kamp nummer to.

Med en kvartfinaleplass på spill mot England i den avgjørende kampen regnet de fleste med at rumenerne ville komme til kort, men rumenerne overrasket alle. Dorinel Munteanu utlignet den engelske 2-1-ledelsen like etter pause, og da Phil Neville laget straffespark i sluttminuttene kunne Ionel Ganea sende Romania videre og Kevin Keegans England ut av EM.

I kvartfinalen ble det tap mot Italia, og kvartfinale er altså det beste Romania har prestert i mesterskap. Sist gang de deltok var i 2008, men også da kom man til kort i en meget tøff gruppe. Nederland, Italia og Frankrike var motstanderne, og rumenerne spilte faktisk om sluttspillplass etter uavgjort mot både Frankrike og Italia i de to første kampene. Et lekent Nederland ble dog for sterke, og Romanias foreløpig siste EM-kamp endte med 0-2-tap på Stade de Suisse i Bern 17. juni 2008.

Ekspertenes vurdering

TV 2s eksperter lar seg imponere av Romanias kruttsterke forsvarsstatistikk, men ser ikke for seg at EM blir en stor suksess.

– Ingen slapp inn færre mål enn dem i kvaliken, men samtidig er det ingen profiler i denne troppen. De mangler x-faktor fremover på banen. De er faktisk helt blottet for offensive profiler. Jeg spår at dette enten blir brutalt kjedelig for seerne eller brutalt vondt for rumenerne. Jeg utelukker ikke at de blir en kasteball i denne gruppen, spår Simen Stamsø Møller og høster et samtykkende nikk fra Jesper Mathisen.

ALBANIA
Nøkkelspiller:

SPESIELL KAMP: Taulant Xhaka er født og oppvokst i Sveits og har spilt all sin klubbfotball i hjemlandet. Nå møter han landet sitt i EM. Foto: AP 
SPESIELL KAMP: Taulant Xhaka er født og oppvokst i Sveits og har spilt all sin klubbfotball i hjemlandet. Nå møter han landet sitt i EM. Foto: AP  Foto: Georgios Kefalas

Det gode kollektivet vil nok av mange trekkes frem som Albanias sterkeste kort, men i en meget spesiell gruppe er det allikevel verdt å merke seg midtbanespilleren Taulant Xhaka. 25-åringen var en av tre spillere, sammen med kaptein Lorik Cana og keeper Etrit Berisha, som spilte samtlige åtte kamper i kvaliken, og har en ekstra grunn til å glede seg til sommerens sluttspill.

På EMs andre dag, 11. juni 2016, står han nemlig overfor sin egen lillebror når Albania møter Sveits på Stade Bollaert-Delelis i Lens. Taulant er nemlig den to år eldre broren til Sveits' Granit Xhaka, og står overfor en meget spesiell familieduell når kampen om midtbanen skal utkjempes i dette oppgjøret. Brødrenes familie flyttet fra Kosovo til Sveits før noen av dem ble født, og de to har begge gått gradene fra FC Concordia Basel, via FC Basel og til den europeiske fotballhimmelen.

Og selv om det er lillebror som har stjålet de største overskriftene, har også Albania-profil Taulant landskamper på U-nivå å vise til for Sveits. Men der Granit også representerer sveitserne på seniornivå, noe han i ettertid har uttalt at han angrer på, fikk Taulant i 2013 statsborgerskapet til sine foreldres hjemland som gjorde ham tilgjengelig for albansk landslagsspill.

Debuten kom i september 2014, og siden den gang har han også spilt fast. Xhaka var også sentral i de meget spesielle hendelsene under kvalik-kampen mot Serbia i oktober samme år. Et pro-albansk flagg ble droppet fra en drone over stadion i Beograd, og da hjemmelagets spillere forsøkte å fjerne flagget ble det massive tumulter på banen. Xhaka var blant dem som stod opp for sitt flagg, og han ble i ettertid, sammen med Lorik Cana, utnevnt til æresborger av byen Mitrovica i Kosovo av byens ordfører for å ha vist tapperhet i beskyttelsen av et nasjonalt symbol.

Ung profil:

Albania-troppens yngstemann er Elseid Hysaj, og 22-åringen er faktisk også den som spiller i den beste klubben. Høyrebacken var på banen i 37 av 38 Serie A-kamper for Napoli i den nylig avsluttede sesongen som endte med 2. plass for de lyseblå, og selv om han langt ifra er lagets største profil kan man være sikker på at han gjør en stødig jobb.

Tre sesonger i Empoli, hvorav den siste også var i Serie A, var nok til at trener Sarri tok ham med seg til Napoli, og Hysaj har altså nettopp gjennomført en mer enn godkjent debutsesong for storklubben. Han ble oppdaget allerede som 10-åring, men flyttet ikke til Italia og Empoli før han var 14. Allerede som 17-åring satt han på benken i tre Serie A-kamper og spilte en cupkamp, før gjennombruddet kom som 18-åring i 2012/13-sesongen.

HISTORISK: Tiranas gater var fulle av begeistring etter seieren i Armenia i fjor høst. Foto: AP 
HISTORISK: Tiranas gater var fulle av begeistring etter seieren i Armenia i fjor høst. Foto: AP  Foto: Hektor Pustina

Siden den gang har han vært fast på klubblaget, og helt siden landslagsdebuten kom i februar 2013 har han også vært en mann å stole på for landslagsledelsen. Til albansk media sa han en gang i tiden at han også var ønsket av Italia, men at han selv ville representere hjemlandet. Til nå er det blitt 19 kamper i beltet, og nå tar han fatt - som alle de andre på laget - på sitt første mesterskap.

Trener:

Gianni De Biasi vil for evig tid være mannen som ledet Albania til sitt første internasjonale mesterskap. Den 59-årige italieneren har vært sjef for albanerne siden desember 2011, og laget har under hans ledelse hele veien tatt steg som har tydet på at noe har vært i emning.

Kvaliken til VM i 2014 inneholdt blant annet seirer mot Norge og Slovenia, og da 2016-kvaliken startet med 1-0-seier i Portugal og 1-1 mot Danmark var det flere og flere som begynte å få øynene opp for De Biasi, som på klubbnivå har en meget variert CV å vise til.

Vastese, Carpi, Cosenza og S.P.A.L. var hans første seniorjobber, før han rundt tusenårsskiftet gjorde underverker med Modena. To strake opprykk fra Serie C betød at de skulle spille Serie A-fotball for første gang på 38 år, og De Biasi ledet de nyopprykkede til 13. plass i sin første sesong som trener på toppnivå. Turen gikk videre til Brescia, før han deretter tok Torino tilbake til Serie A i 2006. Utrolig nok fikk han sparken tre dager før sesongslutt, men returnerte til jobben i februar og reddet dem fra nedrykk.

Trenerkarrieren fortsatte i spanske Levante i 2007/08, der det ble nedrykk, før han mot slutten av samme sesong faktisk reddet Torino fra nedrykk igjen. Sparken fulgte dog på ny i desember samme år, noe som også ble skjebnen da han ett år senere forsøkte seg i Udinese. Der holdt han under to måneder i sjefsstolen, og det er også hans til nå siste trenerjobb på klubbnivå ettersom han i desember 2011 altså overtok Albania.

Nå er De Biasi folkehelt i Albania, og han mottok sammen med resten av laget fortjenestemedalje fra presidenten i landet etter at plassen i EM-sluttspillet var sikret i oktober i fjor.

Kvaliken:

Plassen ble sikret etter et meget imponerende gruppespill, da albanerne som femteseedet lag kunne slå nedenfra og opp mot samtlige motstandere i den eneste kvalikgruppen som kun inneholdt fem lag. 1-0 borte mot Portugal i åpningskampen var et sjokk, men da også Danmark ble holdt til 1-1 i kamp to var albanerne plutselig et lag man måtte regne med da Serbia stod på motsatt halvdel i den allerede omtalte tumultkampen i Beograd.

Konsekvensen av denne ble til slutt tre poeng til Albania og tre minuspoeng til Serbia, noe som i praksis også betydde at serberne var uten mulighet til å komme seg til EM. 2. plassen bak overlegne Portugal, som vant resten av kampene etter åpningssjokket, stod nemlig mellom Albania og Danmark. Et sterkt 0-0-resultat i Parken skulle etter hvert vise seg å være svært utslagsgivende, for da danskene etter dette ikke klarte mer enn 0-0 i Armenia og også tapte 0-1 i Portugal, kunne Albania selv avgjøre det hele i siste kamp.

Det gjorde de også, for med 3-0-seier borte mot Armenia kunne albanerne juble for sin første plass i et fotballmesterskap noensinne.

EM-historie:

Som debutanter er det naturlig nok ingen EM-historie å vise til, og foreløpig er det 3-0-seieren i Jerevan som sikret dem EM-plass som er albanernes stolteste EM-øyeblikk.

Før den tid kan man trekke fram kvaliken til mesterskapet i 1968, da Albania kun tok ett poeng, som et minneverdig øyeblikk. Det ene poenget de tok var nemlig mot gigantene fra Vest-Tyskland, som hadde tatt VM-sølv i 1966 og var blant favorittene til å gjøre det bra også i det kommende europamesterskapet.

I den første kvalikkampen i gruppen tapte Albania hele 0-6 for tyskerne, og de færreste trodde den avgjørende kampen i kvalikgruppen ville by på problemer for Günter Netzer, Wolfgang Overath og de andre stjernene. Det gjorde den dog, da et hardtkjempende albansk lag klarte 0-0. Vest-Tyskland ble snytt for EM-plass, mens Albanias naboland Jugoslavia endte opp som gruppevinnere. Jugoslavene tok seg for øvrig deretter videre til EM-sluttspillet der de faktisk også endte opp med sølvmedaljene.

Ekspertenes vurdering

TV 2s eksperter setter et stort, og kanskje litt overraskende, utropstegn bak Albania. Simen Stamsø Møller er særlig offensiv i sin vurdering av debutantenes muligheter.

– De høres dårligere ut enn de er, mener han.

– For det første har mange av spillerne deres gått skolen i Sveits. Det trenger gjerne ikke å være en fotballfaglig fasit, men de har spillere som har vært innom veldig gode klubber. Sammenlignet med det norske landslaget holder disse spillerne et mye høyere teknisk nivå. I tillegg er de superpatriotiske. Dette er det største som noensinne har skjedd i albansk idrett. Jeg mener de virkelig ikke skal avskrives. De blir ingen kasteball, slår han fast.

SVEITS

Nøkkelspiller:

Mange vil sikkert argumentere for at keeper Yann Sommer (Borussia Mönchengladbach) eller forsvarerne Stephan Lichtsteiner (Juventus) og Ricardo Rodriguez (Wolfsburg) er viktige for at Sveits skal fungere, men alpelandets største stjerne er fremdeles Xherdan Shaqiri (Stoke). At balltalentet i en alder av 24 år spiller for Stoke, er over de flestes fatteevne, men man trenger ikke mer enn å se hans merittliste for å skjønne hvilken status han har i laget.

Tre sveitsiske ligatitler ble det med Basel før han skiftet beite til Bayern München i 2012, og der fortsatte trofeene å renne inn. To Bundesliga-titler, en Mesterliga-triumf, to tyske cuper, en europeisk og en tysk supercup, samt VM for klubblag ble vunnet hos den tyske giganten før teknikeren forsvant til Inter etter 2,5 år i München.

Det italienske livet ble ingen suksess for «Alpenes Messi», men fotballverden var allikevel relativt sjokkert da det ble engelske Stoke som stakk av med hans signatur forrige sommer. Det ville gitt god odds for fire-fem år siden om man satte pengene på at pottemakerne i midten av England skulle stille med Bojan Krcic og Xherdan Shaqiri på topp, for å si det slik. Debutsesongen i England viste prov på at Shaqiri har teknikk som overgår de fleste, noe blant annet scoringen mot Everton i desember viste prov på.

Se den elegante scoringen fra Goodison Park her!

Totalt ble det kun tre mål i debutsesongen i Premier League, men så stod han også over hele elleve kamper på grunn av skader. I fjor var han på FIFA-coveret i Sveits sammen med Lionel Messi, og landslagsformen var upåklagelig også i kvaliken til dette mesterskapet. Fire mål var nok til å gjøre ham til lagets toppscorer i et gruppespill der kun England var sterkere enn dem. For Shaqiris del betyr det at han nå står på 17 landslagsmål og snart nærmer seg topp ti-listen over mestscorende spillere på det sveitsiske landslaget noensinne. I en alder av bare 24 år. (Stéphane Chapuisat står på 21 og innehar tiendeplassen. Han spilte totalt 103 landskamper, mens Shaqiri kun står på 51 til nå).

Oppgjøret mot Albania i gruppespillet vil bli spesielt også for Shaqiri, da han, som Xhaka-brødrene, også kvalifiserer for å representere nettopp dem. Stoke-spilleren er nemlig født i Giljan i nåværende Kosovo, og flyttet til Sveits som ettåring sammen med sine foreldre og tre søsken. I dag har han både sveitsisk, albansk og kosovosk statsborgerskap, men valgte altså å representere sveitserne. Debuten kom som 18-åring i mars 2010, og han var en overraskelse i VM-troppen samme år. Fire år senere var han betraktelig mer selvskreven, og ble kåret til banens beste i to av fire kamper da Sveits deltok i VM i Brasil. Nå er han klar for sitt første EM, og er den som må levere offensivt om sveitserne skal ha håp om å komme seg langt i Frankrike.

Ung profil

Tidligere Basel-trener Thorsten Fink sa en gang i tiden at «Xherdan Shaqiri er det beste talentet i Sveits... etter Granit Xhaka». Og Granit Xhaka har nå - til tross for at han er den femte yngste - niende flest landskamper i troppen. Albania-profil Taulants lillebror er kun 23, men har vært en del av det sveitsiske landslaget i fem år allerede. Han står nå bokført med 41 kamper og seks mål for landet.

Som nevnt i avsnittet om broren, er han født og oppvokst i Sveits etter at deres foreldre flyttet fra Kosovo allerede før duoen ble født. Granit gikk gradene i Concordia Basel og FC Basel, som sin bror, vant U17-VM med Sveits i 2009 og debuterte på seniornivå for FC Basel som 17-åring i 2010. Kun to år senere ble han Bundesliga-proff, da Borussia Mönchengladbach bladde opp nærmere 70 millioner kroner for da 19 år gamle Xhaka i mai 2012.

Fire stødige sesonger sentralt på midtbanen senere, ble han tidligere i vår klar for Arsenal. Verdien hadde steget fra rundt 70 millioner kroner den gangen til nærmere 400 millioner kroner nå, noe som står igjen som et ganske godt eksempel på at tiden i Tyskland har vært vellykket.

På landslaget har også stabilisatoren vært en sentral skikkelse, helt fra han valgte å representere nettopp Sveits og debuterte mot England som 18-åring i juni 2011. Han hadde ikke bestemt seg for om Albania eller Sveits skulle velges, men følte seg ignorert av foreldrenes hjemland og valgte derfor å representere Sveits siden det sveitsiske forbundet viste mye mer interesse. Det angrer neppe sveitserne på i dag, og Xhaka blir meget viktig når EM-sluttspillet sparkes i gang om få dager.

Trener:

Vladimir Petkovic overtok Sveits-jobben etter Ottmar Hitzfeld etter VM i Brasil for to år siden, og ledet dem til neste mesterskap på første forsøk. 52-åringen fra Sarajevo i nåværende Bosnia og Herzegovina var i sin tid som spiller en midtbanespiller med god teknikk, og var del av FK Sarajevo-laget som vant den jugoslaviske toppserien i 1984/85. Det er dog også det eneste troféet han har å vise til som spiller, da karrieren deretter tok ham til mindre kjente klubber som Chur 97, Martigny-Sports, Bellinzona, Locarno og Buochs, samt noe mer kjente Sion.

Felles for dem alle er at de er sveitsiske klubber, og helt siden han flyttet til Sion og Sveits i 1988 har Petkovic hatt sterke bånd til nasjonen han nå leder fra trenerbenken. Trenerkarrieren var i sveitsiske klubber fra den startet i 1997 til han tok over tyrkiske Samsunspor i 2011, men selv da returnerte han etter et halvår til Sveits og Sion. Da han i juni 2012 overtok Lazio, ble det dog mer enn et lite halvår «utenlands».

I Serie A-klubben vant han nemlig Coppa Italia i sin første sesong og ble nummer sju på tabellen, før han mistet jobben halvveis i den andre. Det gjorde han som et resultat av at det lille julaften 2013 ble offentliggjort at han skulle overta Sveits. Lazio-ledelsen var ikke informert om at han var i forhandlinger med sveitserne, og 4. januar var Petkovics tid i Italia over. Om ikke annet, fikk han litt ekstra tid til å forberede seg til landslagssjefsrollen, og etter at kvaliken startet dårlig fikk han etter hvert også den sveitsiske skuten (hvis det går an å si om et land uten kystlinje) på rett kjøl.

Kvaliken:

Kvalifiseringen til sommerens mesterskap startet nemlig på verst tenkelig vis for Petkovic og hans Sveits. 0-2-tap hjemme for gruppefavoritt og etter hvert soleklar vinner England ble fulgt opp av 0-1-tap borte for Slovenia, noe som betydde at man var på etterkjelken allerede to kamper ut i kvaliken.

England så seg aldri tilbake, men takket være fem strake seirer fra oktober 2014 til september 2015 styrte man seg i det minste inn på 2. plassen som også gav direkte kvalifikasjon. Tap nummer tre i puljen kom i kamp åtte, da England igjen ble for sterke på Wembley, men på nest siste spilledag ble andreplassen sikret.

7-0 mot San Marino - i en kamp med sju forskjellige sveitsiske målscorere, i form av Michael Lang, Gökhan Inler, Admir Mehmedi, Johan Djourou, Pajtim Kasami, Breel Embolo og Eren Derdiyok - var i kombinasjon med Slovenias 1-1 mot Litauen nok til å sikre sveitsisk EM-deltakelse for første gang siden de selv arrangerte mesterskapet for åtte år siden.

EM-historie:

Sveits har nemlig en mindre suksessfull EM-historie enn man kanskje skulle tro, all den tid de har deltatt i de tre siste VM-sluttspillene, to av de gangene kommet til åttedelsfinalen og vært med totalt ti ganger i verdensmesterskap. EM har de nemlig kun vært med i tre ganger tidligere, og de har aldri kommet seg videre fra gruppespillet.

Debuten kom i 1996 i England, da det kun ble ett poeng. Det kom riktignok mot vertsnasjonen, da Kübilay Türkyilmaz' straffespark i sluttminuttene hindret engelsk drømmestart på Wembley. Tap mot både Nederland og Skottland betydde dog at EM-debuten endte med sisteplass i gruppen, og det skulle ikke gå bedre da man deltok for andre gang i Portugal åtte år senere.

0-0 mot Kroatia, 0-3 mot England og 1-3 mot Frankrike resulterte i nok en sisteplass i gruppen, og til tross for hjemmebanefordel i mesterskapet i 2008 skulle det dessverre for sveitserne ikke bli betydelig større suksess der. Tap mot Tsjekkia og Tyrkia i de to første kampene betød at håpet om avansement var ute allerede før siste kamp i gruppen mot Portugal. En liten trøst for hjemmefansen var det nok at gruppevinner Portugal ble slått 2-0, men Hakan Yakins to scoringer på St. Jakob-Park i Basel ble ikke noe mer enn en trøst i det hele. Dermed er alt duket for at Sveits i år setter ny pers hva gjelder EM. Alt som trengs er mer enn én seier og avansement fra gruppen.

Ekspertenes vurdering

Selv om ekspertene tror Albania vil skape uro i gruppe A, må Sveits leve med å være favorittene til å ta andreplassen.

– Basert på tidligere prestasjoner og spillermaterialet de nå har til rådighet, så mener jeg at de på papiret må være favoritter til andreplassen. Granit Xhaka må trekkes frem, sier Mathisen.

Stamsø Møller er også imponert av Xhaka, men mener de er enda sterkere i andre posisjoner.

MÅLLØST SIST: Gruppespillkampen i 2008 førte ikke til annet enn at begge lag røk ut. Foto: AFP 
MÅLLØST SIST: Gruppespillkampen i 2008 førte ikke til annet enn at begge lag røk ut. Foto: AFP  Foto: Valery Hache

– De har veldig gode backer i Lichtsteiner og Rodriguez. Det er faktisk blant et av mesterskapets beste backpar, om ikke det beste. Kanskje er det et tankekors at de beste spillerne deres hører hjemme i mer perifere posisjoner, men jeg er samtidig veldig spent på å se Breel Embolo. Det jeg har sett av ham har vært strålende, sier han.

Tidligere møter mellom lagene i gruppen:

10. juni klokken 21.00 på Stade de France går selveste åpningskampen i EM - Frankrike-Romania på TV 2. Det er et oppgjør mellom to nasjoner som har møtt hverandre femten ganger tidligere, og to av dem har også vært EM-oppgjør. Både i 1996- og 2008-gruppespillene ble det jevne kamper, med 1-0 til Frankrike etter scoring av Christophe Dugarry i det første av oppgjørene og 0-0 i Zürich i 2008. 0-0 ble det også sist de møttes, i kvaliken til EM i 2012, mens den største seieren dem imellom kom allerede i det første oppgjøret i 1932. Da vant Romania 6-3 i en treningskamp. Totalt har Romania kun vunnet tre ganger, mens Frankrike står med sju seirer og fem uavgjort.

DEN STØRSTE: Romanians Gheorghe Hagi jubler etter scoring i 4-1-kampen mot Sveits under VM i 1994. Foto: AP 
DEN STØRSTE: Romanians Gheorghe Hagi jubler etter scoring i 4-1-kampen mot Sveits under VM i 1994. Foto: AP  Foto: Susan Walsh

Dagen etter er det duket for det helt spesielle Albania-Sveits-oppgjøret på Stade Bollaert-Deleis i Lens og NRK1 klokken 15.00. Xhaka-Xhaka-duellen er allerede nevnt, og i tillegg er altså Shaqiri også født i nåværende Kosovo. Det samme er Valon Behrami, mens både Blerim Dzemaili, Shani Tarashaj og Admir Mehmedi også har albanske røtter. Sju sveitsere kunne med andre ord egentlig representert Albania, men det ville er at det langt ifra stopper der.

Også hos Albania er det nemlig seks mann som kunne representert motstanderen. Både Arlind Ajeti, Freddie Veseli, Migjen Basha, Amir Abrashi, Shkëlzen Gashi og Taulant Xhaha er alle født i Sveits. De to landene har for øvrig møtt hverandre seks ganger tidligere, i VM-kvalik forut for mesterskapene i 1966 og 2014, samt EM-kvalik forut for 2004. Sveits har vunnet fem, inkludert det seneste med 2-1-seier på bortebane i oktober 2013, mens én kamp har endt uavgjort.

15. juni er det duket for runde to i gruppen, med Romania-Sveits på TV 2 og Parc des Princes i Paris klokken 18.00 som den første av to kamper den dagen. Dette blir andre gang de to møtes i mesterskap, ettersom de som nevnt under gjennomgangen av Romania-sjef Iordanescu var i samme gruppe under VM i USA i 1994. Den gangen vant sveitserne hele 4-1, men siden har de ikke slått Romania. Faktisk har de kun møttes en gang siden, i en treningskamp i 2012 da Romania vant 1-0. Totalt har de fem seirer hver, mens to av 12 oppgjør har endt uavgjort.

21.00 samme kveld skal NRK1-publikummet stifte bekjentskap med Frankrike-Albania fra Stade Vélodrome i Marseille. De to har faktisk møttes to ganger i treningskamper de siste årene, ettersom Frankrike ikke spilte kvalik og Albania var i en kvalikgruppe med ett land færre enn de andre. De kjenner hverandre med andre ord godt, og oppgjørene har overraskende nok endt med 1-1 i Rennes i november 2014 og 1-0 til Albania på deres hjemmebane i juni 2015. De fire første av totalt seks oppgjør mellom landene endte dog med fransk triumf, ettersom gigantene seiret i to av to oppgjør i kvalikene både før EM i 1992 og 2012.

19. juni skal puljen kanskje avgjøres, når Sveits-Frankrike på Stade Pierre-Mauroy i Lille kan overværes på TV 2. De to nabolandene er de som har møtt hverandre soleklart oftest av de fire nasjonene i gruppe A, med hele 37 oppgjør seg imellom opp gjennom historien. Spesielt nok var de første 32 treningskamper, mens de fem siste har vært i henholdsvis EM, to i VM-kvalik og to i selve VM. Franrike vant 3-1 i EM i 2004, før kvalikoppgjørene i 2005 endte 0-0 og 1-1. De to gruppespillkampene i VM endte med 0-0 i 2006 i Tyskland og 5-2 til Frankrike i Brasil for to år siden. Totalt er stillingen i de innbyrdes oppgjørene 16-9-12 i fransk favør.

Samtidig som franskmennene spiller sin siste kamp, kan man også på TV 2 Zebra se oppgjøret Romania-Albania fra Stade des Lumières i Lyon. Dette er et oppgjør som er blitt spilt 18 ganger opp gjennom historien, og Romania har vunnet hele 13 av dem. Kun to ganger har Albania seiret, nemlig i det første oppgjøret med en 1-0-seier i 1946 og det tredje med samme siffer i 1948. Det begynner med andre ord å bli på tide med en ny albansk seier.

EKSPERTENE: SLIK ENDER GRUPPEN

  1. Frankrike
  2. Albania
  3. Sveits
  4. Romania

Frankrikes tropp:

Keepere:
1. Hugo Lloris (Tottenham)
16. Steve Mandanda (Marseille)
23. Benoit Costil (Rennes)

Forsvar:
2. Christophe Jallet (Lyon)
3. Patrice Evra (Juventus)
4. Adil Rami (Sevilla)
Bacary Sagna (Manchester City)
13. Eliaquim Mangala (Manchester City)
17. Lucas Digne (Roma)
21. Laurent Koscielny (Arsenal)
22. Samuel Umtiti (Lyon)

Midtbane:
5. N'Golo Kante (Leicester)
6. Yohan Cabaye (Crystal Palace)
8. Dimitri Payet (West Ham)
12. Morgan Schneiderlin (Manchester United)
14. Blaise Matuidi (PSG)
15. Paul Pogba (Juventus)
18. Moussa Sissoko (Newcastle)

Angrep:
7. Antoine Griezmann (Atlético Madrid)
9. Olivier Giroud (Arsenal)
10. Andre-Pierre Gignac (Tigres UANL)
11. Anthony Martial (Manchester United)
20. Kingsley Coman (Bayern München)

Romanias tropp:

Keepere:
1. Costel Pantilimon (Watford)

12. Ciprian Tatarusanu (Fiorentina)

23. Silviu Lung (Astra Giurgiu)

Forsvar:
2. Alexandru Matel (Dinamo Zagreb)

3. Razvan Rat (Rayo Vallecano)
4. Cosmin Moti (Ludogorets)

6. Vlad Chiriches (Napoli)
15. Valerica Gaman (Astra Giurgiu)

16. Steliano Filip (Dinamo București)

21. Dragos Grigore (Al-Sailiya)

22.
Cristian Sapunaru (Pandurii Targu Jiu)

Midtbane:
5. Ovidiu Hoban (Hapoel Beer Sheva)

7. Alexandru Chipciu (Steaua București)

8. Mihai Pintilii (Steaua Bucharest)

10. Nicolae Stanciu (Steaua București)
11. Gabriel Torje (Osmanlispor)
17. Lucian Sanmartean (al-Ittihad).

18. Andrei Prepelita (Ludogorets)
20. Adrian Popa (Steaua București)

Angrep:
9. Denis Alibec (Astra Giurgiu)
13. Claudiu Keseru (Ludogorets)

14. Florin Andone (Cordoba)
19. Bogdan Stancu (Genclerbirligi)

Albanias tropp:

Keepere:
1. Etrit Berisha (Lazio)
12.
Orges Shehi (Skënderbeu)
23.
Alban Hoxha (Partizani Tirana)

Forsvar:
2. Andi Lila (PAS Giannina)
4. Elseid Hysaj (Napoli)

5. Lorik Cana (Nantes)
6. Freddie Veseli (Lugano)

7. Ansi Agolli (Qarabag)
15. Mërgim Mavraj (Köln)
17. Naser Aliji (Basel)
18. Arlin Ajeti (Frosinone)

Midtbane:
3. Ermir Lenjani (Nantes)
8. Migjen Basha (Como)
9. Ledian Memushaj (Pescara)
11. Shkëlzen Gashi (Colorado Rapids)
13. Burim Kukeli (Zürich)
14. Taulant Xhaka (Basel)
20. Ergys Kace (PAOK)

21. Odise Roshi (Rijeka)
22. Amir Abrashi (Freiburg)

Angrep:
10. Armando Sadiku (Vaduz)

16. Sokol Cikalleshi (Istanbul Basaksehir)

19. Bekim Balaj (Rijeka)

Sveits' tropp:

Keepere:
1.
Yann Sommer (Borussia Mönchengladbach)
12. Marwin Hitz (Augsburg)
21. Roman Bürki (Borussia Dortmund)

Forsvar:

2. Stephan Lichtsteiner (Juventus)
3. Francois Moubandje (Toulouse)
4. Nico Elvedi (Borussia Mönchengladbach)
5. Steve von Bergen (Young Boys)
6. Michael Lang (Basel)
13. Ricardo Rodríguez (Wolfsburg)
20. Johan Djourou (Hamburg)
22. Fabian Schär (Hoffenheim)

Midtbane:
8. Fabian Frei (Mainz)
10. Granit Xhaka (Borussia Mönchengladbach)
11. Valon Behrami (Watford)
14. Denis Zakaria (Young Boys)
15. Blerim Dzemaili (Genoa)
16. Gélson Fernandes (Rennes)
17. Shani Tarashaj (Grasshoppers)
23. Xherdan Shaqiri (Stoke)

Angrep:
7. Breel Embolo (Basel)
9. Haris Seferovic (Eintracht Frankfurt)
18. Admir Mehmedi (Bayer Leverkusen)
19. Eren Derdiyok (Kasimpasa)